Min fødsel 16.07.06

[Ireon]

Jeg våknet klokken 05:30 morgenen den 16. juli 2006 av at jeg måtte på do som vanlig. Hadde ganske vondt i magen, men det var jo ikke noe uvanlig med det heller, så jeg tok to paracet og gikk å la meg igjen. Lå og ventet på at paraceten skulle virke, men det ble bare verre. Hadde ikke veer, det var mer en konstant smerte i likhet med sterke menssmerter.

Lå vel et kvarter og tenkte at jeg kanskje måtte på do igjen, så jeg sto opp og gikk på badet. Skjønte at det kunne være noe på gang, men turte ikke helt å håpe på det heller… Hadde hørt at hvis det var falsk alarm, ville det gi seg om jeg tok en varm dusj så jeg gikk i dusjen. Mens jeg sto der begynte smertene å komme i tak og jeg var ikke lenger i tvil. Endelig var dagen kommet!! Jeg vasket håret og resten av kroppen, men måtte stadig ta pauser for å puste meg rolig igjennom en liten ve. De kom med ca 4 minutters mellomrom og varte i 20-30 sekunder bare.

 

Sleit litt med å få kledd på meg, men det gikk til slutt og jeg satt meg i stua for å slappe av litt og prøve å samle tankene og forberede meg litt på det som nå skulle skje.

 

Gikk inn til sambo som enda sov og som om kort tid egentlig skulle kjøre på jobb to timer unna. Jeg vekket ham og sa at han nok måtte bli hjemme da jeg hadde hatt veer ca halvannen time. Så ringte jeg føden på Bærum og sa jeg hadde veer med 2-4 min i mellom og de ønsket meg velkommen.

 

Sambo var tydeligvis trøtt for han lå fortsatt i senga. Kjente jeg ble litt irritert og smalt av gårde no sånt som at –skal du være med eller må jeg kjøre sjæl!? Da ble det litt mer fart i sakene og ca kl 07:20 var vi på vei til Bærum.

 

Da vi kom til avkjørselen ved Sandvika, begynte det å gjøre virkelig vondt og jeg måtte be sambo om å kjøre saktere når jeg hadde en ve. Smertene tiltok også i ryggen nå og det gjorde vondt!! På de 3-4 minuttene det tok fra Sandvika og opp til sykehuset ble det nærmest ulidelig. Jeg hadde veer med to minutter i mellom og de satt i hele magen og ryggen og jeg følte at jeg var helt lammet av smertene.

Sambo stoppet utenfor akuttmottaket og fulgte meg inn til skranken. –Dere skal på føden formoder jeg, sa damen i luka. –Ja takk, svarte jeg, og gjerne litt fort!

 

-Inn i gangen der og heisen til 3.etg, sa damen. Sambo gikk for å parkere bilen, så jeg ruslet innover i gangen alene.

Bærum sykehus er under ombygging og hele delen med akuttmottaket er helt nytt, og ikke helt ferdig…

Bare noen meter innover måtte jeg stoppe og ta meg for og puste meg igjennom en ri. Kjente at det så vidt var begynt å melde seg litt pressing, men ikke verre enn at jeg kunne holde igjen.

 

Fant en heis å trykket på 3, men heisen bare åpnet seg i andre enden. Da ble jeg noe forvirret! Akuttmottaket var jo faktisk i 3. etg.

Gikk nå ut av heisen på andre siden og så etter skilt til føden, men det var ingen ting som sa noe om hvor jeg skulle gå og ikke et menneske å se eller høre. Nå var smertene helt ulidelige og jeg så for meg at jeg bare måtte legge meg ned i gangen der og føde helt alene. Følte at jeg orket ikke gå verken frem eller tilbake etter hjelp. Men så hørte jeg noen. Tok meg sammen og stabbet nedover gangen der jeg hørte stemmer. –Haloo, ropte jeg, er dette føden?? –Nei, svarte noen lettere forvirrede hvitkledde mennesker, som raskt forsto at her var det muligens bråttom! Pressveene hadde tatt seg opp og det var ca halvannet minutt i mellom nå.

 

Jeg ble lagt på en båre og kjørt i full fart til føden der vi fikk beskjed om at det var fullt!!

Da falt min verden i grus og jeg ville bare gi opp… De måtte kaste ut ei dame som var ferdig med fødselen fra en provisorisk fødestue som egentlig var et bad for at jeg skulle få plass.

 

EPIDURAL, gråt jeg, men ettersom denne ”stua” ikke hadde noen form for overvåkningssystem, kunne jeg ikke få det. Da fikk jeg nærmest panikk. Jeg hadde søkt meg spesielt til Bærum for å få litt ekstra oppfølging fordi jeg hadde en dårlig opplevelse på et annet sykehus sist fødsel, også møter jeg dette og det går opp for meg at jeg sannsynligvis må føde uten smertelindring. Det var et skremmende øyeblikk…

 

Jeg hadde 5 cm åpning, men klarte ikke lenger å holde igjen pressveene.

 

Men så hører jeg en dame si –Hun på 3’ern er ferdig, vi kan gå dit så snart det er vasket.

Så ble det fart i sakene. Fødestue 3 ble vasket og jeg ble kjørt inn dit. Anestesilegen ble tilkalt, epiduralen satt og en halvtime senere var jeg i himmelen. Jeg takket og takket. Anestesilegen ble nesten litt forlegen, stakkar. Men endelig fikk jeg puste rolig og kunne slappe av litt!

 

Det viste seg at jeg skulle få god tid til å slappe av for det stoppet helt opp. Veer, pressveer og smerter forsvant som dugg for solen! Hadde noen små sammentrekninger nå og da, men de var verken vonde eller plagsomme. Så jeg duppet av litt nå og da og hadde det egentlig helt fint!

 

Men det varte og rakk og ingen ting skjedde. Ikke fikk jeg mer åpning og riene ble det ikke noe mer futt i. Så 10:15 fikk jeg litt ristimulerende, men ingen ting skjedde.10:30 ble det registrert noe høy fosterlyd på 190 slag pr min, så 10:35 bestemte de seg for å ta fostervannet for å se om det hjalp, men den gang ei.. Fostervannet var også misfarvet så babyen fikk en elektrode på hodet for bedre overvåkning av barnet.

Jordmora økte dosene med ristinulerende 3 eller 4 ganger uten at det tok seg opp igjen.

Kl 11:21 fikk jeg akupunktur for å stimulere livmora, men fortsatt ikke noe action…

 

Etter hvert startet det likevel sakte men sikkert. Jeg la meg på kne over en saccosekk i håp om å få litt hjelp av tyngdekraften. ca 13:30 hadde jeg full åpning og fikk beskjed om å bare presse. Men pressveene var for korte og ble ikke noe særlig effektive. Fikk så beskjed om at jeg måtte snu meg å ligge på rygg med bena i bøyler. Dette hadde jeg ikke det minste lyst til, men jordmor insisterte. Kl 13:45 synes jeg plutselig det var så mye folk rundt meg. Jordmor hadde fått selskap av barnepleier, lege og to til jeg ikke vet hvem var. Fikk beskjed at nå måtte jeg bare presse for nå måtte barnet ut. Plutselig lå det to stykker over maven min og hjalp til å presse. Men jeg klarte ikke… Om det var fordi kroppen var sliten eller hadde fått for mye epidural vet jeg ikke, men pressveene var for korte og jeg klarte ikke bruke de effektivt enda så hardt jeg prøvde. Jeg ble i ettertid fortalt av barnet hadde pulsfall ned i 60 og de var vist litt bekymret et øyeblikk.

 

Jeg presset og presset mens to voksne damer lå på maven min og trykket nedover det de kunne og jordmor jobbet for å få ut hodet.

 

Plutselig løsnet det og den lille bylten ble lagt på brystet mitt kl 14:08. Pappan fikk klippe navlestrengen og lykken var fullverdig! Han var 3758gr og 51cm.

 

Selv om det ble en litt tøff start på dagen, ble dette en fødsel akkurat som jeg hadde håpet på. Jordmora var helt enestående og fantastisk! Hun var hele tiden tilstede for meg og gjorde alt hun kunne for å gjøre det hele best mulig for meg. Prata og lo, og fortalte hele tide hva hun foretok seg. Hun het forøvrig Tone Wøien Hjelkrem.

 

Jeg kan med hånda på hjertet si at etter jeg fikk epiduralen, gikk det som en drøm. Det at forløpet stoppet opp noen timer var bare deilig og jeg fikk tid til å samle meg og psyke meg opp etter seansen på morgenen.

 

Vi dro hjem fra barsel allerede dagen etter. Følte at jeg fikk mer ro her hjemme.

 

Jeg har født en gang før og det var ikke noen hyggelig opplevelse. Fra vannet gikk hjemme tok det 4,5 timer til barnet var ute. Og den gangen hadde jeg det nærmest som begynnelsen av denne fødselen hele tiden. Men det hadde med jordmora å gjøre.. Hun hørte ikke på meg og nektet å gi mer smertestillende. Så jeg føder heller om igjen med smertestillende over 9 timer enn en reprise på første.

 

Kan jo også nevne at første gang fødte jeg 3,5 uker før termin og denne gangen 2,5 uker før termin. Måtte sy noen få sting første gang, men ingenting denne gang.

 

 

[Anki27 - *har fått gutten sin*]

Hei du!

 

Så godt å høre at alt gikk fint..Var ikke dumt å søke deg til Bærum da..Hvordan går alt hjemme da? Er den lille snill, og går alt bra med storebror?

 

Klem fra meg:)

[Sigbeth]

Gratulerer!

[mammaen til Andreas+Karoline]

"skal du være med eller må jeg kjøre sjæl!? " *hehehe* Den skal han nok få høre noen ganger samboen din ja :-)

Takk for en meget godt skrevet fødselshistorie. Og gratulerre en masse!