Forlatt tre uker før fødsel

[Anonym bruker]

Barnefaren har slitt med depresjon og gikk på en smell større enn verst 6 måneder ut i graviditeten. Dempet depresjonen med å låse seg inne og drikke alkohol og bruke sovemedisin. Meg og min og hans familie fikk han opp av sengen og til å søke hjelp. En stor bør for hans stolthet, men det måtte til. Nå går han til psykiater og på antidepressiva. Har sluttet med alkohol. Tablettene gjør han svært trett og han sover mye. Det har jeg naturlig nok stor forståelse for men det er viktig for meg å vite hvor mye han tar av medisiner( han har vært uærlig om dette tidligere). Det vil jeg vite som må leve med bivirkningene hans. Derfor spurte jeg han om han hadde trappet opp til to tabletter her om dagen da jeg fant to tomme tablettpapirer ved vasken. Da blir han svært sint og beskylder meg for å snoke. Prøver å forklare at jeg bare ønsker å vite, ingen beskyldninger eller noe, men det nytter ikke. De neste to dagene prater han ikke til meg , sier han hater meg som ikke stoler på han og skulle ønske han aldri hadde møtt meg. Han sover mye/ ligger på sofaen. Moren hans sender meg en melding og spør hvordan det går. Vi har ett veldig åpent forhold og jeg føler hun er den eneste som kjenner han godt nok og som jeg kan tømme meg for.Jeg klarer ikke å dy meg og sier rett ut som det er. Han er sint, prater ikke til meg , overlater alt av husarbeid til meg og jeg føler meg sliten. Jeg liker ikke å klage, men jeg forteller henne akkurat hvordan det føles. Det føles tungt og ensomt så tett opp mot graviditeten .Hun blir selvfølgelig lei seg og kontakter faren hans( de er skilt) som jeg også blir å skrive da litt fram og tilbake med. Min samboer går inn på min tlf dagen etter og ser disse meldingene. Han sier jeg har gått bak hans rygg og at han ikke kan leve mere med meg. Jeg prøver å forklare at jeg elsker han, men at han må være ærlig og åpen med meg ang medisiner, alt jeg ber om, og vise litt forståelse for at jeg blir sliten av at han sover så mye og jeg må gjøre alt hjemme. Sier jeg ikke er sint, men av frustrasjon måtte jeg tømme meg for noen og han selv nektet jo å prate med meg. Nå vil han altså forlate meg tre uker før termin. Sier han ønsker å være med på fødsel og være der for ungen, men ikke for meg. Jeg kjenner han såpass godt at jeg skjønner han virkelig mener det. Jeg sitter hjerteknust tilbake. vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Har noen noen gode råd?

 

Anonymous poster hash: b8a48...3a4