Skrevet 08 september 2009 - 22:36
Hei.
jeg er i samme situasjons om deg. har 4 barn og de mistet pappaen sin i selvmord i februar i fjor. Det har vært en tøff og slitsom tid for meg og ikke minst for de tre eldste barna mine. De var 17,8,5 og siste ble 2 år mnd etter hans død. det kom som et sjokk på oss alle og uvirkelig. For meg er smerten fortsatt stor og det som jeg sliter med er konsekvensene over at jeg fortale min mann at jeg skulle skilles og tre dager etter så velger han å ta sitt eget liv.
Vi fik også budskapet fra presten ute på gårdsplassen og da eldste datteren min kom ut og spurte hva er det så sa presten at pappaen hennes er død.
Jeg håper at det ikke er andre som har fått budskapet på samme måte.
Og de lurte selvsagt på hva hvordan han døde, og da svarte jeg at hjerte han hadde stoppet. Men det viste seg det at det gikk allerede rykter ute at han hadde tat sitt eget liv. Sammen med min beste venninne bestemte vi oss for å fortelle sannheten. Vi samlet oss rundt bordet. barna mine , mannen og barna hennes satt og han fortalte det med enkle ord uten for mye forklaringer på hva som hadde skjedd og etterpå fikk de stille spørsmål som vi svarte på
Jeg valgte også å la min eldste datter være med å ta en siste farvel av sin pappa. men det var et valg som hun tok selv og vi snakket lenge sammen og jeg fortalte henne hvordan han så ut. og hele tiden forsikret jeg meg om at det var dette hun ville. før vi gikk inn så forsikret jeg meg om at hun ville se han. og vi gikk sammen inn og hun sa selv i fra når hun var klar.
Det ble et sterkt møte for oss begge men det var helt klart et riktig valg for meg å la henne være med.
jeg tok også dem med i prossessen å velge ut gravstein, og de fikk selv velge hva de ville ha på steinen.
Der ganske mange foreldre som glemmer at faktisk barn også sørger og for meg er det viktig at de blir tatt vare på og få hjelp til å sette ord på sine følelser. Har også svart ærlig på alt det de har kommet og lurt på. for jeg syns det er viktig å la barna lære at døden er naturlig og at vi kan snakke om det. Men jeg har ikke presset barna til å snakke, men har latt de komme selv.
Det som jeg har opplevd etter dødsfallet er at hjelpen fra det offentlige ikke fungerer. Har ikke til dags dato fått noe form for hjelp og jeg sørget selv for at barna fikk den hjelpen de trengte.
Dere lurere sikkert veldig på hvordan jeg klarte det, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg kunne ikke sett meg ned.å kun tenke på meg selv, for hvem skulle da ta seg av barna mine. fDe trengte meg nå mere enn noe annet og vite det at jeg var der for dem.
Det har vært veldig tøft og er det enda. Enda sliter de med sitt og har sagt klart ifra at min eldste datter trenger mye hjelp og få bearbeidet sine tanker.
Oppi alt dette så har jeg glemt meg selv, har ikke tatt hensyn til mine tanker og følelser og ei heller har jeg fått noe hjelp. fikk kun tre timer krisehjelp og det er alt. Det har blitt til at jeg har skyvd ting unna meg og tatt frem litt nå å¨da.
Nå over ett år etter har jeg fått reaksjon og har nå innsett at dette må jeg ha hjelp til. Igjen så må jeg stå på for å få hjelp. Bare at denne gangen gir jeg meg ikke før jeg får den hjelpen jeg trenger, Og har sagt klart ifra at jeg skal ha en person som har kunnskap om selvmord og som kan hjelpe meg å sette ord på alt jeg sliter med.
Det er helt forferdelig at helsenorge ikke gir hjelp når en familie opplever noe slik..
Dette ble et langt brev og håper du har fått hjelpen dere trenger.