Har man ikke rett til å lide?

[Anonym bruker]

Etter en ødelagt barndom, med alkohol, vold og drapsforsøk på foreldre? (Far angrep mor)

 

Anonymous poster hash: 67d9c...a87

[Anonym bruker]

Jo?

Er det noen som sier deg imot?

 

Anonymous poster hash: dc48c...2c4

[Anonym bruker]

Jo, men når du skriver slik tolker jeg det slik at noen i din nærmeste krets mener at du på er tidspunkt må ta grep om eget liv, og ikke kan bruke din historie som unnskyldning i en eller flere situasjoner....

 

Anonymous poster hash: 8ca96...bb0

[QueeenBeee]

Jo, det har man. Man kan jo få PTSD av mindre.

[Anonym bruker]

Følelsen man ofte får er at man skal la det være fortid, og glemme. Men for meg et det ikke bare å la det være fortid. Det vil alltid hemme meg. Og iblant er det som at "alle" stritter i mot en.

 

Anonymous poster hash: 67d9c...a87

[QueeenBeee]

En burde ikke la fortiden diktere hvordan fremtiden skal være, men man kan ikke legge fortiden bak seg uten å bearbeide den. Har du fått hjelp med bagasjen din?

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt hva du mener .

Den barndommen du beskriver er veldig lik min , jeg havnet på barnehjem / institusjoner / fosterhjem / beredskapshjem fra jeg var 10 år .

Ennå sliter jeg , men i mye mindre grad . Jeg har perioder som er ordentlig tøffe , og jeg tror nok det vil være sånn til dagen jeg dør !

 

Anonymous poster hash: dc48c...2c4

[Anonym bruker]

Vi kom til midlertidig fosterhjem etter flere meldinger til barnevernet, men som de ikke tok seriøst. Da var jeg 18. Måtte til at min far truet med selvmord. Jeg på skolen, og knakk sammen og fortalte lærerne, og de varslet barnevernet nok engang. Litt bitter på bv også..

 

Går hos psykolog, gjort det i snart 3 år men står like stille som da...

 

Anonymous poster hash: 67d9c...a87

[januarsurprise]

En burde ikke la fortiden diktere hvordan fremtiden skal være, men man kan ikke legge fortiden bak seg uten å bearbeide den. Har du fått hjelp med bagasjen din?

Det er ikke alt man får lagt bak seg her i livet. Noen ting kan man legge bak seg, noen har en personlighet som gjør det arbeidet mulig (robusthet, temperament etc), mens andre ting er av en slik karakter at det for mange heller er snakk om å klare å leve med sine erfaringer.

 

En forferdelig barndom preger innlæringen av så mange viktige menneskelige funksjoner at det er helt urimelig å anta at det er noe man kan legge bak seg. Det vil for de aller fleste være noe de må forholde seg til hele livet, i varierende grad, og kanskje i ulike livsfaser. Men det er viktig å holde fast på at det er mulig å få et godt voksenliv.

[QueeenBeee]

Vi kom til midlertidig fosterhjem etter flere meldinger til barnevernet, men som de ikke tok seriøst. Da var jeg 18. Måtte til at min far truet med selvmord. Jeg på skolen, og knakk sammen og fortalte lærerne, og de varslet barnevernet nok engang. Litt bitter på bv også..

 

Går hos psykolog, gjort det i snart 3 år men står like stille som da...

 

Anonymous poster hash: 67d9c...a87

Du skulle hatt en annen psykolog. Dersom du står på samme sted etter 3 år så er dere en dårlig match. Fikk rette og "jobben" unna gjort på et år. Det etter ja prøvd og feilet en del ganger.

[Anonym bruker]

Vi kom til midlertidig fosterhjem etter flere meldinger til barnevernet, men som de ikke tok seriøst. Da var jeg 18. Måtte til at min far truet med selvmord. Jeg på skolen, og knakk sammen og fortalte lærerne, og de varslet barnevernet nok engang. Litt bitter på bv også..

 

Går hos psykolog, gjort det i snart 3 år men står like stille som da...

 

Anonymous poster hash: 67d9c...a87

Men hvordan sliter du nå?

 

Anonymous poster hash: dc48c...2c4

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke - hvor gammel er du og hvem sier du ikke har rett til å lide, og hvorfor sier vedkommende det?

 

Anonymous poster hash: 8ca96...bb0

[Anonym bruker]

Spør heller hva hun( les du) lykkes med nå, og fokuser på det!

 

Anonymous poster hash: 155fc...17e

[Anonym bruker]

Jeg sliter med angst, diagnostisert med ptsd, klarer ikke komme meg vekk ifra redselen og marerittene.

Er i 20 årene nå. Er ikke noen som sier det, men det er den følelse man får.

 

Anonymous poster hash: 67d9c...a87

[Anonym bruker]

Jeg sliter med angst, diagnostisert med ptsd, klarer ikke komme meg vekk ifra redselen og marerittene.

Er i 20 årene nå. Er ikke noen som sier det, men det er den følelse man får.

 

Anonymous poster hash: 67d9c...a87

Flott (at ingen sier det altså 😊)! Jeg har ikke opplevd noe sammenlignbart, så jeg skal ikke forsøke meg på å gi det råd!

 

Anonymous poster hash: 8ca96...bb0

[Anonym bruker]

Jeg sliter med angst, diagnostisert med ptsd, klarer ikke komme meg vekk ifra redselen og marerittene.

Er i 20 årene nå. Er ikke noen som sier det, men det er den følelse man får.

 

Anonymous poster hash: 67d9c...a87

Jeg forstår deg så innmari godt , og som jeg skreiv over ; en del spøkelser må følge oss til graven.

Men igjen ; man må legge ting bak seg , tilgi , og starte på nytt ! Aldri se tilbake , og aldri gjør samme feil.

Har du barn? Hvordan fungerer du i hverdagen?

Fokuser på det positive du har , og vurder ( som hu over skriver ) å se etter ny psykolog , ikke fordi den gamle kanskje er dårlig , men fordi gjennom vanskelige ting trenger vi kanskje forskjellige mennesker med forskjellige syn og lærdom.

 

Anonymous poster hash: dc48c...2c4

[Shining]

Jo, du har lov til å lide. Du kan bruke hele livet ditt på å lide på grunn av ting du aldri får gjort noe med, hvis det er du ønsker. Men, er det verdt det? Det eneste du får gjort noe med er din framtid. Det er ditt valg.

 

Og, nei - jeg har ikke hatt en barndom på rosa skyer.

[Anonym bruker]

Selvsagt har man lov til å lide, med det må ikke få styre livet. Få hjelp til å ordne opp i "arkivskuffene" i hodet og arkiver det vonde pent for så å gå videre i livet. Hvorfor skal du la en ødelagt barndom få styre resten av ditt liv?

 

OG det er ikke en unnskyldning for å kunne slippe unna alt mellom himmel og jord (har sett eksempel på at en dårlig barndom gir en person "rett" til å herse med omgivelsene inkludert mannen sin som faktisk er det snilleste og greieste vesen på jord (ihvertfall i nærheten).

Anonymous poster hash: b4d80...6c4

[Anonym bruker]

Selvfølgelig har du "rett" til å lide. Spørsmålet er om det hjelper deg å gjøre det? Dersom du setter deg ned og sier at jeg har hatt en jævlig barndom, så dere får ha meg unnskyldt, så ville nok de fleste forstått det. DU derimot vil nok antakeligvis få et bedre liv dersom du velger å se fremover istedet (selvfølgelig med den hjelpen du trenger osv)

Anonymous poster hash: d39de...0bb

[Anonym bruker]

Du skriver at du er i 20 årene og bodde i dette hjemmet til du var 18 år, med noen avbrekk i midlertidige fosterhjem. Om jeg forstår deg rett.

Det vil si at du har levd lengre under omsorgssvikt enn du har levd med god omsorg. For å sette ting i et lite perspektiv, uten sammenligning, så tar det gjennomsnittlig 2 år for barn å komme over sorgen ved en skillsmisse. Da kan man ikke forvente at 18 år skal 'kureres' iløpet av noen år.

 

Barn som vokser opp under omsorgssvikt kan få traumer som vil forfølge dem hele livet. De fleste klarer å integrere traumene i hverdagslivet og unngår dermed å bli varig traumatiserte. Det er sikkert det du jobber med nå. Det er en lang prosess. Krevende og kan rippe opp i mange ting.

Det er mye å forlange og forvente at det å ha levd under slike forhold i 18 år kan viskes ut, glemmes og bli borte. Du vil klare å gå videre, men dette vil alltid være en del av deg. Etterhvert vil det kanskje bli mindre deler av deg, men det vil alltid være der.

 

Jeg vil tro, utfra det lille du forteller, at du har levd i det man kan kalle alarmberedskap, du et kanskje relasjonsskadet (pga. opplevelser av at de voknske alltid svikter - man kan ikke stole på noen) og mulig en medavhengig (ditt liv sirkulerte rundt dine foreldre sitt forhold til alkohol - du tilpasset deg deres avhengighet). Det er mange ting i livet ditt og i sinnet ditt som er skadet og ødelagt. Det meste kan repareres, men det tar tid. Og du har tid. Du er så ung og du har sikkert mange flotte ressurser i deg som kan bygge opp det andre rev ned.

 

Skader påført av andre blir ikke helbredet med et 'klikk'. Og jeg kan ikke forstå at noen forventer det av deg. De rundt deg burde tvert om hjelpe deg å bygge opp selvfølelsen, gi deg selvtillitt og mestring. Ikke pålegge deg skyld fordi du ikke blir bra fort nok. Det vitner om manglende forståelse og kunnskap om hva omsorgssvikt kan gjøre med et barn, med et menneske.

 

Ta tiden til hjelp. Vern om deg selv og hold på de du anser som positive ressurser i livet ditt. Du trenger ikke flere mennesker som trykker deg ned.

Ønsket deg alt det beste for fremtiden!

 

Anonymous poster hash: 0dc3a...c75

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan man lide, men ikke bruke det som unnskyldning for alt som går galt i livet. Noe ansvar må man ta selv og. Og nå mener jeg ikke at det ikke er unnskyldning for noe. For selvfølgelig er det, det.

Men noen som har hatt tøffe liv, oppfører seg nøyaktig som de vil, tråkker på andre, bruker de og er direkte slemme, og tar null ansvar for eget liv. Og det mener jeg ikke går. Noe ansvar må man ta selv, og man har ingen rett til å behandle andre mennesker dårlig.

 

Selv er jeg oppvokst med grovt seksuelt, fysisk og psykisk mishandling, fra jeg var bitte liten og til jeg var 16 år. Jeg har klart meg relativt bra. Gikk og til en behandler, som hjalp veldig mye.

 

Så har du stått stille med psykologen i 3 år, så må du nok bytte. For det er viktig at du får hjelp, sånn så du klarer å leve best mulig med det. For det blir aldri borte, men man kan lære seg å leve bra med det.  

Anonymous poster hash: 05a35...24b

[skjotta]

Man har lov til å lide, men ikke lov til å la det gå utover andre.

 

Og der er stor forskjell på grunn og unnskyldning. At barndommen din er grunnen til at du er som du er unnskylder ikke handlingene dersom de går utover andre.

 

Der kommer et punkt der mennesker må ta ansvar for egne liv. Jeg mener ikke at du skal glemme eller legge det bak deg, men at du må gjøre det beste ut av det du har og jobbe mot å inkorporere det som har skjedd før med det du vil skal bli i fremtiden.

 

Og nei, jeg har ikke hatt noen rosenrød barndom og har slitt med å komme meg bort fra mishandling og nedverdigelse.

[Anonym bruker]

Vil ikke si jeg bruker det som unnskyldning. Men at det blir tøffere å fullføre ting, det blir det. F.eks jeg fullførte vgs men etter det havnet jeg på aap. Så prøver jeg meg på studier, noe som ikke går så bra, imed det ee så mye nytt, lang reisevei, og mange timer. Fullfører jeg det, blir jeg liggende i flere dager. Jeg strammee kroppen og blir helt ødelagt. Men jeg vil klare det...

 

Er ingen mening fra min side om det blir til en unnskyldning og jeg mener selv at jeg ikke gjør det.

 

Takk for mange svar:-)

Hi.:-)

 

Anonymous poster hash: 67d9c...a87

[Anonym bruker]

Jeg syns det er en hårfin grense mellom "unnskyldning" og "forklaring". Jeg mener at en ødelagt barndom er en forklaring på veldig mye. Det er en forklaring på hvorfor man er som man er, på handlingsmønster og reaksjonsmønster. Det er ikke det samme som at man bruker det som en unnskyldning for alt det er verdt. Men en forklaring, det er det uten tvil. 

Og det er vanskelig å komme ut av det vonde. Man må lære så mye på nytt, lære nye handlingsmønster og få en ny forståelse for hvordan livet skal være. Det er en lang og hard vei å gå. 

 

Lykke til hi, håper du kommer deg videre og opplever at livet smiler til deg. Jeg vet det er et utrolig tåpelig banalt tips, men begynn med å glede deg over de små tingene i livet. Høstens herlige farger, vinden som rusker i håret, et smil fra en fremmed. Det blir som en øvelse i å se små, fine detaljer. 

Anonymous poster hash: 1db88...a7b