Gå til innhold

Hvordan er det å få en attpåklatt? Har flere bekymringer enn gleder😔


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Ble gravid med spiral, og vi var egentlig ferdige med barn da vi har to barn 15 og 9 år....

 

Vi har gått noen runder på abort/beholde men har bestemt oss for å beholde.

Men kjenner jeg gruer meg og har panikk for å sette i gang med småbarn igjen😱

Tenker på alt det negative med småbarn istedenfor alt det positive, og ikke minst så tenker jeg stakkars barnet som mer eller mindre blir enebarn, når hun/han er 10 år har de andre mest sannsynlig flyttet ut...

Dette river og sliter i hjernen min dag og natt og jeg blir smågal og panisk og tenker stygge tanker som at jeg kanskje skulle tatt abort og føler meg deprimert😔

 

Noen som kan fortelle meg hvordan det er med en atpåklatt??

Kanskje har du fått det selv, er det selv eller søsken av det.

Setter stor pris på både negative og positive erfaringer...på forhånd takk❤️

 

Anonymous poster hash: b35d2...49b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Vi var 15, 13 og 10 år da mamma og pappa plutselig skulle ha barn igjen (mamma ble gravid på tross av sterilisering).

 

Har ingenting negativt å si jeg altså, vi store synes det var kjempekos med en baby og babyen manglet ikke fang å sitte på for å si det sånn. Litt veslevoksen ble hun nok, men en morsom, selvstendig jente med masse futt og selvtillit.

 

Mamma og pappa var veldig bevisst at vi ikke skulle føle at vi ble "misbrukt" som barnevakt, det skulle være lystbetont for oss å være sammen med henne og ikke tvang. Men mamma og pappa manglet aldri barnevakt, vi synes det var gøy å ha henne med oss. Jeg fikk jo førerkort mens hun fremdeles gikk i barnehagen og synes det var gøy å hente henne av og til. Da jeg flyttet hjemmefra var hun på overnatting hos meg jevnlig, og hun digget det (det gjorde jeg også, var kjempekoselig).

 

Tror ikke hun har vært noe annet enn en berikelse for oss alle hele veien altså. Hun var jo en kjemperessurs for meg da jeg fikk barn også. Hun var vel 13 år da jeg ble mamma for første gang, og er uten tvil favoritt-tanta til mine barn,  en perfekt barnevakt er hun også...



Anonymous poster hash: 07d27...658
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mannen min har 7 søsken. De to eldste er nå i 30-årene, så er det 3 stk som nå er i 20 årene, en i tenårene og så er det attpåklatten som nå er under 10 år. 

 

Mannen min har null kontakt med de to eldste, men det må sies at de har ikke samme far som de andre. De har ikke mye kontakt med familien generelt, ikke mer enn en telefonsamtale nå og da. Mannen sier at de føles ikke som hans søsken siden de aldri har bodd under samme tak. 

 

De som er i tyveårene og tenåringen har ganske god kontakt, det er den fasen hvor man hjelper hverandre og gir tips og råd på veien. Reiser mye på besøk til hverandre, man begynner å få barn og er sammen som søsken flest egentlig.

 

Så har du attpåklatten da, og han er helt herlig :) Noe stress blir det nok sikkert, med så mange eldre søsken som skal gi tips og råd. Men han blir veldig godt tatt vare på, har mange til å ta seg av ham, han opplever mye da han får reise på besøk til alle søskene sine. Han er enda så liten at han kan leke med onkelbarna sine, men så stor at han får dra alene på besøk til søskenene sine. 

Han har mye frihet hjemme, og to foreldre som kun er konsentrert om ham, men som har erfaringer som foreldre. Han får vel egentlig i pose og sekk! Han vokser opp som enebarn, men samtidig har han søsken (og når man blir eldre så er ikke aldersforskjell så viktig lengre), han har også onkelbarn som bor nært som han får et nært forhold til og barn å leke med. 

 

Barna dine er jo så store nå at de kan glede seg kjempemye til et søsken, og det blir sikkert en helt anderledes og god opplevelse å ha en liten en når man har så store søsken. Jeg tror ikke det blir noe synd i den lille, jeg tror det er en stor berikelse å ha store søsken (det er ihvertfall ikke forferdelig å være enebarn, det går nok helt bra). 



Anonymous poster hash: 266f2...137
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har en liten attpåklatt. 8 og 10 år mellom de to eldste og attpåklatten. Og det har vært helt fantastisk å få en liten en. En enorm glede for oss alle. Når eldste sier at minstemann er det beste som har skjedd, da sier det ALT! :) eneste minuset at vi må dele oss iblant. Fornøyelsesparker og alpint er der vi har merket det best, men det er absolutt til å leve med :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det (jeg er attpåklatt).

Positivt:

-storesøsken kan passe og hjelpe til

- masse oppmerksomhet

-søsken kan ta med på ferieturer og div.

-foreldre har bedre tid og økonomi

Negativt:

 

-du blir på en måte Enebarn, når søsken flytter ut.

-ikke like godt søskenforhold

-foreldre har mindre energi

-mye fortere voksen

 

Anonymous poster hash: b518f...bb1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår attpåkladd er til nå 95 % glede og 5 % bekymring :)

 

Å velge å få et barn til er det beste valget vi har tatt og vi har tid, overskudd og økonomi til å gjøre akkurat som vi vil med denne klumpen :)

 

Nå har vi vært heldige å få en solstråle som knapt har gitt oss en våkenatt, men uansett så er det å ha god tid og senkede skuldre en fantastisk følelse.

 

Håper det snur seg for deg også, dette er en glede jeg unner alle å oppleve.

 

Eneste negative er at hun går glipp av det tette søskenfoeholdet i oppveksten, men det blir jammen folk av enebarn også, så jeg tenker det blir opp til oss å gi henne en god barndom sammen med storesøskeng små venner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Er ikke helt riktig å si at man ikke får et så nært og tett søskenforhold da.

 

Jeg var 15 år da jeg ble storesøster og lillesøsteren min er kjempeviktig for meg og vi har da absolutt et nært og godt forhold. Jeg har skiftet bleier på henne, matet henne, trøstet henne, hentet henne i barnehagen, passet henne og vært der for henne bestandig, hun er jo utrolig glad i meg.

Da jeg flyttet hjemmefra hadde jeg henne på overnattingsbesøk, og å være 20 år og ha pysjamasparty med lillesøster på 5 år er helt fantastisk det altså, for begge to.

 

Da jeg fikk ble gravid gråt hun av glede og kunne nesten ikke vente på å bli tante. Hun var nettopp konfirmert da vi døpte den lille og hun var selvfølgelig fadder.

 

Nå er hun også blitt voksen og selv om jeg er 15 år eldre enn henne har vi da et helt fantastisk forhold, vi snakker sammen flere ganger i uken og er veldig glad i hverandre.



Anonymous poster hash: 07d27...658
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Miss Marple :) 95 % glede og 5 % bekymring. Her ble det 18 år mellom den eldste og sistemann. Mens det ble 12 år mellom nest yngste og yngste.

 

Har vært mye våkenetter med den siste og merker at jeg har taklet det bedre nå som voksen enn som 20 åring med førstemann.

 

Setter mere pris på baby / småbarntiden nå og stresser ikke fullt så mye med bleieslutt, smukkeslutt, gå tidlig og alt det der :)

 

Har ikke noe hast. Og vil vel påstå at denne her blir en smule bortskjemt PÅ masse kjærlighet fra alle søskene og foreldre.

 

Eneste minus, er besteforeldre som begynner å dra seg opp i årene. Mine foreldre er ca 60 år mens foreldrene til mannen min er 70+.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk en attpåskatt da eldste var 16.

Hadde mye samme tanker som deg, og hadde et vanskelig svangerskap og fikk fødselsdepresjon. Når lille var 2-3 måneder begynte ting å løsne og gleden over den lille var stor :) Var tøft å starte på nytt, det skal innrømmes, men det er også helt fantastisk :) Har en helt annerledes opplevelse denne gangen, er ikke så opptatt av at tiden skal gå så fort men nyter tilværelsen til tross for at det er hektisk til tider ;)

Vi var i utgangspunktet vant til å være mye hjemme, gikk ikke ofte ut på dill og ikke mye reising. Dette vil vel bli tøffere hvis man har lagt seg til den livsstilen.... ? Ellers er den største overgangen for oss å ikke kunne sove lenge i helgen :P men det varer bare en kort periode av livet.

For oss har det gitt oss veldig mye og vi er så glad for attpåskatten som nå er blitt 2,5 år :D

Helt utrolig at man kan elske noen så høyt!

Er sikker på at dette går helt fint, gratulerer og lykke til :)

 

Anonymous poster hash: 33b73...55e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar <3 Blir helt rørt og gråter en skvett.....

 

Hi.......



Anonymous poster hash: b35d2...49b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, huff, stakkars alle enebarna ass. De som kun får ett barn er møkkaforeldre ass! (Sarkasme, ja)...

 

Anonymous poster hash: 1b5a9...345

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, huff, stakkars alle enebarna ass. De som kun får ett barn er møkkaforeldre ass! (Sarkasme, ja)...

 

Anonymous poster hash: 1b5a9...345

Kanskje du skulle prøve å holde deg til en sjanger du behersker?

 

 

 

Anonymous poster hash: 4d447...845

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, huff, stakkars alle enebarna ass. De som kun får ett barn er møkkaforeldre ass! (Sarkasme, ja)...

 

Anonymous poster hash: 1b5a9...345

Kanskje du skulle prøve å holde deg til en sjanger du behersker?

 

 

 

Anonymous poster hash: 4d447...845

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vi skulle ha en attpåklatt da den vi hadde var 15 år.

Men så kom det tvillinger, det har vært utrolig travelt med mye sykdom og lite søvn. Merker også at energien ikke er som da vi var i begynnelsen av 20 årene. Svangerskapet var også veldig tøfft, innlagt på sykehus 6 uker før fødsel og 2 uker etter.

 

Anonymous poster hash: 682a7...0c6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine søstre er 10 og 9 år yngre enn meg. Vi har et veldig godt og nært forhold til hverandre alle tre.  Å endelig få søsken var en stor glede for meg og vår familie. Jeg hjalp gjerne til og elsket å være med de. Tror ikke alder har så veldig mye å si for hvordan forholdet mellom søsken blir.

 

 

Jeg skjønner at du ikke bare gleder deg til å begynne på nytt igjen.  Min mor syns også det var tyngre med våkennetter osv. den andre runden. Men det var selvfølgelig verdt det.  Lykke til :)



Anonymous poster hash: c45e4...249
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er atpåklatten i familien, kan bare si at jeg alltid har følt at mine foreldre har energi og tid til meg (mer ann da mine storesøsken var små visstnok, de hadde 4 stk på 5 år..). Jeg var planlagt har jeg fått vite og bodde bare noen få år sammen med mine to yngste søsken som er 14 og 16 år eldre enn meg. Men vi har i dag et nært forhold og møtes ofte, aldri følt meg som enebarn. Sikkert litt fordi alle sammen er bosatt i nærheten og løper ned dørene til mor og far jevnlig..:) 

Eneste jeg tenker på nå som en ulempe, er at foreldrene mine sannsynligvis ikke vil leve lenge nok til å se mine barn voksen opp, eller delta på samme måte i livene til barnabarna som hvis de var 15 år yngre. Heldigvis er de veldig spreke for alderen enda! Og en ting til, jeg vet at jeg mest sannsynlig(man vet jo aldri..) også må oppleve å miste alle mine søsken og følge dem til graven..

Sånn på tampen vil jeg si at jeg nok er og kommer alltid til å være lillejenta i familien på en måte, bortskjemt av foreldre og søsken som liten og alltid følt meg veldig ønsket.

Stå på sier jeg bare, blir så bra.



Anonymous poster hash: 21e87...765
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...