Gå til innhold

Slutt med faren?!! Noen som har tips?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg sliter litt for tiden. Akkurat nå er det slutt med samboeren og faren til barnet. Sliter vel med litt hormoner innimellom, men plutselig tålte han ingenting. Tror det er fordi han har jobbet for mye, og som meg har en del ting å gjøre for tiden. Men synes da han bør ta hansyn til at jeg er gravid. Da han har barn fra før, vet jeg at han er klar over det med humørsvingninger. Vi har jo et stort problem, og selv om jeg tror at ingen av oss egentlig vil at det skal ende på dette viset, kan det godt være at det er det som skjer pga at ingen av oss er istand til å gjøre noe med dette. Innrømmer at jeg er sta på det området, men synes han har såret med nok i det siste. Han vil ikke prate ferdig når vi først begynner å krangle, mens jeg vil bli ferdig der og da. Der er vi totalt forskjellig, og det vet vi begge. Jeg blir bare mer og mer forbannet etter hvert som tiden går. Han sier at det heller kan være slutt (jeg som tar opp det temaet da) enn at vi skal fortsette og diskutere videre den dagen.

 

Jeg sliter med dårlig samvittighet overfor barnet. Både pga alle bekymringene mine som jeg vet påvirker barnet, at jeg er i dårlig humør og siden samboeren og jeg har kranglet. Jeg synes samboeren bør ta seg sammen, han bør da kunne se litt gjennom fingrene. Vet jeg har vært litt klagete i det siste, men når jeg har tatt det opp med han, så sier han at det ikke er mer enn at det går greit. Jeg har sagt fra at han må si fra visst det blir for ille, men nå var det "plutselig blitt så mye verre", UTEN at han har gitt meg noen advarsler.

 

Det rareste opp i dette her, er at vi egentlig har det perfekt sammen. Hadde aldri trodd at dette kunne skje. Nå driver jeg å beskymrer meg for at jeg må finne meg nytt sted å bo, komme meg avgårde for å føde helt aleiene, og at jeg blir alenemor. Noen som har noen tips her?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Vi har oxo hatt det tøft i perioder..med krangling&diskusjoner.

Jeg har forklart hvordan det står til med hormonene mine..sånn at jeg kan være urimelig uten grunn..så vet han det!

I vårt forhold er begge sta..og av den grunn har jeg tenkt med meg selv at det kan være greit å gi seg,før man drar krangelen for langt?! :)

Men det betyr jo ikke at man skal godta alt,for husfredens skyld..

Det er jo utrivelig å gå rundt å hakke på hverandre,mye kosligere å være enige!

Håper det kan ordne seg mellom dere&ønsker dere lykke til!

*klem*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt konkret, hva krangler dere om da? Små eller store ting? Hvor lenge har dere vært sammen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med på noen bim treffer, så har du noen å dele med, og det er flere som blir alenemødre enn en tror.

 

Lykke til og klem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbefaler deg å kontakte familievernkontoret hvor du bor (ring opplysningen el søk på gulesider.no),kansje det hjelper på kommunikasjonen med en 3.part? Du vet dere er forskjellige på områder som å diskutere ferdig etc,hva med at du prøver å gi slipp på diskusjonene en gang (som han vil),mot at dere tar opp igjen tema senere når dere begge har fått roet seg ned? Viktig at man prøver å skjønner hvordan den andre har det,at man er forskjellig og at man så prøver å tilnærme seg hverandre. Man må gi for å få, og er ikke nødvendigvis enkelt....men verdt et forsøk. Dere vet sikkert best, men jeg synest det høres ut som dere bør kjempe (gi mer av hverandre) for å komme over "kneika".

Lykke til, ønsker deg alt det beste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos oss er det motsatt. Når vi krangler vil jeg gjerne la det ligge til vi har roet oss så vi ikke kjefter og smeller og sier sårende og sure ting til hverandre unødvendig.

 

Jeg mener det er den sterkeste i et forhold som greier å heve seg over bagatellene og ta første skritt til forsoning. Vi vet jo at det er tøft også for mannen å skulle bli pappa... det endrer jo hele forholdet... Vi gravide kan lett bli snevre og selvsentrerte. Siden dere hadde det så perfekt før... har dere kanskje bare kommet litt galt ut nå... Vil du satse på forholdet råder jeg deg til å forsøke å gå i deg selv... Det gjør kanskje at han går litt i seg selv også...

 

Uansett hvordan du takler dette ønsker jeg deg lykke til! Stor klem,

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har ikke vært så veldig plaget av hormoner dette svangerskapet. Gått litt opp og ned, men jeg er faktisk relativt stabil i humøret. Men jeg mener at det er viktig å ikke ta helt av heller, bare pga hormoner. Man må lære seg å skille mellom ekte reaksjoner, og reaksjoner som kommer pga hormonene. Synes dere skal finne en objektiv tredjepart som kan hjelpe dere. Så slipper man å dele ut skyld hele tiden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar alle sammen, det gjorde meg litt glad oppi det hele. Er nettopp kommet hjem etter å ha "stukket av" i flere timer. Har syklet laaangt, så det kom jo noe positivit ut av å være forbannet : )

 

Vi har egentlig ikke noe å krangle om, er jo bare små bagateller som nesten blir for pinlig om jeg skulle ramset opp. Problemet er vel at han er stresset for tiden. Vi jobber begge to litt overtid på jobb, og har masse å tenke på ellers for øyeblikket. Han jobber skift, og etter en nattevakt kan han finne på å kun sove et par timer, for da har han bestemt at han skal ta den ene tlf til kommunene. Tror ikke det er bra at han sover så lite, og stresser seg opp over ting som skulle vært gjort (ikke ting som har hast som regel, bare bestemmer seg for å ta det der og da). I tillegg en dårlig kombinasjon med en småkjeftete, gravid kjæreste som irriterer seg over at han glemmer å ta tida på maten som koker, bruker feil klut til rengjøring etc. Er jo lei for at jeg er så klagete, men har sagt før at han må si fra før det blir for masse. Som regel synes han bare at det er greit at jeg sier fra visst det er noe, men denne gangen kokte det over.

 

Vi har forresten vært sammen i et år bare, men samtidlig har begge vært så sikre på at det er dette vil ville. Jeg synes fremdeles vi passer perfekt sammen, men vi har rotet det til volsomt denne gangen. Begge har sagt stygge ting til hverandre, og jeg synes han har skuffet meg så denne gangen med det han har sagt og gjort. Jeg prøvde litt å rette opp i det tidligere idag, men han trengte tid til å klarne tankene. Dessuten vil jeg ikke ha en kjæreste som trenger tenkepause på om han vil være sammen med meg.

 

En tredjeperson er nok kanskje det vi trenger her. Har faktisk tenkt seriøst på det idag, selv om jeg fnøs av det sist vi rotet det til (ikke lenge siden), og han kom med det forslaget. Jaja, tror nok egentlig at det kan ordne seg. Men samtidig leiter jeg etter leilighet og tenker på åssen det skal gå visst ikke det gjør det.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...