Huff, skal prøve å formulere dette forstålig

[Anonym bruker]

Hmm... hvor skal jeg begynne. Jeg er forlovet. Både jeg og han har ett barn hver fra tidligere forhold. Vi har dattra hans annenhver helg og hver onsdag. nesten alt av det økonomiske står jeg får. Han har stor gjeld fra tidligere, så alle pengene hans går rett til den. Jeg og samboeren min er veldig forskjellig når det gjelder barne oppdragelse. Noen eksempel: Jeg synest ikke d er greit at dattra hans på 6år får lov til å ha tvn på da hun skal legge seg, alså sovne til tvn. Det mener jeg er usunt, og d ville aldri falle meg inn at dattra mi skulle gjøre d. Et annet eksempel: Vi hadde nettopp flyttet til et nytt sted og ny leilighet. Andre dagen sendte han dattra si avgårde for hun hadde sett noen barn nede i gata. Ikke var d snakk om å si et klokke slett hun skulle være hjemme, eller i d hele tatt snakke med foreldrene dems først. Dette var en helt ny plass og vi kjente ingen. Det ente med at han måtte gå fra dør til dør for å prøve å finne henne. Jeg hadde aldri i mitt liv sendt dattra mi til noen jeg ikke kjente til i det hele tatt. Vi kunne ikke vite åssen folk d var. Dette er er noe jeg mener er fullstendig uannsvarlig. Jeg har sagt ifra til samboer at vi må være enige i oppdragelse. Dattra mi er 3 år, og jeg er ikke intresert i den slags oppdragelse samboeren min gir datteren sin. Men da jeg nevner og reagerer på ting han gjør i forhold til datteren sin, blir han bare gretten og sur. Sier at jeg ikke skal blande meg. Men vi er tross alt en familie. Venter vårt felles barn også. Åssen skal d gå vis vi ikke er enige om grenser osv?? Og en ting som irriterer meg mest er dette : De gangene han vil at jeg skal engasjere meg med hans datter er kunn når d har med penger å gjøre. Når d gjelder feks. lørdags gott og leker, da er plutselig stemamma grei å ha. For han har jo aldri penger. Men ikke når jeg kommer med konstruktive råd til han ang dattra hans. Jeg vil jo bare vell!!! Åsså mener han at jeg må kjøpe klær til dattra hans. Noe jeg slett ikke er enig i. han betaler da faen meg barnebidrag og det er moren som har den daglige omsorgen. Noen ganger føler jeg at han bare bruker meg for at han og dattra skal ha tak over hode. Dette ble inviklet. Noen som forstår???

[Anonym bruker]

ja,jeg forstår godt hva du prøver og si....men jeg lurer på hva slags svar du ønsker...om du bør gå fra han? elr.bare andres meninger?

 

min MENING er at denne samboeren din er veldig egoistisk uti fra dine opplysninger her...du må sette GRENSENE i dette forholdet før han for totalt overtaket på deg jente! Sett foten ned og forklar han hvor landet ligger og hvis han ikke sjerper seg BIG TIME så kan han bare stikke, det er jo trossalt du som sitter best i det økonomisk så du hadde hvertfall ikke tapt noe der!

Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, du er jo trossalt gravid med hans barn i tilegg, men jeg tror du aldri blir lykkelig om han ikke sjerper seg, og da for du det garantert bedre sammen alene med barna dine!

 

Jeg vet ikke om han "bruker" deg, men jeg tror kansje han gjør det på det økonomiske plan...han eier jo tydeligvis ikke nåla i veggen...og det er ikke ditt problem..skal du forsørge han resten av livet?

og denne datteren hans...du er ikke moren nei, og behøver ikke kjøpe klær til henne, du kjøper om du har lyst men det er ikke en plikt, det er jo som sagt han og hennes egen mor som skal forsørge datteren sin, synes nesten han hørres ut som en dårlig far....

om dere skal leve som en familie...så har du faktisk rett til og ta del i datteren han sitt liv slik at dere kan fungere sammen , og det er helt på trynet at han blir sur på deg når du "blander" deg inn i oppdragelsen, det viser jo bare at du bryr deg om henne og vil hjelpe til.

 

nei, du bør ta en skikkelig alvorsprat med samboeren din...

i mine øyne hørres han ut som en "golddigger" og lite voksen mann.......

lykke til jente,,,,skal heie på deg:-)=

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vet at om man er sint og oppgitt er det lett å fremstille ting i et veldig negativt lys, men likevel; hva er egentlig de gode sidene i dette forholdet, grunnene til at du har flyttet sammen med, forlovet deg, og venter barn sammen med denne mannen?

 

Ikke bidrar han til fellesskapet økonomisk, ikke respekterer han dine meninger, blir sur i stedet for å ta konstruktiv kritikk i forhold til barneoppdragelse (hvordan skal det gå når dere skal oppdra et felles barn?)

 

Som sagt, jeg vet selv hvordan jeg kan fremstille mannen min i fortvilte øyeblikk, selv om han er verdens beste mann og pappa det aller meste av tiden... Håper virkelig at dette også er skrevet i et svart øyeblikk, og at mannen din har mange gode sider også, hvis ikke ville jeg vurdert å få gjort slutt på forholdet til ham så fort som mulig, baby på vei eller ikke...

 

Ønsker deg lykke til!