Hva er det fineste en lærer har gjort for deg eller noen du kjenner?

[Anonym bruker]

Jeg er lærer ved en ungdomsskole, og elsker jobben min. Får masse energi av å jobbe med tenåringer, og elsker følelsen som kommer når en elev endelig *forstår* noe han/hun har slitt med. Jeg kunne ikke tenkt meg et annen yrke, selv om det til tider er veldig slitsomt mentalt. Jeg har for eksempel måttet kontakte barnevernet denne måneden fordi jeg er bekymret for en elev.

 

Jeg tror at de fleste lærere strekker seg langt for å hjelpe elevene sine så godt de kan, og ønsker at de alle skal bli sett og hørt. Likevel er det mange som har mye negativt å si om oss lærere, og jeg blir ofte lei meg av å lese tråder her inne om alt vi har gjort som er galt/feil.

 

Derfor ønsker jeg veldig gjerne tilbakemeldinger på/historier om gode, nyttige, flotte, uventede og viktige ting vi lærere har gjort for deg eller andre du kjenner. Kanskje vi er bedre likt/verdsatt enn jeg tror?

 

På forhånd takk.

 

Anonymous poster hash: c2d41...dac

[Anonym bruker]

En lærer på ungdomsskolen jeg gikk på har hjulpet flere elever som er på vei inn i et dårlig miljø. Han tar elevene på alvor, og er veldig flink å bry seg.

En venninne av meg sin søster ruste seg ganske mye, og han ga seg ikke før hun var rusfri. Han hadde løpende kontakt med foreldrene, hadde flere møter, hjalp familien med å kontakte rette folk og instanser, og la egentlig alt opp i hendene på foreldrene. Elevene som jeg vet han har hjulpet, er fortsatt veldig takknemlig og sier at han var avgjørende for at de kom seg ut av det. Det er så utrolig viktig å bry seg, spesielt i ungdomstiden da "alt" er vanskelig. Viktig å følge opp karakterer, oppførsel, holdninger osv. og ta grep før det er for sent.

 

Anonymous poster hash: 9bd4e...fc1

[Anonym bruker]

Den beste læreren jeg hadde var han som ikke brydde seg om fraværet mitt da han ga meg karakterer på vgs. Jeg hadde ME og skjønte ikke hvorfor jeg sleit før jeg fikk diagnosen 25 år etterpå. De andre så bare ei som var borte og var et 'problem'. Han snille læreren ga meg 5 i alle fag, og det var vel fortjent.

 

Anonymous poster hash: 73554...672

[Anonym bruker]

Jeg hadde en rektor som ga meg rett til å sette min egen karakter i et fag fordi han viste at læreren likte meg så dårlig at han ikke kunne betros den oppgaven. (Både læreren og resten av klassen fikk vite om avtalen)

Anonymous poster hash: 7d3c3...0ae

[Anonym bruker]

Læreren som støttet meg i to år på vgs. og lot meg feire jul med familien sin når jeg ikke hadde noen.

Anonymous poster hash: 3ceb0...992

[Anonym bruker]

Hovedlæreren min på videregående var så fantastisk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Andre året på vgs begynte jeg å slite veldig med depresjon og angst. Jeg hadde alltid vært skoleflink før det, men da begynte jeg å slite med å møte opp på skolen. Det viktigste han gjorde var vel at han tok seg tid til å snakke med meg, spurte hvordan jeg hadde det og lyttet. Han kjeftet ikke når jeg ikke møtte opp på skolen (slik vi var vant til), men spurte hvorfor og hva han kunne gjøre for å hjelpe meg.

 

Han ordnet slik at de andre lærerne gikk med på å se bort fra fraværet mitt og gi meg karakter basert på prøver. Han ringte meg også hver morgen de dagene jeg ikke dukket opp for å prøve å motivere meg til å komme likevel. Det funket ikke alltid, men noen ganger. Jeg hadde aldri klart å fullføre videregående om det ikke hadde vært for ham.

 

Familien min hadde også veldig dårlig råd, og jeg kunne sjelden være med på de samme tingene som de andre. En gang det var arrangert en stor fest for hele skolen, så ga han meg penger til å være med på dette, pluss litt ekstra så jeg kunne spise litt god mat i dagene rundt også. (Jeg bodde på hybel.)

 

Jeg har hatt flere gode lærere som har vært oppriktig interessert i elevenes beste, men ingen så engasjerte som ham (og det kan man selvsagt heller ikke forvente). Hver gang det er snakk om "den ene" i forbindelse med barn som sliter, så tenker jeg på ham. Selv om jeg var "voksen", i alle fall i juridisk forstand, så kjenner jeg meg igjen i hvor mye det betyr at EN person virkelig bryr seg.

Anonymous poster hash: ceb62...ef4

[Anonym bruker]

En lærer jeg kjenner som tok de værste bråkegutta og ga dem et treningstilbud. Fikk skikk på mange.

 

Læreren som lot meg  få lov til å ligge på sofaen i lærergarderoben de gangene jeg hadde migrene......

 

Læreren som visste at han ikke var ekspert i alt og som derfor lot 2 av elevene med spesielle interesser for deler av fagområdet få holde undervisningen når det var de temaene.

 

Læreren som var så kunnskapsrik at det bare "sprutet" ut eksempler av ham (høyskole) som han selv kjente fra den virkelige verden.

 

En eldre slektning var lærer. Jeg har møtt svært mange som visste godt hvem hun var. Hun var litt "beryktet", men samtidig sa absolutt alle at hun var streng altså, men rettferdig. Tok de med litt trøbbel med seg i teatergruppe, reiste alene med klasse på utenlandstur osv.

Anonymous poster hash: 4caa0...e33

[Anonym bruker]

Jeg blir glad av å lese historiene deres, det er godt å vite at for mange kan en lærer være "den ene", som en av dere skriver over. Takk for tilbakemeldingene.

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2d41...dac

[Anonym bruker]

Da jeg gikk på ungdommsskolen hadde jeg en dårlig periode hjemme (alkoholiserte foreldre, mye ansvar for yngre søsken på 1 og 3 år). Det ble for mye, men jeg var alltid smilende og blid uansett. Den eneste forskjellen var at jeg kanskje drømte meg litt bort i timene og ikke fulgte med, men jeg deltok og svarte på det jeg kunne. Klaget aldri og mange kalte meg for "englebarn" siden jeg var så snill. 
En dag kom læreren til meg "kom, jeg tror vi to skal prate litt". Trodde med en gang jeg hadde gjort noe alvorlig galt, men det første han sa var "jeg ser det er noe du tenker mye på. Er det noe du ønsker å prate om?". 
Fra den dagen ble livet mitt snudd opp ned, det var ikke mye som skjedde hjemme i første omgang, men for første gang i mitt liv fikk jeg tilbud om å prate om dette. Noen hadde sett meg, jeg var ikke så lita som jeg trodde som ingen la merke til. Jeg var stille og rolig, var aldri i trøbbel. Men han så meg, så på meg at jeg ikke hadde det greit. Han var tøff nok til å ta tak, og spørre meg ut!

Vi hadde flere samtaler om dette, og han tilkalte helsesøster. Jeg fikk støtte, prøver som gikk til helvette i dårlige perioder fikk jeg en ny sjanse til å ta. Jeg fikk ekstra oppfølging i enkelte fag jeg gjorde det dårlig i. Og det var ett par dager jeg fikk beskjed om å dra hjem fordi jeg ikke hadde det så greit. 

 

Etter dette klarte jeg å bli mer meg selv, jeg trengte ikke å gå rundt og smile og late som alt var greit. For nå viste lærerne det, og dem tok hensyn. 

Etterhvert ble det også tatt tak på hjemmefronten, barnevernet ble koblet inn i bildet. Det skjedde store forandringer, og vi fikk det mye bedre. 

 

Alt dette, takket være læreren som så meg, og tok tak! Hadde han aldri brydd seg eller ikke lagt merke til akkurat det, hadde jeg nok hatt mye større problemer idag og aldri kommet meg gjennom videregående. Resultatene mine gikk drastisk opp, bare fordi jeg slapp alt ansvaret for barna og kunne konsentrere meg om megselv og mitt. 

 

På vgs hadde jeg også en lærer som så meg. Jeg hadde store vansker med å holde fremlegg for klassen. Fikk enormt prestasjonsangst, og alt gikk i svart for meg. Begynte og gråte og hele pakka, selv om jeg kjente klassen og lærerne. Men selvtillitten min var så dårlig, så jeg følte bestandig at det jeg gjorde var søppel og lik styk. 
Jeg fikk lov til å holde fremlegg kun for han, og etterhvert velge ut noen elever som skulle høre på. Og jeg fikk en gradvis tilvenning, og tilslutt fikk jeg velge ut ei gruppe og holde forran klassen. 
Å holde foredrag var grusomt, men jeg fikk ei gradvis tilvenning som gikk på mine premisser. Og da jeg gikk ut av VGS hadde han klart å bygge meg såpass opp at jeg klarte å stå forran hele skolen å holde tale på sommeravslutningen! 

Må også dele at på siste eksamen på vgs (muntlig) var jeg så enormt nervøs at jeg ikke klarte å skrive ned ett eneste ord på oppgaven jeg skulle legge frem. På eksamensdagen kom jeg på skolen tidlig om morgenen, i håp om å få til å konsentrere meg litt mer. Noe jeg ikke klarte. Litt utpå dagen møtte jeg på denne læreren igjen, og han kom bort og spurte hvordan det gikk. Jeg løy og sa det gikk bare bra, men på ett eller annet vis forsto han at det ikke gjorde det. Så han sa "hva kan jeg hjelpe deg med?". Joda, jeg begynte såklart å grine og fortalte som sant var at jeg ikke hadde ett eneste ord. Så han satte seg ned og hjalp meg til å få snekret sammen et lite foredrag og svare på spørsmålene. Jeg leste det for han to ganger, før det var min tur. 
Og selvfølgelig kom han med masse gode og motiverende ord, som gjorde at jeg følte mestring. Jeg fikk faktisk en 4'er på dette, og det hadde jeg aldri klart om det ikke var for at han brydde seg!
 

Har flere ganger tenkt på hvor takknemlig jeg er for de lærerne jeg har hatt. De har brydd seg, de har støttet meg, de har hjulpet meg, og de har tatt seg tid til å bli ordentlig kjent med meg. De har ikke bare vært lærere, men støttespillere, motivatorer, psykologer og hele pakka  

De har gitt meg et bedre liv, rett og slett!

Anonymous poster hash: a0328...5b6