Flere som lever "gjennom" barna sine her?

[Anonym bruker]

Mine barn går på 3 forskjellige aktiviteter hver, er med på åpne dager på politistasjon, brannstasjon, sommerskole på redningssentralen osv. Vi går i basseng, drar på turer. Mens jeg selv er så å si aldri ute på egne ting, jeg har ingen venninner og nesten aldri barnefri. Mannen lever normalt liv med fest i ny og ne, slekt og kompiser som han besøker og er med jevnlig.

 

Må si at dette er mitt eget valg. Etter mange år med dolking i ryggen fra såkalte "venninner" og masse tull, sårede følelser og utestengelse (begynte med mobbing i småskolen og fortsatte til jeg var rundt 30), bestemte jeg meg at det rett og slett ikke går å ha venner for min del, og at mine barn da skal kunne oppleve mye og få min støtte for det. Får ofte kommentarer (litt misunnelige og skjeve blikk) om at "kan ikke ungene dine droppe treningen i dag?", "må de være med på alt da?", "finnes det noen aktiviteter de ikke er med på?" og så videre. Vanligvis kommer det fra mødre med barn rundt 4-5 klasse som ikke driver med noen organiserte aktiviteter overhode, mens mødrene selv trener på Sats 4 ganger i uka, er stadig ute med venninner og fester. Jeg skulle ønske at jeg også kunne dra ut i ny og ne, ta en kaffe i sammensveiset vennegjeng, men har vent meg til realiteten.

 

Flere i samme situasjon her?

Anonymous poster hash: 54dd8...5f6

[Anonym bruker]

Har det som deg, men har ikke opplevd noe vondt på den måten du har. Vokste bare fra venninnene mine. Fikk barn tidlig og studerte samtidig så ingen tid til overs.

 

Savner det samme som deg, og må si det er litt sårt når mannen påpeker at jeg ikke har venner. Snakker mye med svigerinna mi, men vi er så ulike at det blir ikke til at vi finner på noe uten barna. Har også en fra sykepleien som jeg snapper med og en som jeg prater med på fb, men det blir liksom bare med det.

 

 

Anonymous poster hash: d7956...606

[Berta_78]

Artig med alle disse "misunnelige og skjeve" blikkene mange her inne opplever støtt og stadig. Personlig lever jeg i den villfarelse at folk jevnt over ordner livene sine slik de selv ønsker, og at de hadde valgt annerledes om det var noe annet de heller ville.

For å svare på spørsmålet ditt: mesteparten av fritiden min brukes på barnas greier. Men jeg trener på vei fra jobb og ser gudskjelov venninner til lunsj innimellom samt et par-tre skikkelige byturer i året.

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon og trives med det. Treffer venninner innimellom, men vi er ikke flinke. Av og til går jeg turer på kvelden med ei venninne. Jeg fikk barn sent og har hatt mange år hvor jeg har bodd i utlandet, reist og festet mye. Nå er det barn som tar tiden min.

 

Barna mine er 5 og 7, eldste trener 3 dager i uken og yngste 1 dag i uken.

 

Mannen min stiller opp det han kan, men det meste står på meg

 

Anonymous poster hash: 1b8c8...080

[Anonym bruker]

Jeg gjør det. Har gode venninner som jeg sjelden treffer. Tar meg aldri en fest fordi da ødelegger jeg for familiedagen dagen etterpå. Er barna glade, er jeg glad. Er barna lei seg, går jeg rett i kjelleren. Har så stor glede av å være i lag med barna, så koser meg jo også med denne tilværelsen. Likevel føler jeg at. Jeg burde balansert det bedre.

 

Anonymous poster hash: 7bd19...fbd

[Anonym bruker]

Er du så sikker på at de er misunnelige? Jeg ville heller tro de var litt bekymret for ungene som driver med noe organisert hele tiden og aldri får tid til å kjede seg og lære å finne på ting selv.

 

Anonymous poster hash: 0fdef...9d0

[Superdolly]

Jeg har erfart at tiden fra barna begynnr på skoln til de forlater hjemmet for å studere går veldig fort. Jeg tenker at jeg er ikke bar mamma, jeg er også meg. Og jeg må bygge meg et liv som gjør at jeg kan være fornøyd og ha det greit også når barna drar fra hjemmet.

 

Å trene betrakter jeg som en investering i egen helse. Jeg har ryggproblemer og er avhengig av jevnlig styrketrening for å holde det i sjakk. Jeg har hund og må ut og gå hver eneste dag.

 

Å treffe venninner er for meg mental hygiene. Jeg gjør det fordi jeg liker de. Jeg liker å treffe andre kvinner, jeg liker å ha noen å snakke med om alt mulig og få litt ny input. Det å kunne prate om noe annet enn barna og fotballaget (sett evt inn andre fritidsaktiviteter).

 

Jeg sliter også litt med å forstå all misunnelsen du føler at du blir utsatt for. De aller fleste mennesker går nemlig ikke rundt og er misunnelige. Kan det tenkes -jeg bare kaster fram en tanke her - at du misforstår meningen deres når de kommenterer? Hadde du vært en mamma i klassen til mitt barn, ville jeg nok, i all hemmelighet, syntes litt synd på deg. Hvem skal du leve for når dine barn har blitt store? Allerede før de flytter hjemmefra, kommer de til å bli såpass store at de ikke lenger ønsker å ha mamma på sidelinja alltid. De kommer til å kreve stadig mer privatliv. Hvem har du da? Hvem skal fylle livet ditt da?

[Anonym bruker]

Misunnelig? Sannsynligheten er vel mye større for at de synes synd på deg som kun lever gjennom barna dine, og på barna dine som stresses fra den ene aktiviteten til den andre. 

Anonymous poster hash: e4e65...36e

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle andre kvinner være sjalu på ei som har få venner å bare er "mamma" på fulltid?

 

Ja takk begge deler. Jeg må være med venner å ta en fest/kino/etc for å kjenne at jeg faktisk er mye mer enn bare ei mor😊

 

Anonymous poster hash: 73e93...3ac

[Anonym bruker]

Jeg tror du har vært utsatt for relasjonserfaringer som har gjort at du ser fiendtlighet der ingen fiendtlighet finnes. Dersom du ønsker, kan du gjøre noe med det. Gjerne i samråd med en terapeut.

 

Om du ikke ønsker det og ellers har det bra med tilværelsen, kan du jo bare fortsette som nå.

Anonymous poster hash: 4926b...95b

[Anonym bruker]

Nå er barna mine små da.. (2 og 3). Men føler jeg gjør det jeg vil sammen med dem. Trener med dem nesten daglig. (Tur i vogn, sykkel, svømming) treffer venninner 3-4 ganger i uka da barna våre er på samme alder og leker bra sammen. Tar de med meg på shopping, og alt annet som må gjøres.

 

I dag har vi vert to timer i svømmehallen, to timer ute på tur og nå skal vi kose oss i Hagen til mannen kommer hjem. I svømmehallen var vi med flere av mine venninner og deres barn.

 

Prøver å beholde meg selv litt selv om vi har to barn.

 

Anonymous poster hash: 986d1...769

[Anonym bruker]

Misunnelig? Sannsynligheten er vel mye større for at de synes synd på deg som kun lever gjennom barna dine, og på barna dine som stresses fra den ene aktiviteten til den andre.  Anonymous poster hash: e4e65...36e

Jeg må si meg litt enig i dette.

 

Det er en balanse mellom å følge opp og å være aktiv, og til å overorganisere barnas hverdag for så å sitte igjen alene når barna flytter hjemmefra.

 

Mamma var en sånn type som alltid organiserte noe, dro oss fra den ene aktiviteten til den andre og innvolverte seg på alle plan. Satte selvsagt pris på at hun deltok aktivt i barndommen og at vi fikk tid med henne, men jeg husker også at jeg var mye sliten og følte meg kvalt. Mamma var ikke min beste venninne. Det er en balanse....

I dag er mamma alene og ensom. Søskene mine og jeg har flyttet ut. Pappa er død. For mamma er det utrolig trist. Vi var hele nettverket og hele livet hennes. Hun hadde aldri noe eget, ingen egne aktiviteter og ingen egne venner. Nå får hun dessverre svi litt for det. Vi også for hun ringer flere gang om dagen, maser om besøk og aktivitetet. Hun klarer ikke å gi slipp.

 

Sier ikke at det blir sånn for deg, men pass litt på.

 

Anonymous poster hash: 278e0...fee

[Anonym bruker]

Artig med alle disse "misunnelige og skjeve" blikkene mange her inne opplever støtt og stadig. Personlig lever jeg i den villfarelse at folk jevnt over ordner livene sine slik de selv ønsker, og at de hadde valgt annerledes om det var noe annet de heller ville.

For å svare på spørsmålet ditt: mesteparten av fritiden min brukes på barnas greier. Men jeg trener på vei fra jobb og ser gudskjelov venninner til lunsj innimellom samt et par-tre skikkelige byturer i året.

Hehe. Tenkte det samme. Det HI beskriver er da ikke noe å misunne? 😳

 

Anonymous poster hash: ec283...2f8

[Anonym bruker]

Ja, jeg gjør som deg. Barna har jeg bare i noen år så de er min prioritet derimot så har jeg fått flere venner og venninner etterhvert som barna vokser til. Den store venninnegjengen hadde jeg ikke uansett, men har heldigvis våknet litt slik at jeg ser at mine aktive barn vokser som gress og at når de fortsetter livene sine så blir det veldig stille til meg.

 

Anonymous poster hash: b40d7...0de

[Gjest flykræsj]

Nei, jeg lever ikke gjennom barna. Har heller ikke noe ønske om det. Det sosiale livet mitt er selvsagt mindre aktivt nå enn før. Likevel, jeg trener, jobber og treffer venner innimellom. Mitt liv er også viktig, og jeg trenger noen pusterom for meg selv for og trives. Jeg synes ikke situasjonen din er noe å misunne, så de "blikkene" skjønner jeg ikke helt. Jeg bruker ikke tid på å misunne andre, regner med folk ikke er misunnelig på meg heller. De fleste ordner familielivet slik det passer dem best ut i fra de rammene de har.

[Anonym bruker]

Ja er som deg Hi 😃 bortsett fra ( de er små enda da ) de skal ha kun en aktivitet. For tiden med familie er viktigere enn kun venner på skole og så venner på aktiviteter og å fylle opp dagene. De må også kjede seg og da finne på noe med søsken eller oss. Var godt voksen da jeg ble mamma så har hatt 15 år med fest og ferier kun for egen del.

 

Anonymous poster hash: 8613f...7c2

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg HI og skjønner hva du mener. Syns du har fått litt "krasse" svar her, fra lite forståelsesfulle folk.

Anonymous poster hash: bda29...296

[Anonym bruker]

Skjønner at du tenker sånn nå etter de erfaringene du har gjort deg. Men tenker jo at du trenger et nettverk selv. Det tar sikkert årevis å bygge opp fra grunnen av slik du må gjøre med sikkert mer enn nok i hverdagen. Men var jeg deg ville jeg likevel prøve å få til det på sikt. Bedre for deg, bedre for barna. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 7304e...92a

[Anonym bruker]

Stakkars barn, det høres veldig kvelende ut!

 

Du er voksen og har valgt det selv, så selvom jeg aldri kunne levd slik som deg respekterer jeg dine valg.

 

Men barna dine har ikke valgt dette selv. Det er veldig, veldig slitsomt når mor kun lever gjennom dem. I tillegg er du et elendig forbilde for dem. Du lærer dem at andre skal leve selvutslettende for å tekkes dem.

 

Anonymous poster hash: b7d2a...08a