Gleder meg ikke til ultralyden...

[Anonym bruker]

I forrige uke hadde jeg en "krangel" med ei ganske nær vennine, som i tide og utide har passet på å nevne hvor oooverlykkelig hun er over at det ikke er hun som er gravid, og at hun ikke hadd ooorket flere unger nå etc etc..Jeg har svelget og svelget, men synes ikke dette var spesielt koselig å høre på - spesielt siden denne graviditeten ikke er planlagt og jeg lenge har hatt vanskelig med å glede meg over den...Jeg ble gravid midt i en kjempetøff periode på mange måter, men spesielt pga at jeg og samboer var i ei krise...

 

Så da diskusjonen kom atter på nytt, og venninen min satt og listet opp alle årsakene til at jeg burde være nærvøs pga denn graviditeten - at samboeren min kanskje ikke ville bli bedre denne gangen osv osv - fikk jeg plutselig nok. Jeg prøvde flere ganger å punkterer diskusjonen med å si at jeg forstår at du tenker sånn og at jeg var nervøs til å begynne med men nå føler jeg det ikke sånn osv..Så til slutt sprakk jeg å sa at nå ble jeg provosert, du må da skjønne at det ikke hjelper meg å tenke slik, jeg ER jo i denne situasjonen enten jeg vil eller ikke. Hun ble kjempesur og sa det var best vi ikke snakket mer om det for da kunne HUN finne på å si mye rart! Hva syns dere om dette?

 

Uansett om jeg føler meg trygg i at jeg gjorde det rette med å si fra syns jeg ikke situasjonen er noe koselig. Jeg fortalte samboeren min i detalj hva som skjedde. Så hadde vi en hverdagslig diskusjon her i forgårs (over unger og sånn vanlige ting) hvor han blir provosert og utbryter : "det er kanskje ikke så rart at det blir krangel mellom deg og visse andre!"

 

Jeg er så sinnsykt såret, og føler meg så alene. Her risikerer jeg et vennskap delvis for jeg ikke liker at hun snakker nedsettende om han, også får jeg den midt i trynet! Resultatet er at jeg fikk nok, bestemte meg for at jeg er i en nok sårbar situasjon fra før og trenger IKKE folk rundt meg som ikke støtter meg. Jeg ga beskjed om at jeg drar på ul alene, og det føles virkelig rett for meg nå. Likevel er det jo sårt da, å føle seg så alene. Sliter med tårene hele tiden, men på toppen av det hele har vi besøk så det går ikke bare å slippe gråten løs...

 

Jeg trenger å få ærlige tilbakemeldinger fra den som orker, er jeg urimelig som sier stopp nå? For å ha gitt den opplysningen så har jeg hatt med på sambo under ul og fødsler før og det har blitt sår mellom oss pga hans manglende evne til å vise støtte - det er derfor jeg setter denne grensen.

 

Hilsen ei som ikke har det enkelt nå og derfor vil være

 

 

[EleResa]

Hmm.. Kinkig situasjon dette her. Venninna di burde vel egentlig støtte deg i denne tida hvor du føler deg lei og usikker, ikke godte seg over at det ikke er hun som er i den situasjonen du nå er i. Jeg forstår at du ikke orket å sitte taus å høre på henne mer. Om hun var så negativ kunne hun like godt holde det for seg selv, men hun så vel ikke hvor mye det gikk inn på deg..

 

Angående mannen din, jeg syns det er vanskelig å uttale seg om akkurat det. Om dere kunne satt dere ned og snakket om dette, saklig og rolig uten å hisse dere opp, så kanskje dere kunne lagt fram ting fra begges side, og kanskje kommet fram til en enighet, men om det ikke er mulig, så forstår jeg at du velger å dra alene på ul. Er det ingen andre du kan ha med deg, mor eller søsken?

 

 

[Anonym bruker]

Synes det var riktig å si ifra til venninnen din jeg. Skulle ønske jeg var tøff nok til å si ifra innimellom også. Tåler hun ikke få en slik kommentar som faktisk gjelder ditt liv, så er hun ikke noen riktig venninne. Det er jo noen som har sterkt behov for å hevde seg selv ved å tråkke på andre. Jeg for min del har fått nok av slike venninner og velger de bort. En god venninne støtter deg og kommer med konstruktiv kritikk......men ikke hele tiden. Selv har jeg en venninne som finner på mye rart i mine øyne, men jeg ønsker ikke være den som skal rakke ned på henne. Kanskje tar jeg feil også...kanskje har får hun faktisk oppfylt alle sine drømmer denne gangen..og hva er vel bedre enn det. Det beste er jo at man er der og støtter opp om vedkommende og oppmuntrer.

 

Samboeren din burde holdt seg for god til å slenge ut slikt....men noen ganger sier vi ting bare for at de skal såre, selv om vi ikke mener det innerst inne. Jeg vet jeg kan være litt slik til tider mot sambo, men sier som regel unnskyld etterpå da jeg ikke føler meg bra i det hele tatt. Samboeren din burde jo faktisk satt pris på at du forsvarte han.... =0)

[Susanne-75 3 gutter!]

Takk for svar begge to!

 

Jeg har det bedre nå, både med at jeg sa ifra og med beslutningen om å dra alene på ul. Takket være svar fra dere og på skravlesiden, ble det litt lettere:-)

 

Har ikke tvilt på at det var rett å si fra til venninna mi, men ekkelt er det jo likevel. Og samboeren min må begynne å ta hensyn, syns jeg, kan ikke bare si og gjøre hva man vil mot hverandre selv om man er sinte! Iallefall ikke når han andre ganger klager over at jeg må begynne å si ifra til folk som overkjører meg! Så nå får han se at det får konsekvenser, så får jeg se om han begynner å skjønne snart..

 

Uansett, ville bare takke for svar, skal se om mamma vil bli med på ul i morgen:-)

 

TAKK TAKK TAKK!

[Sunniva- og Majamamma]

Hei du!

Skjønner deg godt, jeg - synes både venninna di og typen din oppførte seg urimelig. Bra du sa i fra, var helt på sin plass.

 

Men: Det å nekte ham å være med på UL synes jeg kanskje er litt "feil" straff, selv om jeg forstår at du føler deg såret og sint. Det er jo hans barn også, og jeg synes derfor det blir litt galt å nekte ham dette. Vi damer har jo denne "makta" i hvert fall mens vi er gravide og ammer, at vi kan i stor grad påvirke hvor mye pappaen får delta - og jeg synes det blir litt "maktmisbruk" hvis vi bruker dette når vi er sinte eller såret. Synes vel egentlig at det er feil plass å ta ut sinnet på... Samtidig skjønner jeg tankegangen din, og tror jeg hadde hatt like lyst til å gjøre det samme som deg. Men jeg tror vi jenter bør tenke oss nøye om før vi tar i bruk slike virkemidler. Vi er jo to om ansvaret og gleden med å få barn, og det bør jo komme til syne allerede i svangerskapet. Han er pappaen, selv om dere er uenige!

 

Lykke til videre, ville bare komme med mine tanker også. Håper det løser seg!

[Anonym bruker]

Stakkar deg!

Ja, man blir så UTROLIG sårbar i slike tider. At både din samboer og venninne får seg til å si noe sånt er bare heeelt ufattelig!!!

Har i grunn ikke så mye annet å si enn at du må være tøff, ikke la andre påvirke deg. Dette skal være en tid du skal se tilbake på med positiv glede. Krysser fingre og tær for at det ordner seg for deg.

 

Hva med en samlivsterapaut?

Noen ganger kan det hjelpe!!!!!

[Gjest]

Huff, jeg føler med deg! Å krangle med samboer er liksom en ting, men slik venninna di oppfører seg...!! Skjønner ikke at det er mulig.... Du gjorde helt rett!!!!!!!!!!! Grr... sitter her og kjenner jeg hisser meg opp.... Lykke til