17 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Hei...Jeg lurte på om det var noen flere her inne som har mistet mammaen sin? Jeg mistet min for 3 år siden, og hun fikk derfor aldri møte min lille datter. Savnet er enormt den dag i dag...og går ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Skulle gjort alt for å ha henne her.. Så lurte på om det var noen i samme situasjon..gjerne i Bergen?

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg føler med deg.. Jeg har ikke mistet mamma'n min, men mistet broren min for 2 år siden, 1 år før sønnen min ble født. Det er ekstremt vanskelig, og tanken på at han ikke fikk møte nevøen sin gjør det enda verre. Han var så glad i barn, og vet hvor utrolig mye gøy de to hadde hatt sammen.. Det er nok annerledes å miste mamma'n sin, men mye av tankene og følelsene er nok de samme. Jeg tror det er noe mer etter kroppen er borte, at sjelen lever videre. Så tror at broren min fortsatt kan se oss og følge med på hva som skjer. Prøver å trøste meg med det når tankene er som vanskeligst.

[Anonym bruker]

Hei Jeg mistet mammaen min sommeren 2005. Fikk selv ei nydelig datter i juli i år som jeg er veldig stolt av. Som deg er savnet etter mamma enormt stort, vi hadde så god kontakt. Føler at jeg taklet sorgen bra frem til jeg selv ble mor, nå er det oftere tunge dager igjen. Skulle gjort så utrolig mye for å hatt henne her, at hun kunne fått sett min lille engel. Tror det hadde vært godt å snakke med noen i samme situasjon. Jeg bor på Østlandet.

[Anonym bruker]

Takk for svar.. Jeg syns det er utrolig vanskelig å snakke om det med venner, derfor blir det på en måte aldri tatt opp. og ofte føler jeg det som omverdenen har glemt det allerede, mens sorgen inni meg er like stor forsatt. Er utrolig vondt å være på barselsgruppe og høre de andre klager over masete bestemødre. Skulle gjort alt jeg for å hatt noen som maste på meg og hatt noen å ringt til med alle de dumme spørsmålene mine. Samtidig er det jo så mange ting jeg aldri fikk spurt om, som jeg lurer på nå..

[Anonym bruker]

Jeg mistet moren min da jeg var 5 1/2 år gammel. Smerten og savnet er like stort i dag som det var den gang, men man lærer å leve med det etter hvert. Så heldig du er som i det minste har fått lov til å bli kjent med din mor. Jeg husker bare så altfor lite av min.

[Anonym bruker]

Hei! Jeg flyttet fra Bergen for 4 år siden. Skulle hjem på ferie ifjor sommer. Da jeg var en time unna, fikk jeg telefon fra min far om at han hadde funnet min mor død i sengen. Det var den verste sommeren jeg har opplevd, og jeg skulle ned og fortelle at de skulle bli besteforeldre. Skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg har to barn fra før, og hun var verdens beste mormor...

[Mamma_91]

Eg mista mamman min for 1mnd siden:( Savner hun velig mye, skulle ønske ho var her sammen med meg nå

[Anonym bruker]

Til anonym 20.02 (6.11.2008) Kjempe trist å høre om moren din! Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd det vet hvordan det føles. Jeg unner ikke noen den opplevelsen, syns det var umenneskelig og urettferdig å gå gjennom den perioden. Som du beskriver ble sorgen tyngre igjen når prinsessa kom, og det er forsatt mange tårer som kommer når jeg tenker på det. Ingen kan fylle tomrommet etter mamma og jeg vet hun ville vært verdens stolteste mormor:( Vi kan godt mailes litt om du er intr? klem fra HI...

[snart4smågull]

Hei. Jeg mistet mammaen min tre uker før termin med vår yngste datter... Brått og uventet. Hun bodde langt unna, så fødselen måtte settes igang for at vi skulle få reise i begravelse. Helt forferdelig, en utrolig intens og sår opplevelse, men på et merkelig vis vakker også. Ei nyfødt jente som "tok plassen" til sin mormor.... Jeg har et meget spesielt forhold til minstejenta. Det var utrolig sårt å være på barsel hotellet å se alle bestemødre som kom for å se barnebarna og vite at min mamma eldri rakk å se mitt lille barn... Livet er ikke rettferdig... Nå er i tillegg min svigerfar uhelbredelig kreftsyk og har mnd igjen å leve, og vi venter barn nr 4... Håper han holder ut til da. klem til deg.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mistet min ennå, og håper ikke det gjør. Bare tanken på det tvinger tårene ut. lykke til alle dere og håper dere går over det så fort som mulig

[shewolf]

Hei. Har alltid trodd at mamma skulle være der og hjelpe til når jeg får mitt første barn.. jeg har ikke blitt gravid enda, sliter litt med det. Men fikk bekjed i går om at mammas kreft ikke kan gjøres mere med, for det ble oppdaget for sent.. Jeg må bare vente. Jeg kan bare håpe og be om at mamma får leve til jeg får barn, så hun hvertfall får opplevd det før hun går bort. Gruer meg.. har ingen annen nær familie.

[Thilil]

Hei. Denne tråden traff meg midt i hjertet nå. Jeg er 5+1 på vei og jeg mistet mamma for to dager siden. Jeg kjenner fortvilelsen langt ut i fingertuppene, som om jeg befinner meg i en mørk mørk tunnel. Mamma har ønsket å bli mormor i mange år allerede og jeg hadde virkelig ønsket at hun fikk oppleve det. Det føles også ganske ensomt å nå ikke skulle ha mamma der når jeg selv venter barn. Mamma har vært syk en stund, så jeg var redd for at hun ikke skulle få oppleve å bli mormor. Jeg er veldig glad for at jeg fikk fortalt henne at jeg var gravid. Det var dagen før hun døde. "Vær forsiktig jenta mi" sa hun når jeg fortalte det... Det er så vondt å kjenne at hun ikke får oppleve det,

[<3tosmåsjarmtroll<3]

Lenge siden jeg har vært å lest på tråden her nå, men tårene spretter frem med engang jeg leser de ulike historiene:( Thilil: Utrolig trist å høre om moren din!! Det er rett og slett helt umenneskelig og jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe så vondt. Vil bare gi deg en goklem i den tunge tiden.. Bare send meg en PM dersom du vil snakke om det. Hilsen HI

[Alice__ Prinsen kom 12.01-11]

Heidu. Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg mistet min kjære mamma i selvmord for 5 år siden. Jeg savner henne uendelig hver dag, og mye mer nå som jeg er gravid. Tenker på alle tingene jeg lurer på, som jeg kunne spurt henne om, alle de fine opplevelsene hun, og ikke minst den kommende babyen går glipp av sammen. Kjenner sorgen og savnet mye sterkere etter at jeg fant ut at jeg selv skal bli mor. Det hadde vært så fint å kunne delt det med mamma. Min far har funnet seg en ny familie, og er bestefar for min stesøsters barn, men har ingen interesse av den lille i magen min. Håper det endrer seg, men er vel ikke mye håp. PM meg gjerne, om du vil prate mer.

[Anonym bruker]

Hei. Jeg mistet moren min da jeg var 17 år. Familien min ble helt opprivet etter det(lang historie kort-alle krangler,har ikke kontakt med hverandre)I dag er jeg 27 og er vel ikke så lenge før jeg sitter med en liten en i armene. Jeg syns det blir vanskeligere desto mer etablert jeg blir og det som sårer meg/jeg tenker mye på er at hun aldri får møtt barna mine...eller er tilstede da jeg gifter meg, julaften er hard hvert år, og blir tøffere når jeg får barn... Bursdager er også tøffe. Kunne så ønske hun kunne vært her. Tar til tårene hver gang jeg snakker om det eller skriver om det. Vanskelig.

[Venter nr3 er 22 år]

hei. jeg er en jente på 27 år. jeg mistet pappaen min i 1995,da var jeg 11 år. i februar 2010 mistet jeg mamman min,og 2 mnd etterpå døde hennes samboer... savner mamma hele tiden. hun levde et tungt liv med mye alkohol... men hun elsket meg og mine 4 barn over allt på jord det vet jeg. Nå er jeg gravid med nr 5 (21 uker på vei) og gruer meg allerede til fødselen...hver eneste gang så er det mamma som har kommet å passet på ungene og kunn hun som har fått "sett meg" rett før jeg føder... jeg sa til min mann i går kveld... at når fødselen er i gang ringer jeg ambulanse som får hente meg,så fr han komme i ettertid når han har ordnet barnevakt ! ! jeg har hatt så kjappe fødsler...at det er skremmende.. han er rolig å sier,ingen bryr seg om hvordan du er.. men hallo.. bare mamma som skal se meg sånn..ikke søskna hans eller noe..!! mener jeg.. hva ville dere gjort? syntes dere det er helt urimelig av meg å ville tilkalle ambulanse i mens han får ordnet med barnevakt?? vil ikke risikere å føde i bilen på vei ut med han...

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener.. Da jeg var to år, trodde moren min hun var gravid igjen, da hun hadde symptomene. Hun dro til legen, men de fant ingen tegn til at hun var gravid, men noen andre verdier som var forhøyet. Det viste seg det var kreft. Hun skulle bli operert, men da de "åpnet" henne opp, så de det var for sent. Kreften hadde spredd seg for mye til at det var noe de kunne gjøre. Hun fikk ta beskjed om at hun hadde ca tre uker igjen, noe som stemte.. Jeg var bare 2,5 år når hun døde. Jeg er nå 21år, og venter nr 2, så selv om det er nesten 20 år siden, går det ikke en dag uten at jeg tenker på hva eller hvordan det hadde vært om hun hadde vært her, og barnebarna hun ikke fikk møtt.

[Anonym bruker]

Detta er så trist att lesa og erfare...jeg miste min elskade mor akkurat 3 uker innen min dotter blev født....kan fortf ikke sjønne mamma er borte og føler en stor og tung klump i hjærtet.<3