Gå til innhold

Trenger noen kjæresteråd


Femina84

Anbefalte innlegg

Hei. 

Først og fremst vil jeg raskt si at jeg og samboeren har vært i sammen i 4 år, vi eier hus i sammen og er forlovet. Vi er voksne oppgående mennesker. Han er smart, sjarmerende, flink, strukturert, har god humor og er av typen som får ting gjort. Han er ikke av den følsomme typen.
Jeg er av den mer følsomme typen, kanskje litt mer enn gj.snittet for jenter. Jeg er også flink, får ting gjort og er viljesterk. Men styres litt mer av følelsene mine enn han. Jeg sier dette fordi "problemet" mitt ikke dreier seg om "drama" i den forstand. Vi er gode venner, elsker hverandre og gjør gode ting for hverandre. slik at ikke dere som evt ønsker å gi meg råd kommer med usakelig kommentarer om å "drite" i han og den slags. Jeg ønsker gjerne seriøse råd og noen som kan forstå situasjonen, at vi er voksne og "ordentlige"  men har våre utfordringer. 
 
Helt siden vi ble i sammen har det vært en stor utfordring, og en krangel som alltid dukker opp igjen. Og det er at jeg trenger at han viser mer forståelse og gir meg litt mer omsorg innimellom. Han kan være ganske grinete noen ganger, og er den som er litt snerpete om han møter for mye motgang.
Jeg har prøvd alt, og i gjennom flere år selvfølgelig prøvd å si det, fortelle han ganske enkelt hvordan han kan gi meg støtte og kjærlighet. Men, han greier det rett og slett ikke. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har grått meg i søvn eller sittet og grått alene uten at han har løftet øyelokket(slik jeg opplever det). Jeg har så mange ganger lurt på hvordan jeg skal overleve i et forhold hvor jeg rett og slett ikke får trøst eller en arm og gråte i. 
Det har endt opp med at jeg blir flyvende forbanna når vi havner opp i en slik situasjon, feks jeg er litt nedfor, han ser det godt. Men bare "overser" meg. Jeg blir enda mer lei meg, og begynner å gråte. Det skjer fortsatt ingenting. Det har hendt så ofte at jeg har fått en kald skulder når jeg er langt nede at jeg blir "syk" av det. Det er ubeskrivelig vondt å føle seg fullstendig overflødig når man kunne trengt den man elsker aller mest. Det har hendt oftere enn jeg ønsker å gjengi her. 
 
I dag vet jeg, at å bli sint og rope ikke fører med seg noen annet enn krangling, roping og vonde følelser. Jeg har ikke kommet ett skritt lenger med det. Og jeg har også innsett at jeg ikke har rett til å rope til han "bare" fordi jeg ikke får det jeg trenger. Men, det har skjedd veldig ofte, og dette er noe jeg selvfølgelig tar på min kappe. 
jeg tror etter litt ettertanke, at jeg rett og slett ikke har lært hva man skal gjøre når man ikke blir hørt etter å ha bedt pent om det. Vi har hatt SÅ mange samtaler om det, etter stormen har lagt seg. Og da får jeg bare høre at han gjør slike ting for meg, litt sånn "du tar feil". Jeg føler virkelig ikke at han lytter til meg og at han forstår hvor mye han gjør meg vondt. Jeg ville jo sagt at det å gi omsorg er noe av det enkleste man kan gjør, men jeg vet at jeg er god på slik. 
Jeg lurer på om han rett og slett har en aversjon i mot det? At akkurat det klarer han ikke?
Og jeg tenker jo automatisk at det er noe i veien med meg, at om det hadde vært en annen jente hadde han greid det, at det rett og slett er fordi han ikke elsker meg høyt nok. Utenom disse situasjonene ville jeg ikke tvilt på at han elsker meg. 
 
Men hva gjør man egentlig, når bønnene ikke blir hørt? Om noe så primært og essensielt? 
Når du så mange ganger har sagt det rett ut, men du kommer ingen sted med det? 
Jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke lenger vet. Fordi jeg kan ikke krangle med han noe mer, det er ikke lenger et alternativ å "kjefte" på han for det( jeg har helt ærlig ikke innsett dette før nå, ikke fordi jeg mangler innsikt eller vil noe vondt, men antageligvis fordi vi er veldig forskjellige. Jeg hadde nok sett på krangling i affekt helt annerledes, og sett hvor vondt han hadde det). Og jeg er rett og slett redd for at løsningen er at jeg bare må være trist over det jeg "mangler" og leve med det inniblandt - det er ikke noe jeg tar lett på. For noen ganger er jeg veldig utsultet på trøst og omsorg. At i stedet for å si i fra til han må jeg kjenne på tomheten og ensomheten.. 
Men, jeg vet at mange ville sagt, du må enten akseptere at han ikke kan gi deg det du trenger alltid, eller du må finne deg en annen. 
Begge de to alternativene er umenneskelige og slik det er nå umulige for meg. Jeg har prøvd å akseptere det, men det kommer alltid for en dag at det gjør fryktelig vondt. Og jeg blir sint. 
 
Er det noen der ute som har andre råd? Som kanskje har noen råd til hvordan jeg kan evt. leve med det uten å ha det så vondt og uten å krangle med han om det? Kanskje det ikke er så "unormalt" som jeg tror og man kan være være lykkelige resten av livet selv uten den "omsorgen" man lengter etter? 
 
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dette tror jeg er vanskelig å lære seg å leve med, følelser er ikke lett å styre/forandre. Så om du skal leve med dette betyr det at du kommer til å være mye trist og lei deg, og det er ikke godt.

Jeg ville gått til familieterapi, det er mange som trenger en utenforstående for å forstå partneren bedre, kanskje familiterapauten kunne lært dere noen fine måter å samhandle på når dere kommer opp i vanskelige situasjoner, at du ser han på en annen måte og han deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg har jo på en måte allerede prøvd det lenge, å "leve" med det. Det er uhyre vanskelig.. 

Jeg kunne kanksje også tenkt med terapi.. Men, som du vet er ofte menn og kvinner veldig forskjellige på det å blande inn en annen/ukjent person inn i privatlivet. Jeg vet ikke om jeg hadde fått med meg han rett og slett. Men, jeg er ganske sikker på at det hadde gjort oss godt.

Jeg har fått frem "poenget" mitt og min side av saken til han nå, og han sier han forstår godt min side av saken. 

 

Jeg er i hvert fall helt utmattet og fullstendig ferdig med krangling. 

Takk for svar. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Dette tror jeg er vanskelig å lære seg å leve med, følelser er ikke lett å styre/forandre. Så om du skal leve med dette betyr det at du kommer til å være mye trist og lei deg, og det er ikke godt.

Jeg ville gått til familieterapi, det er mange som trenger en utenforstående for å forstå partneren bedre, kanskje familiterapauten kunne lært dere noen fine måter å samhandle på når dere kommer opp i vanskelige situasjoner, at du ser han på en annen måte og han deg?

vel som kar med noen års dame erfaringer. Kan jeg trykt fortelle deg at våre to kjønn har ulike måter å tolke ting på. Det har tatt meg maange å forstå hva ting betyr. F eks, forstod jeg ikke for 15 år siden at "jeg blir lei meg når du aldrig synger til meg" betyr at jeg ikke har vist at jeg bryr meg/ ikke vært romantisk og det er påtide å finne på noe spesielt. Uerfarne menn, klarer skjeldent å lytte dersom det som blir sagt, ikke er tydelig.

 

Du er nødt til å være helt ærlig å si at dette er ett skikkelig problem som kan få store konsekvenser, hvis han skal forstå det tipper jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...