NEI.., ikke gravid IGJEN! (langt)

[Mamma til 2 søte jenter]

... jeg har hele tiden den siste uka trodd jeg var gravid.. Følelsen og roen jeg hadde - som jeg ikke har hatt tidligere - gjorde meg ganske sikker på det. MEN i dag dukker tante Rød opp - igjen!

De siste par dagene hadde jeg begynt å tenke litt på - ja, kanskje jeg er gravid og hvordan det ville bli og også snakket med mannen min om at kanskje jeg er gravid og at jeg hadde en annerledes følelse denne gangen osv. - ser ikke ut til at jeg skulle gjort det.

 

I dag når jeg sa at Tante Rød er tilbake igjen - så jeg bare hvor oppgitt og trist mannen min ble - og selvsagt var jo jeg også det når jeg så de 2 dråpene med blod i toalettpapiret som selvsagt viste det jeg ønsket minst akkurat nå.

Jeg prøvde å si at neste måned kan jeg jo kjøpe en eggløsningstest for å finne den eksakte dagen eggløsningen skjer på, men nei - han orker ikke mer prøving, sier han. Vi har holdt på i ca 1/2 år nå og hver gang Tante Rød dukker opp så blir han mer og mer skuffet. Han er redd han aldri kan bli far igjen.

Under frokosten snakket han om hvor rotete vi hadde det i huset og at vi først måtte få orden på det før jeg ev blir gravid. (!!!) Kan innrømme at vi nok må ta en rydderunde i kveld, men den siste uken har vi hatt fint og varmt vær og har dermed holdt oss mest ute og da har iallefall ikke jeg orket å tenke så veldig på å vaske og rydde huset.

 

Vi har en ca 1/2 times kjøretur til buss/barnehage/jobb og under denne kjøreturen sa han omtrendt ingenting. Jeg prøvde å få igang en samtale med noe som interesserte ham, men ingen respons. Nesten rett før vi var framme sa jeg at jeg kan kjøpe billige eggløsnings og graviditetstester på nettet så kan vi finne den eksakte dagen for eggløsning, men nei han orket det ikke mer sa han. Han føler at han ikke har noe overskudd til å holde på med dette lenger. Jeg sa til ham at da må du gå til legen for å finne ut hva dette er for noe, men nei da mente han at da ville legen ta blodprøver og derfor ville han ikke gjøre det (han har skrekk for blodprøvetaking etter at han måtte ta x antall blodprøver ifm alvorlig kyssesyke (ble innlagt sykehus)). Jeg sa så at han burde begynner å ta vitaminer og/eller tran eller noe som gir overskudd/energi som f.eks. Ginseng, men nei han mente vi ikke hadde råd til det! Hallo! Greit vi har ikke den beste økonomien, men jeg mener at helsa må komme foran alt annet og da må vi bare ta oss råd til det.

 

Vi har som sagt prøvd i 1/2 år nå og jeg har gått under en spesiell behandling i 1 år snart. Begynner å føle meg sliten av å gå på behandlingen samtidig som jeg ikke blir gravid... Vet jeg kan få hjelp til å bli gravid på Rikshospitalet etter 1/2 års prøving pga den strenge behandlingen jeg må følge før og under svangerskap, men vet ikke helt om mannen min er klar for det. Jeg er meget lei og sliten etter prøvingen nå. Føler jeg blir trykket mer og mer ned for hver gang jeg ikke blir gravid i tillegg til belastningen jeg føler det er av at jeg må følge en behandling i tilfelle jeg skulle bli gravid.

Jeg foreslo i dag at vi skulle vente 1 år med å prøve igjen siden jeg synes det var slitsomt å følge behandingen når jeg ikke ser noe resultat og virkelig hadde trengt en god pause (og det tror jeg egentlig han også hadde trengt), men nei det ville han ikke.

 

Jeg merker jeg blir sliten av dette jeg også. Jeg gråter innvendig når vi prater om dette og når jeg skriver om dette. Mitt høyeste ønske er at vår herlige datter skal få en søster eller bror.

 

Jeg kommer nok snart til å ta kontakt med de som behandler meg og be om hjelp, ev fastlegen min. Orker snart ikke dette.

[ღ♥ღVenterpåspireღ♥ღ]

Huff, trist å lese om hvor vondt du har det! Er ikke like lett å være prøver alltid.. Håper du får god hjelp av legen din da! Og at du og mannen din finner ut av hva dere skal gjøre..

 

Jeg var selv hos legen på Onsdag, og fikk beskjed om at vi burde vente ett år med prøvingen.. pågrunn av noen tabletter jeg går på for angst og depresjon! Ikke den beskjeden jeg helst ville høre nei...vil jo gjerne ha en liten en, siden ingen av oss har fra før!

 

Håper det går bra for dere da, å at det blir en liten bror el søster på vesle jenta deres..)

 

Masse lykke til!

[Gjest]

Ble ordentlig grepet av innlegget ditt...

Det er så kort vei fra jublende glede til dyp sorg når det gjelder våre barn - både fødte og ønskede ufødte. Tror tanken om å ikke lykkes er stor - og vi kvinner er vant til å få snakke om det, få respons mm. Men mange menn syns nok dette er vanskelig å bære. Når tante dukket opp her fikk jeg bare spydige kommentarer og litt fnysing...men plutselig mumlet det fra badedøra at han var litt skuffet, han. Bare den lille kommentaren forløste noe og vi kunne si noe om at vi har noe klare forventninger om at noe skal skje, selv om vi må vente på det en stund..

Håper så inderlig at det ordner seg for dere :-)

Lykke til !

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg skjønner at det er fælt å ikke bli gravid (når man vil det mer enn noe annet). Men (i frykt for å virke belærende) så kan det jo ta mer enn et halvt år å bli gravid, selv om jeg skjønner at det er en mager trøst. Vet jo heller ikke hvilken medisinsk diagnose du har, så jeg skal egentlig ikke uttale meg om hvorvidt et halvt år er lenge eller ikke.

 

Men, det jeg tenkte når jeg leste innlegget ditt er at mannen din har en normal reaksjon. Kjæresten min blir også mer innesluttet, stille og sliten når han blir skuffet. Jeg blir mer sånn "snakke-Guri". Jeg har på en måte tenkt at dette var en god ting for da vet jeg at det ikke bare er meg som sørger mer som, selv om vi reagerer forskjellig. Kanskje det er en slags forsvarsmekanisme fra mannen din sin side (at han ikke orker å holde på med dette mer) sånn at han forsøker å minimisere skuffelsen når du får mensen.

 

Jeg vet ikke, men i alle fall så håper jeg at det går veien for dere og at dere finner ut av hva dere vil gjøre med videre prøving.

[Mamma til 2 søte jenter]

Takk for svarene.

 

Nei, det er ikke lett.

Jeg har en sjelden sykdom som gjør at jeg må gå en veldig streng diett (det sies at den er verdens strengeste diett!) før og under svangerskapet. Må ta blodprøver minst 1x uke, verdiene på blodprøven må ligge innenfor et referanseområde - og hvis det ligger utenfor i begynnelsen av svangerskapet kan dette få fatale konsekvenser for fosteret (miste bein, armer, fingrer, bli psykisk utviklingshemmet etc.) . Derfor må jeg veie maten. Kan ikke gå på nærmeste bakeri/butikk og kjøpe bakevarer/brød/kaker. Dette må lages selv. Middag må lages selv. Må ta medisiner 4 x daglig.

Det er det som ligger til grunn for at jeg kan få hjelp etter 1/2 år og ikke 1 år som er vanlig da det er en stor belastning å følge denne dietten.

 

 

[Gjest]

Dette hørtes fyktelig trælete ut..

Skal slutte å syte over mine "minimale" plager etter å ha lest hvordan verden kan se ut for andre !!!!!

Ikke rart du trenger ekstra med støtte fra din mann for å kunne gå gjennom dette !!!

 

Ønsker deg alt godt, klem !

[Mamma til 2 søte jenter]

Det er ikke så lett for andre å vite at det er så "innviklet". Så det går helt fint! )

[Gjest]

Hei Rødhette!

Ble helt satt ut av historien din, høres veldig fælt ut. Og ble klar over at jeg tross alt ikke har det så ille som slipper å gå på en sånn diett for ikke å skade fosteret. Sjønner godt at dere blir slitne, så en pause er kanskje ikke så dumt.. Håper dere kommer dere gjennom det sammen og lykkes med en spire til slutt!

 

Kan jo hende det er en naturlig "forsvarsreaksjon" fra mannen din sin side også, at han jobber seg gjennom skuffelsen på en annen måte nn du gjør.

 

Ønsker deg alt godt og lykke til.