Her kommer min lange fødselhistorie :o) (den er veeeldig lang ja)

[Lilliana&Prinsessa&Lillebror]

Det hele begynte natt til 16. juli. Klokken 04.50 våknet jeg av at noe strammet seg skikkelig i magen. ”Er dette rier?”, tenkte jeg. Klokkeslettet ble notert. Etter en stund kom den samme følelsen igjen. Jeg var redd dette bare var såkalte maserier, men forventningene steg etter hvert som dagen gikk. Terminen var jo 17. juli. Skulle virkelig den lille prinsessen vår komme på selveste termindagen? Det var nesten for godt til å være sant. Hele 16. juli gikk, og disse riene kom med mer eller mindre jevne tak hele denne dagen. På kvelden reiste mannen min og jeg ut til stranda for å se om riene ble mer jevne. Og de kom tettere, men fremdeles var det for lenge mellom dem til at fødselen skulle være i gang. De var ganske sterke, så jeg kjente jeg ble trøtt og utmattet. Det ble ingen søvn på verken meg eller mannen min natt til 17. juli. Riene var sterke, og jeg konsentrerte meg kun om å puste når de stod på. Mannen min noterte hvert eneste klokkeslett; det var en trygghet. Klokken 04.30 ringte vi inn til føden for å høre hva vi skulle gjøre; når burde vi dra inn, tro? Svaret var at når riene hadde vært regelmessige med 5 minutter mellom i en halvtime, da kunne vi komme. Mine rier hadde vært ganske intense, men når det hadde gått 6-7 minutter imellom lenge, kunne det plutselig gå 10 minutter igjen. Min kjære pakket de siste sakene i bagen, og etterpå ba jeg han om å prøve å få seg litt søvn, og imens satt jeg og tok tida på riene. Heldigvis noterte jeg alle klokkeslettene, slik at jeg lettere kunne holde styr på riene. Jeg var på dette tidspunktet svært trøtt, etter å ha gått med rier i over et døgn. Plutselig gikk det opp for meg at riene hadde kommet presis hvert 6. minutt i over en halvtime, og da var det på tide å vekke min kjære og dra inn til sykehuset. Klokken var da 06.30. Været var fint, sola hadde stått opp og temperaturen var behagelig. Jeg hadde en god ro over meg; endelig skulle vi snart få treffe vår etterlengtede prinsesse. Tenk snart var jeg mamma!

Da vi kom til sykehuset, kom vi midt i vaktskiftet. Det var ganske kaotisk på føden denne morgenen. Flere satt i kø for å bli undersøkt, og rundt oss var alle fødestuer opptatt. Vi måtte sitte og høre en del skrik både fra fødende og nyfødte. 50 minutter måtte vi sitte og vente; noe som var utrolig ubehagelig med de sterke riene jeg da hadde. Jeg satt bare og pustet og da det lenge hadde vært 3 minutter mellom riene, kjente jeg at nå måtte jeg bli tatt inn på et undersøkelsesrom. ”Nå må jeg inn”, sa jeg bestemt- og heldigvis ble et rom ledig akkurat da. Det var ingen tvil om at jeg var i fødsel, og jeg ble lagt i registrering. Babyens fosterlyd var flott hele tiden. Etter en stund fikk jeg klyster, før jeg ble kjørt inn på selve fødestua klokka 08.00. Jeg tenkte det var godt å legge seg i en ”skikkelig seng”. Så lå jeg der da, og fortsatte pustingen min. Jordmor gikk fra og til og min kjære passet hele tiden på hvordan jeg hadde det. Han fant ut at han kanskje burde gå ut i bilen og hente bagen, og akkurat idet han forlot rommet, gikk vannet. Jeg regnet i hvert fall med at det var det som skjedde. Det var midt under en sterk rie, som ble avbrutt av ”noe”. Så kjente jeg bare at hele meg og sengen ble behagelig varm. Først tenkte jeg at klysteret kanskje ikke hadde virket skikkelig før nå, men regnet med det var fostervannet som hadde gått. Jeg orket ikke snu meg rundt og reise meg opp for å se, men der og da føltes det ganske greit å ligge der i ”det varme”, uansett hva det måtte være. (rart å tenke på etterpå, egentlig ) Klokken var da 09.05. Jordmoren kom inn og bekreftet at det var vannet som hadde gått.

Riene ble da skikkelig intense og vonde. Jeg sa jeg ville ha epidural, og jordmor sa rett ut at det var et lurt valg. Men siden det var mange keisersnitt akkurat da, måtte jeg pent vente til epiduralfolka var ledige. Og de riene jeg måtte jobbe meg igjennom mens jeg ventet, de var jo knallharde. Men det er utrolig hvor fort man glemmer I denne perioden sto mannen min og strøk meg varsomt over skulderen. Jeg hadde på forhånd gått veldig inn for at uansett hvor vondt jeg hadde det, skulle det ikke gå ut over mannen min- han skulle ikke få kjeft. Den velmente strykingen hans funket ikke helt, jeg kjente jeg ville være i fred litt og lå lenge og tenkte på hvordan jeg på en vennlig måte kunne be han om å la være å stryke på meg. Etter en god stund og noen rier, fikk jeg sagt:” vennligst ikke stryk der, takk.  hehe, skikkelig formelt. Han hadde bare ledd godt av det, noe jeg ikke fikk med meg, og gikk og satte seg ned.

Så kom epiduralfolka og jeg måtte sette meg opp. De holdt visst på ganske lenge før de var fornøyd med plasseringen, men det fikk ikke jeg med meg. Det var helt himmelsk da den ble skrudd på! Endelig en velfortjent pust i bakken. Det hjalp meg til å samle krefter. Jeg ble satt på drypp, noe som er vanlig når man får epidural. Jeg fikk ligge en stund med epiduralen, men da utdrivningsfasen startet, var det ikke særlig hjelp i den lengre. Jeg følte pressetrang en stund før jeg fikk presse, men da jeg endelig kunne begynne å presse, hadde trangen forsvunnet. Klokken var da 13.15. Jeg hadde noen få pressrier, før også de forsvant. Selv om dryppet ble skrudd ganske kraftig opp, ville ikke kroppen min sende ut noen pressrier. Så jeg presset på viljen. Presset og presset. Jeg skreik ingenting, bare pustet. Tenkte det var best å bruke energien på å ventilere. Plutselig var det kommet enda ei dame inn. Det var barnepleieren. ”Nå kan det ikke være lenge igjen”, tenkte jeg. Jeg spurte jordmora om hun kunne se hodet og om hun kunne se masse hår. Hun kunne se mørkt hår, sa hun- og det ga meg masse ekstra energi.

Vår nydelige etterlengtede prinsesse kom til verden klokken 13.57 den 17. juli 2006, på termindagen. ”Det er en jente”, sa min kjære. Det viste seg altså at ultralydmannen hadde hatt rett. Den stolte pappa klippet navlesnoren og hun ble lagt på brystet mitt. Der lå hun og kikket lenge. ”Hvor er jeg kommet hen?”, så det ut som hun tenkte. Mens hun ble veid og målt, ble jeg sydd. Revnet ganske kraftig (jordmor ville ikke si hvor mye), men hva gjorde vel det? Jordmor sa hun burde klippet- noe som jo ikke nytter å si i ettertid. Men jeg sitter igjen med en utrolig fin fødselsopplevelse. Jeg er ikke avskremt i det hele tatt.

Leona Isabelle var 3844 gr og 50 cm lang og er selvfølgelig det nydeligste vi har noensinne sett.

I morgen er hun 3 uker gammel, allikevel føles det som om hun har vært i livene våre alltid. Vi elsker henne over alt på jord og hun er så utrolig snill!

 

Med dette takker vi for oss her på BIM. Lykke til til dere som fremdeles venter. Gled dere; dere skal snart få oppleve det største i verden, selve meningen med livet.

 

Klem fra

 

[mamma til fire små]

dette syns jeg var en fin fødselshistorie:) lykke til videre!

[rosa76]

Gratulerer så masse!

Fin historie!

[Bilba og gutta :)]

Takk for at du delte denne fine historien med oss.. får frysninger og tårer i øynene - kan nesten ikke vente til det er min tur...

Gratulerer så masse med den nydelige jenta di!!

[Sigbeth]

Gratulerer så mye - lykke til videre!

[Ceci og prinsen.]

Gratulerer så masse og takk for at du delte den fine fødselen din med oss. :-) Å lese sånne fine historier gjør at jeg virkelig gleder meg til min fødsel. Lykke til videre!

[Lilliana&Prinsessa&Lillebror]

Tusen takk, jenter ;o)

Ja, dere kan virkelig glede dere. Det er faktisk det største jeg har opplevd! Vi bare koser oss nå, og nyter hvert eneste sekund )

 

Klem fra

[mammaen til Andreas+Karoline]

Takk for en fin fødselshistorie, og gratulerer med jenta!

[gravid igjen :)]

nydelig historie!!!

blir helt rørt...

 

kos dere masse sammen med prinsessen deres...

 

stooor klem fra

[Molait]

Gratulerer så masse:) Koselig å lese. Noen bimjenter fester seg mer ved en enn andre. De vokser så fort, kose dere masse sammen alle 3.

 

Kommer vel etter snart jeg og. Par uker til nå, så håper jeg han er på vei ut.

 

Hvordan gikk det med håret forresten? Er du skallet?? hehehehe

 

(du nevnte at du kom til å være skallet ved fødsel om håret falt av i samme tempo..)

[pippi78 & prinsessa :)]

Tusen takk for flott fødselshistorie! Nå kom tårene kjente jeg

 

All mulig hell og lykke videre!

[Rut Bram]

Takk for en fin historie Lykke til videre med den lille!

[camilla gutt 06+gutt10 FØDT:)]

Så hyggelig å lese! Ble helt rørt, jeg:)

Husker deg fra bli gravid...

Kos deg masse i tiden som kommer, da!

Klem fra

[Lilliana&Prinsessa&Lillebror]

Tusen takk )

 

Molait: nei, har ikke blitt skalla hehe ) Det hele roa seg ganske fort igjen ;o) Ikke lenge igjen for deg nå, lykke til!!!

 

 

Klem fra