Ensomt svangerskap?

[Anonym bruker]

Har en mann som følger med og syns det som skjer med barnet vårt er kjempespennende. Han er med på alle kontroller og snakker til barnet vårt hver dag gjennom magen min. Han gleder seg veldig til å bli pappa og var på mange måter mer innstilt på graviditeten enn jeg var da vi fant ut at vi var gravide..

MEN, jeg føler meg så ensom. Jeg har en aktiv og ofte både fysisk og psykisk slitsom jobb. Jeg kommer hjem og orker ikke gjøre noe, vil helst legge meg tidlig og bare sove. De dagene jeg har fri føler jeg at jeg må gjøre noe hjemme, selv om jeg egentlig bare vil sove og ikke gjøre noe som helst. Jeg ønsker selvsagt ikke at han skal sitte igjen med alt husarbeide og sånt, men jeg føler han ikke skjønner at graviditeten tar mye av energien min. Han ønsker jeg skal sykemelde meg for å ha mer energi utenom jobb, men jeg jobber allerede bare 80% og ønsker ikke sykemelde meg, da jobben min er veldig viktig for meg, og jeg ville bli sprø av å gå hjemme mer enn det jeg gjør. I all fall så lenge den eneste plagen min er at jeg er trøtt og sliten.

Jeg føler meg så ensom fordi han ikke kan sette seg inn i min situasjon, jeg savner at han leser litt mer om graviditet og kanskje lærer seg litt mer om hvordan ting er.

 

Dette innlegget ble masse surr, men jeg sitter med så mange tanker og de kommer ut i hulter og bulter ..

 

Til tross for å ha en snill mann, så synes jeg at det å gå gravid er veldig veldig ensomt. Det er til nå bare jeg som kjenner barnet bevege seg, og magen har ikke begynt å vokse så mye enda, så det er ikke så lett å se at jeg er gravid.. Kanskje det er grunnen til at han har vansker med å forstå??

 

Ikke bare lett å være gravid

[OktoberTussi]

Har du vært på ultralyd? Etter at samboeren min var med på det, ble det mye mer "vårt" barn.

[Gjest Lykkeliten2]

Jeg skjønner så sinnsykt godt hva du mener! jeg jobber mye og det til og med på samme kontor som samboeren min. Jeg er ferdig klokken 18 hver dag og har fri annenhver helg. Han er med på alle legebesøk og er begynt å bli kosete med magen min, så det er jo storartet. Likevel er det noe som "mangler". Jeg har dårlig samvittighet for husarbeidet som ikke blir gjort og griner mye når jeg er alene istedet for å gjøre det. Jeg har ingen venner her hvor jeg bor og familien min er i Norge. Jeg er skikkelig ensom og har ingen å snakke "gravide" ting med. Vel, jeg har vel svigermoren, men det orker jeg bare ikke. Hun er bare missunnelig!

 

det blir nok bedre for deg når han kan kjenne sparkene også og begynner å kose med magen din og få et ordentlig forhold til barnet der inni.

 

ja ja. Dette var bare et lite hjertesukk fra meg her.. Vi får gjøre så godt vi kan!

 

klem fra

[Anonym bruker]

Vi har vært på ultralyd 2 ganger allerede ..

Så det er ikke det at det ikke er vårt barn, det er vel mer det at han ikke kan sette seg inn i min situasjon og det kan jeg heller ikke forlange. Det er bare så ensomt å være alene om å mine følelser og mine opplevelser..

[Rut Bram]

Kanskje du skulle blitt med på (eller arrangert selv) et BIM-treff der du bor? Det er veldig kjekt å snakke med andre gravide, de vet som regel hvordan det føles!! Anbefaler det sterkt, har selv vært på to treff her jeg bor og det var kjempekoselig og ikke skummelt i det hele tatt. Ikke undervurder fellesskapet du kan ha med andre jenter/kvinner!

[Anonym bruker]

Hei du

 

Skjønner godt hva du mener. Her er situasjonen litt spesiell da svigerfar ligger på det siste og sambo er på sykehuset hele tiden. Føler at all gleden ved babyen er borte, og at jeg er den eneste som gleder meg over ham. Så får jeg dårlig samvittighet fordi at jeg er så egoistisk.Sambo stryker over magen og koser med magen, men han fatter ikke hvor vondt jeg har det, hvor trøtt og sliten jeg er, hvor usikker og redd jeg blir til tider........

 

Jeg er sykemeldt 100% jeg da pga bekkenløsning, og går hele dagene hjemme og bare tenker. Tenker på alt jeg burde gjøre siden jeg går hjemme hele dagen, men som jeg liksom ikke har overskudd til. Tenker på alt jeg burde fått i hus til babyen kommer, men som jeg liksom vil at vi skal være to om å handle. Så biter jeg tennene sammen og gjør unna alt som skal gjøres for at huset skal være i god stand, også får jeg ikke et takk en gang.

 

Nei, du er nok ikke den eneste som føler deg alene. Dette ble ikke noe trøste svar i det hele tatt, men kanskje det hjelper at du vet at du ikke er alene i hvertfall.

 

 

[Abracadabra]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver - mannen min har aldri hjulpet noe særlig til hjemme (min mor bare ler og sier at jeg har giftet meg med min far, hehe). Det som jeg har gjort for at han skal forstå hva jeg gjennomgår, er at jeg har bombardert ham med epost om de forskjellige stadiene mine! På Babyverden kan du gå inn på graviditeten uke for uke, og der står en liten snutt om "Til Far" - og de sender jeg til ham, for at han skal forstå at jeg VIL ikke være en sur og trøtt dame, men jeg kan ikke styre det akkurat nå. Også peprer jeg ham med info når vi sitter i bilen sammen og han ikke kommer fra. "VET du hva jeg leste i dag??? NÅ skal du høre..." Han har ikke hjulpet så veldig mye mer til, dessverre, men han tar mye mer hensyn, og forstår meg litt bedre. Som han sa: han trodde alt "trøbbelet" kom senere i svangerskapet, han visste ikke at det var så heftig helt fra dag1!

Håper det bedrer seg for deg, jeg er faktisk blitt litt fllinkere til å skite i rot - det må man jo lære seg uansett etter barnet kommer, tenker jeg. ;-)

Lykke til da, klem fra meg!

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar..

Det er godt å høre at det ikke bare er jeg som sliter med dårlig samvittighet for alt jeg ikke orker å gjøre. Og ikke bare jeg som føler jeg ikke blir hørt..

Skal komme meg på et BiM-treff snart

 

Klem til alle sammen