Gå til innhold

Var ikke det å stille et barn et litt for alvorlig spørsmål?


Gjest

Anbefalte innlegg

Da jeg var 11 år ble jeg påkjørt. Jeg slapp unna den ulykken med store skader, men jeg ble innlagt på sykehus i et par dager. Jeg husker at mora mi tok opp donorspørsmål med meg etterpå. Ho spurte meg om "hvis du hadde omkommet i den ulykken så ville jeg sagt til legene på sykehuset at dine organer kunne doneres. Hvordan syns du det ville være?". Jeg husker jeg ble veldig perpleks da mora mi tok opp dette med meg. Jeg følte meg tråkka på av mora mi den gangen. Jeg var for ung til å ta stilling til et så alvorlig spørsmål da. Hadde jeg vært 15-16 år kunne jeg kanskje ha taklet mye bedre å få det spørsmålet, men da jeg bare var 11 år var ikke jeg følelsesmessig moden nok til å takle å få et så alvorlig spørsmål. Jeg blir ganske sint inni meg når jeg kommer på det i dag, så mange år etterpå, at min mor kunne snakke med om å donere organene mine hvis jeg hadde omkommet i den ulykken som 11-åring. Jeg syns uansett at et barn på 11 år skal ikke plages med å få så alvorlige spørsmål. Så vidt jeg vet så er det foreldrene som bestemmer om det er aktuelt å donere organer når det er et barn som omkommer i ulykke. Når man er 15-16 år, selv om man ikke er myndig ennå, så kan man kanskje uttale seg om saken selv på forhånd og si eller skrive ned at "hvis jeg skulle omkomme i en ulykke så er jeg villig til å donere mine organer".

 

Er det noen som er enig med meg her inne at mora mi kunne spart seg å snakke med meg om at ho ville donert organene mine hvis jeg hadde omkommet i den ulykken? Ho sa det like etter at ulykken hadde skjedd. Så jeg var bare 11-12 år den gangen. Dessuten så var jeg absolutt ikke livstruende skadet. Jeg fikk bare hjernerystelse og skade i kneet, men jeg lå ikke på noen intensivavdeling på sykehuset. Så jeg var absolutt ikke dødelig såret den gangen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Merkelig å ta opp noe sånt når du bare fikk en hjernerystelse og en skade i kneet da.. .men jepp, litt merkelig å spørre en 11åring om noe sånt. Var det ikke du som ikke fikk lov å huske av bestemoren din?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det var drøyt å ta opp et sånt spørsmål med et så ung barn! Dessuten synes jeg man bør ta opp sånne ting selv, når det skal gjelde en selv.

 

Jeg har selv vært med i en bilulykke. Lå i koma i en uke, og de første dagene var det veldig ustabilt. Så jeg fikk meg ett liten støkk kan du si. Vi snakket ikke så veldig mye om ulykken etterpå, for vi ville helst bare glemme hele greia. Men man blir litt mer oppmerksom på sånne liv og død ting når slike ting skjer. Ett halvt års tid etterpå tok jeg opp donorspørsmålet med mamma. Jeg sa at jeg gjerne ville at organene mine skulle doneres bort hvis jeg ble borte, og at jeg hadde hatt et donorkort liggende i lommeboka i et par år (men man må jo ha bekreftelse fra familie også). Da sa hun at hun ikke var sikker på om hun hadde klart det hvis jeg ikke hadde overlevd den ulykken. Men jeg fikk i alle fall utrykkt hva jeg mente om saken.

 

Svigermor har også tatt opp dette med donering med mannen min og meg, og jeg synes dette er kjempefint å få greie på. Hvis dette er noe som noen ønsker. Men jeg er helt i mot at man skal ta det opp med noen om det ikke gjelder en selv. Det er et ganske sårt tema, og man trenger å tenke igjennom slike ting. Kan føre til frykt og angst hvis man ikke får tatt slike dilemmaer i sitt eget tempo.

 

Uansett, så synes jeg det var drøyt av moren din å i hele tatt nevne det når du var så ung. Er greit nok å forklare ungene hva det er og sånt, men det er litt skummelt å gjøre det så virkelig for dem som man gjør når man sier at "det ville jeg gjort med deg".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

huff, skjønner at du reagerte på dette, er liksom ikke noe man vil høre fra sin egen mamma når man er så ung, i tillegg når skadene ikke var alvorlige=/

ville iallefall ikke sakt noe slikt til mitt eget barn i den alderen...

tror faktisk ikke at jeg ville vite om mamma eller sambo hadde tenkt å donere mine organer bort dersom jeg dør, da får dem heller gjøre det når jeg er død!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror kanskje ikke din mor tenkte helt klart. Men kan tenke meg at fra hun fikk beskjeden om at du hadde vært i en ulykke så så hun sikkert for seg det værst tenkelige på et øyeblikk gikk hun sikkert gjennom sorg, begravelse og stillingen om organ donor i hodet sitt. Mulig hun fikk dårlig samvittighet over og ha tenkt tanken på å gi bort dine organer og ville høre hva du syntes om saken...Var nok ikke så veldig gjennomtenkt fra hennes side men var nok helt sikkert ikke ment for å såre deg. Syns at du bør snakke med henne om dette slik at du kan få vite hva hun tenkte og hun får vite hva du har tenkt på i alle disse årene.

 

Jeg ville selv ikke tatt opp noe så stort med ett barn..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tror nok ikke jeg hadde tatt det opp med en 16 åring engang. Donasjon av organer er et tungt tema og det ligger en nøye vurdering bak en slik avgjørelse, personlig tror jeg ikke man er klar for å ta den avgjørelsen før nærmere 20 års alder.

 

Det er mangel på organdonorer, og mange pårørende sier nei til organdonasjon fordi de er usikre på hvordan personen som er utsatt for ulykken stiller seg til dette. Jeg syns at man bør ta dette opp dette spørsmålet med nærmeste familie, hvor alle får sagt sitt i forhold til hvordan man eventuellt stiller seg hvis en ulykke skulle inntreffe. På denne måten kan kansje køen bli kortere også. En tung og vond samtale blir det nok, men det er bedre for alle parter når man først står oppi situasjonen. MEN som sagt - ikke med barn, en 11 åring kan umulig ta et slikt valg, og bør heller ikke settes i en situasjon slik som moren din gjorde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mulig hun kunne vist litt takt og tone å heller tatt det opp med deg senere.

hvis hun spurte om det på den måten forstår jeg at du reagerer. Hadde hun spurt på en annen måte å forklart litt rundt temaet ser jeg ingen feil i å lufte ideen til et barn på 11.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns uansett at et barn kan spares for å få slike alvorlige spørsmål tredt over hodet sitt. Jeg var også generelt følelsesmessig veldig sårbar og usikker og forferdelig sjenert da jeg var 11 år. Jeg hadde nettopp kommet i puberteten. Jeg var tidligere utviklet enn de andre i klassen min, så jeg var veldig alene om å ha mine pubertetsproblemer. Jeg fikk mensen da jeg bare var 11 1/2 år. Men jeg var absolutt ikke voksen for det. Så jeg opplevde det svært, svært ubehagelig at mora mi skulle ta opp det spørsmålet om hva jeg ville syns hvis ho donerte organene mine den gangen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke noe problem å skjønne at hun ikke skulle tatt opp dette med deg, siden du tydeligvis er "plaget" med at hun spurte den dag i dag..

 

skjønner veldig godt at du reagerte som du gjorde.. men har du noengang fortalt din mor hvordan du har tenkt på dette i ettertid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...