Gå til innhold

Er det flere her som har barn de ikke trenger å kjefte på, er masete etc.?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Dette er ikke et skryteinnlegg, jeg lurer oppriktig på dette.

Var på en større fest i går hvor foreldrene begynner å snakke seg i mellom. Folk som uffer seg over hvor utålmodige og kjeftete de er på barna, hvor slitne de er og hvor umulige ungene kan være.

Hvor mye ungene krever, at de trenger ferie, at de protesterer, kjekler og krangler med ungene ofte.

 

Blir oppriktig lei meg av å høre sånt. Så ukoselig om ungene blir kjeftet på og snakket til så nedlatende.

 

Jeg kjefter aldri, eller har ikke behov for å bruke kjeft på mitt barn, ihvertfall svært sjeldent. Han er 10, snart 11 år, og sånn har det bestandig vært.

Han hører etter, vi snakker sammen og kommuniserer, snakker til hverandre med respekt! Jeg hører på hans synspunkter, møter ham, men det er aldri noe hyl eller skrål om jeg bestemmer noe annet enn hans ønsker.

Har aldri hatt noe særlig trass, alltid vært veldig enkel å ha med å gjøre.

Men likevel er det barns personlighet som er så forskjellig, eller er det foreldres stressmestring og indre som gir seg utslag på barna igjen?

 

Jeg hadde aldri villet levd et liv med så mye konflikter og misnøye:(

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg kjeftet heller aldri på mitt barn. Før vi fikk nr 2.

Tror man lett kan ha ett barn uten å kjefte, uavhengig av hvordan barnet er. Men at det er mer uunngåelig når man har flere.

 

Anonymous poster hash: 5a31a...2ac

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer nok an på barnet..

 

Kjefter nok lite, men en av mine tre er mer bestemt enn de andre to, og jeg må være veldig bestemt og tydelig.

 

Feks når han tømmer favorittsuppa si utover bordet fordi han ville ha skive med nugatti, drar ut dopapiret fordi jeg ba ham gå på do før trening, spytter på maten til lillebror fordi han så feil på ham. Ja, da blir jeg streng. Jeg skal tross alt oppdra den unge gutten til å bli en ansvarlig voksen, og slikt driver man vare ikke med. Jeg tror ikke barn har godt av å snakke i hjel alt heller.

 

Hos oss er grensene tydelige med stor mulighet for frihet innenfor grensene. Barn får være barn, men pøbelskap blir slått hardt ned på.

 

 

Anonymous poster hash: 4bfb4...49a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare et barn? Her kjeftet jeg aldri før. Men så kom nr 2. Jeg oppdaget ikke hvor slitsomt det var å ha barn før jeg fikk nr 2. Jeg drømte egentlig om 3, men 2 er nok.

 

Anonymous poster hash: b98d1...499

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her ble det også langt mer utålmodighet og masing når nr. tre kom.

 

Det er sjeldent vi kjefter og skriker hjemme, men når du har tre barn som er slitne etter lang dag på skolen og i barnehagen og to av dem skal rekke å gjøre lekser (som de også trenger litt hjelp med) og vi skal rekke å lage middag og spise samtidig, før det kanskje er noen fritidsaktiviteter, så blir det masing og utålmodighet.

 

Vi har løst noe av dette med at barna foreløpig bare kan være med på en fritidsaktivitet hver, det gjør stresset i løpet av uka litt mindre. Når de blir litt større og enda mer selvstendige ifht lekser (de går nå i 2. og 4.klasse), og om de da ønsker å bli med på flere aktiviteter, tar vi det nærmere.

 

Ellers er vi nøye på at vi ikke skal skrike til hverandre her hjemme. Vi har regel om at om det er noe vi er lei oss for eller sinte for, skal vi si det til hverandre, enten det er voksne eller barn. Vi voksne har også måttet jobbe med dette, og vi får tydelig beskjed fra barna om vi glemmer oss ;)

 

Dette funker for oss.

 

Anonymous poster hash: 63d37...345

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere her nevner; trengte aldri å kjefte før nr 2 kom, det vil si når nr 2 ble 2-3 år gammel. 



Anonymous poster hash: 88551...5a3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror det er mer vanlig enn ikke! Og det høres jo helt rosa ut det du beskriver:-) Herlig for deg! Tenker du har vært flink med oppdragelsen og at sønnen din er en rolig type, og at han er enebarn er nok ganske stor forskjell! Her har vi 3 tette, og det er endel "mas", de krangler i perioder så vanvittig mye, og jeg merker det er lett å bli "kjeftete" når man er sliten! Men det er klart at hvis man klarer å være "korrekt" så er det veldig mye lettere å holde harmoni i hjemmet! Det roligere vi er, jo lettere har barna for å ta beskjeder! Også er det forskjell på de, våre takler tilbakemeldinger/ korreksjon veldig ulikt og det må man ta hensyn til! Jeg tror også at mange foreldre havner i "kjefte fella" fordi man er slitene og reagerer impulsivt, men man vinner mye på å være rolig, kjeft er slitsomt for alle!

 

Anonymous poster hash: 43ed1...857

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi snakker ikke ting ihjel, men når vi snakker er det gjensidig respekt.

Han er en veldig rolig og ordentlig type.

Vi har bare ett barn, frivillig. Og det styrker ikke lysten med en til når jeg hører hvordan andre har det:)

 

 

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi snakker ikke ting ihjel, men når vi snakker er det gjensidig respekt.

Han er en veldig rolig og ordentlig type.

Vi har bare ett barn, frivillig. Og det styrker ikke lysten med en til når jeg hører hvordan andre har det:)

 

 

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Ja, vi kjefter mer med to barn enn med ett. Vi er også mer slitne.

 

men samtidig så ler vi mer, og er mye mer lykkelige. 😊

 

litt som med overgangen fra 0 til ett. Man blir mye mer sliten, men også uendelig mer lykkelig 😊

 

(Ikke dermed sagt at alle måå få flere barn 😊 (siden alt på dib tolkes feil til tider))

 

 

Anonymous poster hash: 5a31a...2ac

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aldri med 1 barn, men etter andremann kom.

 

Men har aldri vært slik du beskriver HI. Og det er jeg veldig glad for.

 

Vil aldri på ferie fra barna, ferie er når vi alle sammen reiser bort og er sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ett barn som er ekstremt viljesterkt og som ofte velger å ikke høre på oss. Vi kommuniserer selvsagt med henne (7 år), forklarer og forteller, men hun skal nesten alltid krangle, kverulere, argumentere, eller gjøre motsatt av det vi sier. Hun er veldig følsom og kan lage store scener ut av ting. Vi har måttet gå  i oss selv og virkelig prøve å forstå henne. Vi foreldre er også mennesker og takler dette dårlig enkelte dager. 

 

Har en gutt på 4 som er lettere å håndtere. Han skjønner når nok er nok og stopper i tide.

 

De er enklere å være med hver for seg også. Særlig gutten er et englebarn når han er alene med oss. Når vi er sammen alle sammen så driver de ofte og krangler og fyrer hverandre opp. Det er veldig stor forskjell på bare å ha ett barn og det å ha to eller flere.

 

Opplever det imidlertid ikke så fælt som det du skisserer, HI. Og selvfølgelig respekterer vi barna våre, men vi må ha tydelige grenser for dem, ellers blir de helt ville. Ja, det er mye til tider, men blir ikke spesielt slitne av det. Føler heller ikke at vi kjefter hele tiden, selv om vi blir lei av kverulanten og av og til bare gleder oss til hun skal legge seg.



Anonymous poster hash: 5f6b9...b04
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer an på barnet. Har et ekstremt sta og viljesterkt barn og en med adhd. Ja det blir en del kjefting. Jeg vil allikevel si jeg har mye tolmodighet tross stresset jeg har

 

Anonymous poster hash: ac08d...6c7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjeftet heller aldri på nr 1 og nr 2, da det ikke var behov for det. De hørte alltid etter. Så kom nummer 3, og da måtte jeg bare kaste håndkleet. Han hører konsekvent ikke etter. Så det kommer i mitt tilfelle definitivt an på barnet. Noen hører, andre ikke. 



Anonymous poster hash: adff4...28c
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hvis bare ett barn er hjemme kjefter aldri jeg heller.. Når begge to er hjemme derimot... Selvfølgelig er det ikke mye krangling hos dere, gutten din har jo inegen å krangle med!

 

Og ja, jeg synes det er deilig med en venninnetur i året, og en natt eller to alene med mannen. Gull for forholdet å bare være kjærester innimellom:) det betyr ikke at jeg ikke elsker barna mine over alt på jord:)

 

Anonymous poster hash: a4e22...c01

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her inne tolkes alt i verste mening med en gang.

Vår har ingen å krangle med, men han utfordrer heller ikke oss foreldre med og ikke høre etter, svare frekt osv.

Har veldig tett kontakt med flere nære familiemedlemmer, og han er ingen kranglevoren type.

Så enkelte barn er nok forskjellig.

 

Godt å høre at dette ikke er normen bortover. Så trist om hver dag skal være fylt med krangling.

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med mange her - har du ett barn er samspillet i familien helt annerledes enn med flere. Synes overgangen fra ett via to til tre var "galaktisk" stor😁 Rollen som trebarnsmor har fått fram sider ved meg jeg ikke ante jeg eide - på godt og vondt☺️ Så må jeg tilføye at jeg dessverre alltid synes denne type innlegg fra ettbarnsmødre er både naive, dømmende (som en annen nevnte) og irriterende. Mener ikke å høres klagende eller utakknemlig ut - jeg har selv valgt å få mine tre barn som jeg selvfølgelig forguder og jeg føler meg utrolig heldig - men ja, det er et stort slit å oppdra tre barn og det går dessverre ofte høylytt for seg; ikke fordi jeg i utgangspunktet er en "kjeftesmelle" men fordi samspillet BARNA IMELLOM kan iblant gå på helsa løs...

 

Anonymous poster hash: 3acf7...262

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt barn hører aldri etter selv om han er enebarn han... Det er mange ting han ikke gjør, som vi aldri har trengt å si at han ikke skal gjøre, som å gå ut av senga når han er lagt, eller hente kjeks i skapet uten å spørre f.eks. Men de tingene han først har fått for seg at han skal gjøre, de nytter det ikke å stoppe ham i med ord... vi må stoppe ham fysisk.

 

Han er forresten 3 år.



Anonymous poster hash: b52a3...89c
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg bare har ett barn hjemme, så er det aldri kjefting eller krangling. Men når alle tre er til stede... Da nytter det ikke å snakke med de kranglefantene.

Å ta i mot oppdragelsestips fra ettbarnsforeldre er nesten det samme som å høre på barnløse 😁

 

Anonymous poster hash: e8a1b...68e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her inne tolkes alt i verste mening med en gang.

Vår har ingen å krangle med, men han utfordrer heller ikke oss foreldre med og ikke høre etter, svare frekt osv.

Har veldig tett kontakt med flere nære familiemedlemmer, og han er ingen kranglevoren type.

Så enkelte barn er nok forskjellig.

 

Godt å høre at dette ikke er normen bortover. Så trist om hver dag skal være fylt med krangling.

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Du ergrer deg over at alt her inne tolkes i verste mening. Men du tolker jo også de andre mødrene i verste mening. Eller?

 

Anonymous poster hash: 366ed...e37

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ikke et skryteinnlegg, jeg lurer oppriktig på dette.

Var på en større fest i går hvor foreldrene begynner å snakke seg i mellom. Folk som uffer seg over hvor utålmodige og kjeftete de er på barna, hvor slitne de er og hvor umulige ungene kan være.

Hvor mye ungene krever, at de trenger ferie, at de protesterer, kjekler og krangler med ungene ofte.

 

Blir oppriktig lei meg av å høre sånt. Så ukoselig om ungene blir kjeftet på og snakket til så nedlatende.

 

Jeg kjefter aldri, eller har ikke behov for å bruke kjeft på mitt barn, ihvertfall svært sjeldent. Han er 10, snart 11 år, og sånn har det bestandig vært.

Han hører etter, vi snakker sammen og kommuniserer, snakker til hverandre med respekt! Jeg hører på hans synspunkter, møter ham, men det er aldri noe hyl eller skrål om jeg bestemmer noe annet enn hans ønsker.

Har aldri hatt noe særlig trass, alltid vært veldig enkel å ha med å gjøre.

Men likevel er det barns personlighet som er så forskjellig, eller er det foreldres stressmestring og indre som gir seg utslag på barna igjen?

 

Jeg hadde aldri villet levd et liv med så mye konflikter og misnøye:(

 

Anonymous poster hash: 64bf3...f46

Samme her! Ser at flere sier at det er fordi du bare har et barn, men jeg har tre barn og vi har det på samme måte. Jeg mener at foreldre som trenger å kjefte på barna må gå i seg selv og ikke skylde på barna.

 

 

Anonymous poster hash: 0586d...526

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har bare ett barn på 10 år men hun må innimellom kjefte og mases på for å høre etter. Hun høres ikke alltid etter når hun får beskjeder. Vi gir alltid beskjedene med respekt og rolig toneleie. Men når det ikke etterkommes må jeg dessverre ty til hardere tilsnakking for at hun skal høre etter.

 

Det gjelder ikke alle settinger da. Noen ganger hører hun etter med en gang. Andre ganger gjør hun ikke det.

 

I følge mine foreldre er hun en tro kopi av meg da jeg var barn. Min bror var stikk motsatt. Vi fikk lik oppdragelse men han hørte alltid etter og trengte aldri å kjeftes eller mases på.

 

Anonymous poster hash: 6997f...9bf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I noen situasjoner blir det kjefting, og det er kanskje like greit for da skjønner barna at nå er det virkelig alvor. For en god stund siden hadde jenta mi vært skikkelig stygg mot ei jente i barnehagen, hun hadde blant annet bitt henne til blods. Da ble jeg sint på henne og kjeftet, denne hendelsen fikk strenge følger. Det har ikke skjedd igjen, heldigvis. Jeg er fult klar over at dette ikke var en "riktig" og "pedagogisk" måte å håndtere situasjonen på. Men datteren min forstod i vertfall alvoret, og jeg vet ærligtalt ikke om hun hadde forstått alvoret hvis jeg skulle snakket, forklart og diskutert dette med "vanlig" stemme og toneleie.

 

Anonymous poster hash: e1967...5ef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...