Fortelle familie om graviditet.

[Anonym bruker]

Jeg er uke 9+2. Til nå er det bare meg, samboer, sjefen min og en vennine som vet at jeg er gravid. Det er ikke en av mine næreste venniner, men det ble nå slik at jeg sa det til henne.

Tenker egentlig ikke å si noe før etter uke 12. Det verste er at jeg gruer meg litt til å fortelle foreldre/svigerforeldre/søsken. Det var det samme sist gang..

Jeg klarer ikke helt å forklare det, og synes det er rart at jeg har det slik. Det å være gravid oppleves som en veldig privat ting, og når jeg forteller det til familie så "eier" de liksom graviditeten min. Det blir plutselig ikke bare vi som skal bli mamma og pappa, men de som skal bli besteforeldre også. Vet ikke om det er fordi jeg har et noe anstrengt forhold til både min mor og svigermor... Sist ville jeg heller ikke at de skulle si det videre til folk før jeg hadde vært på ordinær UL og sett at alt var ok. Er det bare jeg som har det slik? Synes det er lettere å fortelle til perifere, ikke så nære venner egentlig.

Jeg har etter hvert blitt en ganske privat person, og deler ikke så mye av meg selv til andre, i hvert fall av det jeg anser som veldig personlig.. Dette kommer veldig til uttrykk når jeg er gravid føler jeg... Sist gang følte jeg det heller på ingen måte naturlig å ringe mamma for å fortelle at jeg gikk i fødsel, det syntes jeg i hvert fall var veldig privat. Mamma spurte ikke en gang hva jeg ønsket selv; hun bare "kommanderte" at hun ville ha beskjed når det skjedde noe. 

Det endte med at jeg ga beskjed da. Fødselen ble satt i gang..

Er det andre som har det slik eller er jeg bare rar?

Anonymous poster hash: 1ada2...477

[Anonym bruker]

nei, du er nok ikke rar VI er alle forskjellige!

jeg er nesten stikk motsatt og klarer knapt å holde munn i 5 min (sånn har det vært med alle mine 3 graviditeter)

Jeg er bare i uke 6 og disse vet: to kolleager, søster og 2 venninner (+ selvsagt samboeren min)

 

Skal prøve å holde det skjult for reste av jobb så lenge som mulig etter uke 12, men det kommer jo helt an på formen min osv. Det er en avd med bare damer som sladrer veldig. (takk og lov at jeg sluttet å røyke FØR jeg ble gravid...)

Anonymous poster hash: 0e212...ebe

[Puncky med nr tre i magen]

Tenker vi er forskjellige, jeg. Jeg sliter med å holde munn. Fem venninner, noen kollegaer, sjefen, foreldrene mine og mine søstre vet det. Og den ene søsteren til sambo. Men så syns jeg det er greit. Det er de jeg ønsker å dele det med nå. Så gjenstår husets fire barn pluss han som ikke bor med oss. Søstrene mine venter veldig på å få fortelle det til sine barn. Alle er store, jeg har minstemann i familien og hun er åtte. Søstrene mine har barn fra 17 til 25, så det blir litt annerledes.

[Anonym bruker]

Vi er alle forskjellige. Ikke si noe om du ikke føler for det. Det er ditt valg. Du venter til du selv er klar for å fortelle, om det er etter uke 12, eller etter oul, har vel ikke noen noe med. Det er heller ingen som kan kreve å få vite når fødselen er i gang... På sistnevnte er jeg veldig privat. Ingen visste noe før etterpå, unntatt samboer som var med meg, selvfølgelig :-) 

Jeg var slik som du i første svangerskap (tredje svangerskap, men første barnet), men uten at jeg følte at noen "eide" graviditeten, men jeg ville helst ikke fortelle det til noen. Jeg ville helst ha født først. Men jeg var slik fordi jeg var så redd for å miste, for at noe skulle gå galt... Nå er jeg gravid igjen, og jeg vil bare skrike det ut. Jeg er så mye tryggere denne gangen, og jeg vet det er liv... Men jeg holder meg i tøylene foreløpig da samboeren vil vente litt :-)

Anonymous poster hash: 82c13...7dd

[Anonym bruker]

Takk for svar! Blir vel feil å si at de liksom "eier" graviditeten min... Det er vel mest ifht mamma jeg tenker slik, når jeg forteller det så blir det liksom "hennes greie", hun skal bli bestemor, hun skal fortelle det til alt og alle. Hun er veldig selvsentrert. Jeg unner henne å være glad og glede seg over å bli bestemor igjen, det er ikke det. Men det er liksom litt slik at alt som skjer med folk rundt henne, det skjer liksom _med henne_. Blir jeg eller søsken syke eller har det trått, så er fokus på hvor vanskelig det er _for henne_. Det er vanskelig å forklare om man ikke har opplevd slik selv i en nær relasjon..

Jeg tror også det kan være et snev av at jeg er redd for at noe skal gå galt. Ikke det at jeg går rundt og er redd eller har angst for det, men om noe skulle vise seg å være feil på f.eks ordinær UL, så er det veldig privat for meg, og jeg vil ikke dele det med "alle".

 

Anonymous poster hash: 1ada2...477

[Tallah]

Syns du skal si noe når du er klar jeg! I alle fall ikke føle deg påtvunget å si det før du ønsker selv. Vi skal ikke fortelle noe før til jul vi, da har vi vært på ordinær ultralyd også.

 

Når det gjelder fødsel... sist sendte jeg melding til mamma når gutten min var født og lå på magen min! Var absolutt ingen vits å fortelle henne at vi var på vei til føden e.l. Greit å vite at dette skal bare jeg og mannen vite om. Omverden får tidsnok beskjed.

[Lessismore]

Skjønner akkurat hvordan du har det.

 

Første gangen jeg var gravid syntes jeg det var helt fryktelig å fortelle det til nære kjente og familie. Vet ikke hvorfor, men det bare var .... flaut. Andre gangen var det litt lettere, mest fordi alle hadde mast på når andremann skulle komme. Nå, med nr tre, var det bare pinlig. "Ja, jo, så er jeg gravid igjen, da. Igjen." Pappa reagerte med å rope "åååååå, neeeeeiiiiii!!!" så det hjalp ikke akkurat på. Nå bor vi relativt trangt, og har prøvd å selge i over et år, så skjønner forsåvidt litt av bekymringen hans. I tillegg trodde han at jeg skulle få sparken. Jeg var så redd for negative reaksjoner, og når jeg fikk de, skjønte jeg jo hvorfor jeg hadde følt slik jeg følte.

 

Men da jeg skulle fortelle det til søsteren min, som mistet i sommer, fikk jeg en genuin gledelig reaksjon. Og gjett om det hjalp! Det var hun jeg hadde gruer meg mest til å fortelle det til. Det var jo på en måte hennes tur. Men det brydde hun seg ikke om. Snille, gode søsteren min!