Noen som har en mann som jobber offshore?? evt. er mye borte?

[Meggy B - har født!]

Min mann jobber offshore og er borte 5 uker om gangen...er jo hjemme like lenge, men akkurat nå (er i uke 27) begynner det å bli tungt å være hjemme alene. Føler at jeg trenger ham mer enn før og på en annen måte (dette er vår første), og er redd for alt mulig! At jeg skal føde for tidlig, eller når han ikke er her, at noe skal skje med han...flyet eller helikopteret styrter i sjøen...etc etc. Det er ikke lett for tiden! Også tenker jeg på hvordan det skal bli når barnet er født. Er litt engstelig for hvordan jeg kommer til å takle å ha ansvaret helt alene sånn til å begynne med. Alt er så nytt! Nå skal det sies at han ikke selv ønsker å være så mye borte, og at han nå mer enn noen gang ønsker en landbasert jobb...men det er ikke bare bare å finne noe...

 

Noen som kjenner seg igjen??

[tassi2venterjente12oktober]

Hei!

Min mann jobber også offshore, men akkurat dette året er han mest på land, men reiser ut av og til. Planen er at han skal ut igjen. Jeg har aldri likt at han reiser. Jeg er i uke 21, og har vært dårlig fra dag 1, og veldig bekymra. Stresset over å tenke på at han kanskje må ut igjen akkurat når vi har fått baby. Også førstefødte her..Hvor i landet holder du til da? Jeg litt utenfor Bergen.

[sol*S-K]

Hei,

 

Min mann reiser veldig mye i forbindelse med jobben. Ikke så lenge borte som din mann, men han kan være borte et par netter, for så å komme hjem en natt og så reise igjen. Stor respekt for dere som har menn som jobber i offshore, vet ikke om jeg hadde taklet det. Har problemer nok med situasjonen slik den er nå. Aldri en hel uke han bare er hjemme.

 

Er også veldig spent på hvordan det kommer til å bli når barnet kommer. Jeg er i uke 17 nå, og har vært veldig dårlig. Kjenner at man trenger mer støtte og oppmerksomhet når man er gravid. Tenker veldig mye på at det kanskje kan skje han noe, flyet, toget, ett eller annet. Han jobber innenfor finans, og i det siste har jeg vært livredd for terror angrep... Mange rare tanker, men han var i London (på tuben) da det smalt i London i fjor...

 

Det vil vel helst gå bra, men kjenner jeg er veldig sårbar fortiden.

 

Ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Min mann bruker offshore-enkene som argument for at han skal kunne reise på jobbreise i tre-fire uker rundt termin og en gang til to måneder senere. Så jeg er VELDIG glad for at dere ikke er fornøyd med situasjonen og at mennene deres til og med kunne ønske seg jobb på land! Deres innlegg skal kastes/spyttes på nevnte mann.

 

Venter nummer to jeg da, og må innrømme at jeg har tenkt en del på hvordan i alle dager folk får til å være alene så lange perioder av gangen med unger.

[Gravenstein]

Her i huset er det motsatt, det er jeg som jobber offshore mens mannen jobber på land. Jeg har ingen planer om å slutte i offshore-jobben, der trives jeg godt, tjener godt og har MASSE fritid! Mannen er også enig - og han er villig til å gjøre omstillinger i sin jobb for å få offshore-jobben til å gå opp med barnepass. Motivasjonen vår for dette er nettop fritiden. Rett nok er jeg borte i 14 dager, men så er jeg bare hjemme i fire uker - døgnet rundt :-)

[cille80]

Hei!

 

Nei, det er langt fra lett å ha en mann som er mye borte...

Min er offisert på en minebåt i forsvaret. Han reiste i NATO for 4 uker siden, og kommer først hjem 13.juli for sommerferie (blir 11 uker borte). Etter 3 uker sommerferie, så reiser han ut igjen i ca 4 uker og kommer hjem 10.september. Vi har termin 16. september, og håper virkelig at lille jenta vår holder seg inni magen til han kommer hjem!

 

Dette halvåret er han ganske mye borte i forhold til vanlig, men de har vanligvis øvelser ganske ofte, og han vil derfor være borte en god del når nato-tjenesten er over.

 

Det pleier å være tungt når han ikke er hjemme, men nå er det ganske mye verre. Jeg jobber hardt for å fylle dagene og ukene med jobb, kafebesøk, husarbeid osv. Men regner med at etterhvert som magen blir større (uff, ønsker ikke tenke på det, synes den er stor nok nå) så vil det sette noen begrenseninger på hvor mye jeg orker å løpe rundt.

 

Vi prøver å snakke sammen hver dag, og jeg mailer artikkler om hvor stor babyen er til han en gang i uken.

 

Er litt redd for at det at jeg er alene hjemme så lenge skal føre til svangerskapsdepresjon. De dagene jeg ikke klarer å fylle, går med til mye tårer...

 

Men det er bare å holde ut, jenter! Det ordner seg alltid for snille piker, så lenge man husker å være snill... :-)

[Gjest]

Da jeg var gravid med Peter, jobbet samboeren min i marinen. Var da i Nato, og borte i 4-6 uker, hjemme en ukes tid, og så vekke igjen... Var jo selvfølgelig ikke ideellt, men det gikk på et vis. Jeg hadde termin i august (fikk i september), og han sluttet i forsvaret i august, og var da hjemme med Peter mens jeg studerte. Gledet meg til å ha ham mye hjemme, men så fikk han jobb i et onshore-firma i januar, så jobber turnus (2 uker på, 2 uker av).. Samtidig som han fikk den jobben, fant jeg ut at jeg var gravid igjen...

 

Så er alene hjemme med en liten på snart 9 måneder, og er snart 6 måneder på vei med nestemann.. Ikke ideellt, men også det går greit.. (Men litt tungt siden jeg bgor i tredje etasje uten heis... )

 

Han har begynt å se seg litt rundt etter en jobb som ikke innebærer så mye reising, for vi vet begge at det kommer til å bli ganske tungt for meg om jeg må være mye alene med to små fra høsten.. + at jeg planlegger å fullføre studiene mine fra januar, så...

 

Det ordner seg nok! (evig optimist...)

[Meggy B - har født!]

Tusen takk for alle svar! Jeg er fra Stavanger området...hadde vært kjekt å komme i kontakt med noen i samme situasjon. Det er tøft å ha en mann som er borte mye, både i sammenheng med graviditeten/fødsel og tiden etterpå. Jeg sliter med de samme tankene som flere av dere, og er veldig redd for at jeg må takle fødselen alene. Når jeg prøver å snakke med mannen om det blir han litt i forsvar, for som han sier er det jo ikke noe han kan gjøre med det, og han ønsker jo sterkt å være der... Jeg føler jo også at han går glipp av mye av utviklingen til barnet, både nå og etterpå, og det er nok verst for han tross alt. Vi blir nok sterkere kvinner av dette på et vis, på tross av tårer og bekymringer, og det må jo bare gå seg til! Prøver å se for meg hvordan det blir med det lille nurket som er så totalt avhengig av meg, bare vi to "alene i verden"... Kanskje vi skulle ha dannet en liten offshore/business reise-klubb der vi kan støtte hverandre når det trengs mest??

 

Lykke til alle sammen uansett....

 

klemmer

[Lilje74]

Vil bare si at jeg forstår deg godt!

 

Mannen min jobber ikke offshore, men er mye borte... Det går som regel en måned mellom hver gang vi treffes.... Heldigvis er engasjementet hans over fra og med juli.

 

Nå er det derfor bare en laaaaaaaaaaaaang venteperiode igjen... Heeeeeele juni uten ham! Pyton.. Er nå i min 26. uke.... heldigvis kommer han hjem til jeg blir høygravid.

 

Det er nesten helt sprøtt hvor stort behov jeg har for å være med ham nå!

 

Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen ja. Min mann er borte 4 uker/hjemme 4 uker. Sist svangerskap skulle han i terorien være hjemme på termin. Men da vannet gikk 3 dager etter at han akkurat hadde reist ( 5 uker før termin)og det var i juli og igrunn alle jeg hadde aliert meg med var på ferie skal jeg si jeg følte meg litt alene her i verden. Han kom hjem først etter tre dager men rakk heldigvis fødselen. Alt gikk veldig fint.

 

Nå er vi gravide igjen og han er ikke hjemme på termin i utgangspunktet, men det er jo jammen ikke godt å si når en skal føde. Har denne gangen også aliert meg med ei god venninne som skal steppe inn som "barnefar" hvis mannen min er ute. Det blir nok ikke helt det samme hverken for han eller meg hvis vi må gå for en "reserveløsning" men jeg føler meg ihvertfall tryggere ved å ha avtalt noe konkret på forhånd. Og venninna mi syntes nok dette eventuelt blir veldig spennende (hun har selv ikke barn).

 

Tror vel egentlig det er aller verst for de der ute tross alt.Være så langt borte fra på en slik stor dag Det er nok deiligere å ha han hjemme i etterkant av fødselen tror jeg. Når alt er nytt og du trenger litt pleie selv også.

 

Ansvaret med å være alene i perioder har gått over all forventning. Det blir nok litt mere stress denne gangen med en på 2 år og en nyfødt men det blir som man innstiller seg på. Tenk på at han er 100 % tilstede når han først er hjemme. Det er ikke mange som har det slik.

Sier dette også for å trøste meg selv litt ...

 

Lykke til!

 

 

 

 

 

 

 

[Meggy B - har født!]

Det er veldig sant at når de er hjemme er de tilstede på en annen måte enn andre som jobber på land, sånn sett er vi heldige. Går han glipp av fødselen er det selvsagt veldig dumt for han, men også veldig dumt for meg siden det er første gang. Men vi kan jo ikke annet enn å prøve! Ungen kommer når den kommer den uansett...Og alle de bekymringene jeg har om å være alene med babyen forsvinner vel underveis når jeg får litt trening og selvtillit. Det skal jo være den beste tiden i vårt liv! Gleder meg veldig, selv om jeg får litt småangst innimellom... Lykke til dere også!!