Trassanfall i offentlighet, hadde du reagert som meg?

[Anonym bruker]

For noen dager siden var jeg og barnet mitt et offentlig sted med masse folk. Har hatt mye styr med barnet siste tiden, det hører ikke etter, stikker av, slår, og har et voldsomt temperement. Vi har begynt med belønning og premier.

 

Gjorde det klart for barnet at hvis det ble noe tull der vi var og det ikke hørte etter så kom jeg til å ta det med og reise med en gang. Etter en stund begynte barnet å stikke av. Jeg ga en advarsel og det fortsatte å springe og gjemme seg. Da gikk jeg bort til barnet og sa at nå går vi bort til bilen. Løftet barnet opp da det nektet å bli med. Det utløste et kraftig trassanfall. Barnet sprellet og skrek, jeg holdt på å miste taket på det 20 kg tunge barnet og måtte sette det ned. Barnet ville gå selv. Greit , sa jeg. Så begynte det å skulle stikke av igjen. Da bare løftet jeg barnet opp og bar det med meg på halv åtte gjennom en stor folkemengde. Alle skulte på meg. Jeg sa ingenting, bare gikk, mens barnet hylte og sprellet krakilsk i armene mine. Det var mange kjente fjes der så jeg synes det var veldig ubehagelig:-( de stirret og lurte vel på hva i alle dager jeg holdt på med. Jeg følte skam og er flau over episoden. Da vi kom bort til bilen la han seg ned mens jeg låste den opp og tisset. Måtte bare ta av han klærne og skifte, hadde heldigvis med. Måtte tvinge han ned i bilstolen og komme meg derfra. Herre Gudrun for et sirkus! Hvordan hadde du reagert i en sånn situasjon? Har bestemt meg for å være konsekvent, uansett, og da må det gjelde i offentlighet også.

 

Anonym poster: 0cf8896cefe1764810c5459d8e1b544f

[Anonym bruker]

Vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon. Har aldri latt mine barn bli så ville og uoppdragne. Vi har alltid kommet veldig langt ved å snakke sammen, toveis, ikke bare snakke TIL barnet.

 

Anonym poster: 67a1829dcb61839fd781fa16c8a15efd

[Poetika med K]

Jeg synes du gjorde helt rett. Flere burde hatt guts til å gjøre akkurat det. Synes altfor ofte jeg ser trassige barn som får bestikkelser av foreldrene ute i offentligheten fordi det gjør ting enklere for foreldrene der og da.

[Anonym bruker]

Vel, det der kunne vært meg. Been there, done that. Eneste som funker er å ta han under armen og bære han med meg. Han spreller å hyler.. Syns ikke du kunne gjort noe annerledes når det allerede har låst seg i et trassanfall. Her jobber vi mye med hva som skjer på fothånd for at det ikke skal skje, men enkelte ganger så kommer trassanfallet.

 

Anonym poster: bcb44e5d4fda5f82aa9fb09cfb395035

[Elsker livet]

Syns du taklet det akkurat som du burde. Jeg hadde muligens stirret jeg også, og tenkt at det er godt noen foreldre setter foten ned i tide.

[Anonym bruker]

Sålenge dere fortsetter å kalle det trassanfall, så vil nok ikke dette gi seg. Sett dere ned med barnet og snakk om deres forventninger til hva dere skal og vil, og også barnets forventniger. Trass er jo ikke noe annet enn at barnet blir skuffet over at ting blir annerledes enn det trodde, kjeder seg, eller ikke blir forstått. Barn vil jo teste litt grenser, og bli selvstendige. Men noen foreldre knebler dette og da reagerer barnet, med det dere kaller trass. Husk at barnet ikke bare er noe dere har med dere rundt på deres premisser, men en liten person med egne meninger og behov og ønsker, som også burde tas hensyn til. Såklart innen rimelighets grenser. Virker som foreldre glemmer dette, og blir oppgitt så fort ungene viser sin personligjet, og volia: "trass".

 

Anonym poster: 67a1829dcb61839fd781fa16c8a15efd

[Gjest sussie77]

Her gjorde du rett syntes jeg. Har hatt noen sånn episoder med min sønn hvor han får raserianfall og jeg må bære han hylende ut. Vet hvordan det føles. Men tenker at de fleste som stirrer kjenner seg nok igjen.

[Løvinna30]

syns du gjorde det rette jeg.

 

 

Hadde jeg sett dere, hadde jeg ikke tenkt noe vondt om dere, i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon. Har aldri latt mine barn bli så ville og uoppdragne. Vi har alltid kommet veldig langt ved å snakke sammen, toveis, ikke bare snakke TIL barnet.

 

Anonym poster: 67a1829dcb61839fd781fa16c8a15efd

 

 

Herregud for et nedlatende svar! Uansett hvor gode intensjoner man har i barneoppdragelse, vil barnet av og til gjøre ting eller oppføre seg på en slik måte at ting som dette skjer. Det er faktisk en viktig del av det å vokse opp, å teste ut sine foreldres grenser, og det gjør man på forskjellig vis opp gjennom oppveksten med reaksjonsmønster tilpasset alders- og/eller modenhetsnivå.

 

HI:

Jeg synes at du taklet det på en fin måte. Man skulle jo ønsket seg at det ikke hadde blitt sånn, men det viktigste slik jeg ser det, er å faktisk gjennomføre det man har "lovet". Har barnet på forhånd fått beskjed om at "hvis sånn og slik skje, så må vi dra hjem", ja da MÅ man faktisk gjennomføre det også. Hvis ikke gir jo det et signal til barnet om at "hvis jeg bare trasser nok, slik at mamma synes det er ubehagelig, så får jeg viljen min likevel". Det funker jo ikke bra sånn i det lange løp.

 

Anonym poster: 4decfc9d1c77a3c738f3dad7e6c329b0

[Anonym bruker]

Vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon. Har aldri latt mine barn bli så ville og uoppdragne. Vi har alltid kommet veldig langt ved å snakke sammen, toveis, ikke bare snakke TIL barnet.

 

Anonym poster: 67a1829dcb61839fd781fa16c8a15efd

 

Det kan være så enkel at barnet går igjennom en trassperiode der det ikke funker, ikke døm folk så fort er du snill! Barn er forskjellige, foreldre er forskjellige! Det kan og komme av foreldre ikke er enige i oppdragelse, noe som kan skape forvirring til et lite barn! (kan ikke se noe alder på barnet)

 

Personlig synd jeg det er viktig å gjennomføre det som har blitt sagt slik at barnet forstår at handlinger har en konsekvens, at etter ord så kommer det en handling hvis det ikke blir hørt.

 

hilsen spedbarnsmor og førskolelærer

 

 

Anonym poster: 846c55d5c165d249698df87a087d106f

[Anonym bruker]

Jeg har gjort det samme selv. Ubehagelig men nødvendig. Og veldig virksomt. Kommentaren over her er unødvendig, noen barn er striere, mer utprøvende og mer energiske enn andre. Jeg vet om barn som alltid står på stedet hvil. Våre barn har oppdragelse, men er født med mye energi.

 

Anonym poster: 0a7471853a4a708ea25dbd867f205c7b

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok gjort som du, og så hadde jeg grått litt etterpå av ren utmattelse og flauhet. Uff. Heldigvis har jeg ikke opplevd trassanfall med så mye publikum, men jenta mi hadde en tendens til å få det midt på natten mens vi bodde i borettslag. Og da måtte vi jo gjøre en masse tiltak for å få henne til å slutte. hun vekket jo opp hele nabolaget. Og selvsagt sluttet hun ikke, hun fikk jo så mye oppmerksomhet. Så flyttet vi til eget hus, og når hun trasset om natten da, så lot vi henne skrike seg blå uten at hun fikk noen oppmerksomhet. Så nå har hun ikke trassanfall om natten lenger. Så jeg er stor tilhenger av å bekjempe trass med minimalt med oppmerksomhet, og heller belønne masse etterpå.

 

Anonym poster: 87460eeec1034b5d3c95be5666c656e6

[Anonym bruker]

Jeg har gjort det samme selv. Ubehagelig men nødvendig. Og veldig virksomt. Kommentaren over her er unødvendig, noen barn er striere, mer utprøvende og mer energiske enn andre. Jeg vet om barn som alltid står på stedet hvil. Våre barn har oppdragelse, men er født med mye energi.

 

Anonym poster: 0a7471853a4a708ea25dbd867f205c7b

 

Det er så og si aldri hos barnet problemet ligger da, det er foreldrenes væremåte i forhold til barnet som lager krøll. HI her gir jo barnet masse oppmerksomhet for å "trasse". De drar hjem og barnet får kanskje all oppmerksomhet fra mor i lek der? Morsommere det enn å bare henge med rundt på noe han ikke hadde lyst til... Ergo, han fikk det som han ville.

 

Anonym poster: 67a1829dcb61839fd781fa16c8a15efd

[Anonym bruker]

Sålenge dere fortsetter å kalle det trassanfall, så vil nok ikke dette gi seg. Sett dere ned med barnet og snakk om deres forventninger til hva dere skal og vil, og også barnets forventniger. Trass er jo ikke noe annet enn at barnet blir skuffet over at ting blir annerledes enn det trodde, kjeder seg, eller ikke blir forstått. Barn vil jo teste litt grenser, og bli selvstendige. Men noen foreldre knebler dette og da reagerer barnet, med det dere kaller trass. Husk at barnet ikke bare er noe dere har med dere rundt på deres premisser, men en liten person med egne meninger og behov og ønsker, som også burde tas hensyn til. Såklart innen rimelighets grenser. Virker som foreldre glemmer dette, og blir oppgitt så fort ungene viser sin personligjet, og volia: "trass".

 

Anonym poster: 67a1829dcb61839fd781fa16c8a15efd

 

Noen gange er det slik du sier, andre ganger er det rett og slett trass! Både voksne og barn må lære seg å takle at ikke alt blir som en selv vil av og til. Det er ikke alltid barnet vet sitt eget beste, og jeg synes det er fascinerende at andre mener å vite bedre hvordan andres barn skal oppdras enn foreldrene selv, som jo kjenner sitt barn best.

 

Eks: Et lite barn i familien min er en pode som ikke er veldig glad i å sitte stille, men på et fly MÅ man altså sitte fastspent på vei opp og ned, sånn er det bare. Vi var alle på en felles familietur til utlandet for en stund siden, og barnet måtte da selvsagt sitte på en av foreldrenes fang med belte på. Og jeg kan fortelle deg at det var høylyst trassskriking de luxe som hørtes sikkert flere milutenfor flyet, og det var mange velmenende damer som snakket til foreldrene og var nærmest opprørt over at "barnet ikke har fått øredråper for luftpresset", men alle vi som kjenner barnet vet utmerket godt at det var ren trass og sinne over å måtte sitte i ro i stedet for å få lov å løpe rundt i det spennende flyet.

 

Anonym poster: 4decfc9d1c77a3c738f3dad7e6c329b0

[Anonym bruker]

Høres helt fint ut slik du taklet det. Jeg er sikker på at de blikkene du fikk ikke var negative, men heller av typen "takk og pris at det ikke er meg i dag" eller "endlig en konsekvent mor som vet å sette grenser"-blikk.

Hvis han veier så mye som 20 kg er han vel ikke helt liten lengre. Da tror jeg det er riktig å prate litt med ham om hva som hendte og hvorfor han gjorde som han gjorde nå i ettertid også. Kansje det kan hjelpe for å vite hva som skal til for å forebygge slike situasjoner i fremtiden?

 

Anonym poster: 8974706e947e52cee37ac516d7ac00bc

[*Lissi*]

Gammel er barnet ditt da? Med 5 barn er jeg ganske herdet når det gjelde trass. De vet jeg tar de med og reiser om det skjer noe. Sjelden vi opplever slikt nå heldigvis.

Hadde gjort som deg. Før jeg fikk barn tenkte jeg mitt om foreldre som drasset med seg ungene slik, men nå vet jeg bedre. Disse små "monstrene" kan være litt av en utfordring!

[Leeloo76]

Jeg har relativt enkle unger (minste er bare 1,5 da, så der kan jo ting endre seg), men selv det roligste barn kan gå fullstendig i vranglås i blant. Min eldste er i hvert fall helt umulig å nå igjennom til hvis hun først bikker over, unntatt muligens hvis hun får viljen sin, og det er helt uaktuelt. Har jeg vært urimelig må jeg i tilfelle "gi meg" lenge før, og på en måte som viser at man ikke kan hyle seg til viljen sin.

 

Jeg ser gjerne i etterkant hva det var som trigget oppføselen i utgangspunktet (i ni av ti tilfeller kunne det vært unngått), men når man først står midt i en total "melt down" er det ikke så mye annet å gjøre enn å ta barnet under armen og gå, så får man heller tenke litt i ettertid hva man kan gjøre for å unngå at det går så langt en annen gang.

[Anonym bruker]

Jeg har gjort det samme selv. Ubehagelig men nødvendig. Og veldig virksomt. Kommentaren over her er unødvendig, noen barn er striere, mer utprøvende og mer energiske enn andre. Jeg vet om barn som alltid står på stedet hvil. Våre barn har oppdragelse, men er født med mye energi.

 

Anonym poster: 0a7471853a4a708ea25dbd867f205c7b

 

Det er så og si aldri hos barnet problemet ligger da, det er foreldrenes væremåte i forhold til barnet som lager krøll. HI her gir jo barnet masse oppmerksomhet for å "trasse". De drar hjem og barnet får kanskje all oppmerksomhet fra mor i lek der? Morsommere det enn å bare henge med rundt på noe han ikke hadde lyst til... Ergo, han fikk det som han ville.

 

Anonym poster: 67a1829dcb61839fd781fa16c8a15efd

 

Noen barn tester grenser mer voldsomt og markant enn andre barn, og trenger strengere, tydeligere og oftere regler. I en slik prosess med å blil kjent med barnet, så må foreldrene også prøve seg frem. Ergo, er det ikke noen sin feil, men en helt naturlig læringsprosess for alle parter.

 

Slutt å formuler deg så nedlatende! Dette er mitt tips til deg for at du skal lære deg mer om forumdialog. Nå har du feilet litt, og bør sanksjoneres av forumsamfunnet.

 

Anonym poster: 87460eeec1034b5d3c95be5666c656e6

[Miss Honey]

For noen dager siden var jeg og barnet mitt et offentlig sted med masse folk. Har hatt mye styr med barnet siste tiden, det hører ikke etter, stikker av, slår, og har et voldsomt temperement. Vi har begynt med belønning og premier.

 

Gjorde det klart for barnet at hvis det ble noe tull der vi var og det ikke hørte etter så kom jeg til å ta det med og reise med en gang. Etter en stund begynte barnet å stikke av. Jeg ga en advarsel og det fortsatte å springe og gjemme seg. Da gikk jeg bort til barnet og sa at nå går vi bort til bilen. Løftet barnet opp da det nektet å bli med. Det utløste et kraftig trassanfall. Barnet sprellet og skrek, jeg holdt på å miste taket på det 20 kg tunge barnet og måtte sette det ned. Barnet ville gå selv. Greit , sa jeg. Så begynte det å skulle stikke av igjen. Da bare løftet jeg barnet opp og bar det med meg på halv åtte gjennom en stor folkemengde. Alle skulte på meg. Jeg sa ingenting, bare gikk, mens barnet hylte og sprellet krakilsk i armene mine. Det var mange kjente fjes der så jeg synes det var veldig ubehagelig:-( de stirret og lurte vel på hva i alle dager jeg holdt på med. Jeg følte skam og er flau over episoden. Da vi kom bort til bilen la han seg ned mens jeg låste den opp og tisset. Måtte bare ta av han klærne og skifte, hadde heldigvis med. Måtte tvinge han ned i bilstolen og komme meg derfra. Herre Gudrun for et sirkus! Hvordan hadde du reagert i en sånn situasjon? Har bestemt meg for å være konsekvent, uansett, og da må det gjelde i offentlighet også.

 

Anonym poster: 0cf8896cefe1764810c5459d8e1b544f

 

Dette har skjedd mer enn bare en gang med oss for å si det sånn!

 

Gjør akkurat det samme som deg, dratt hjem etter masse tull og advarsler. går gjennom folkemengden uten en mine med ungen under armen.

har også hatt sånn ekstreme anfall på bussen. slenger seg rundt på gulvet i bussen, da må jeg jo bare holde henne fast i setet mens hun skriker og slår. ble bitt også for noen uker siden, fremdeles bitemerke på hånden..

 

tenker at jeg kan jo ikke bare stoppe oppdragelsen bare fordi det er folk rundt. hun må lære at jeg mener alvor.

[Anonym bruker]

Har opplevd det samme selv og gjorde akkurat som du.

 

Det mest irriterende var allikevel den gamle dama som begynte å blande seg: næmmen så sinna du er da, du likner på barnebarnet mitt osv. Ga henne klar beskjed om at vi ville være i fred! At ikke folk kan skjønne det av seg selv!!!

 

Anonym poster: 40dc679b91102fedcc41090583bf034b

[Anonym bruker]

Sålenge dere fortsetter å kalle det trassanfall, så vil nok ikke dette gi seg. Sett dere ned med barnet og snakk om deres forventninger til hva dere skal og vil, og også barnets forventniger. Trass er jo ikke noe annet enn at barnet blir skuffet over at ting blir annerledes enn det trodde, kjeder seg, eller ikke blir forstått. Barn vil jo teste litt grenser, og bli selvstendige. Men noen foreldre knebler dette og da reagerer barnet, med det dere kaller trass. Husk at barnet ikke bare er noe dere har med dere rundt på deres premisser, men en liten person med egne meninger og behov og ønsker, som også burde tas hensyn til. Såklart innen rimelighets grenser. Virker som foreldre glemmer dette, og blir oppgitt så fort ungene viser sin personligjet, og volia: "trass".

 

Anonym poster: 67a1829dcb61839fd781fa16c8a15efd

 

Ja det er det som står i bøkene, men er dessverre ikke alltid at teori og praksis sammenfaller

 

Vi kaller det aldri trass, og jeg forsøker å følge de mange gode rådene i litteraturen, men har fått tildelt en bråsint og høyrøsted unge, så da oppstår av og til disse situasjonene allikevel.

 

Anonym poster: 40dc679b91102fedcc41090583bf034b

[Gjest MaJo0812]

Jeg hadde blitt imponert hadde jeg sett deg! Vær sikker på at de fleste som stirret tenkte de er glad det ikke var dems unge denne gangen mye bedre å vise både ungen og publikum at sånn oppførsel ikke er akseptabel. Og drit i de som sier at de ikke lar sånn oppførsel skje, for sånt skjer! Alt kan ikke avtales til minste detalj på forhånd.

[Miss Honey]

Jeg har gjort det samme selv. Ubehagelig men nødvendig. Og veldig virksomt. Kommentaren over her er unødvendig, noen barn er striere, mer utprøvende og mer energiske enn andre. Jeg vet om barn som alltid står på stedet hvil. Våre barn har oppdragelse, men er født med mye energi.

 

Anonym poster: 0a7471853a4a708ea25dbd867f205c7b

 

Det er så og si aldri hos barnet problemet ligger da, det er foreldrenes væremåte i forhold til barnet som lager krøll. HI her gir jo barnet masse oppmerksomhet for å "trasse". De drar hjem og barnet får kanskje all oppmerksomhet fra mor i lek der? Morsommere det enn å bare henge med rundt på noe han ikke hadde lyst til... Ergo, han fikk det som han ville.

 

Anonym poster: 67a1829dcb61839fd781fa16c8a15efd

 

ehm.. hallo? hvorfor tror du at du vet akkurat hva som skjedde etterpå? fikk leke med omr hjemme? fikk det som han ville?

dårlig gjort å lage dine egne konklusjoner på hva mor gjør når hun kommer hjem. Nå vet jeg ikke hva HI gjorde, men når vi havner i disse situasjonene, får hun null oppmerksomhet fra meg før hun kommer og vil snakke/si unnskyld. Da går vi gjennom hva som skjedde og hva som gikk galt og vha hun ikke skal gjøre igjen. resten av dagen blir kjempekjedelig for hennes del.

 

Til de som mener det er "foreldrene sin feil" og at de har så "perfekte" unger:

Denne "trassingen" (jeg liker heller ikke å kalle det trass...) det er en naturlig del av livet som alle unger går gjennom for å utvikle sin egen vilje! Hadde bekymret meg mye mer om barnet mitt IKKE hadde gått gjennom denne VIKTIGE delen av utviklingen!

[FødtMedEnPilleiPanna]

Jeg synes det du gjorde var veldig bra. Du stod på ditt, og holdt konsekvensen du hadde satt. Jeg har vært der selv da gutten var ca 3 år. På matbutikken. Vi var gjennom det 2 ganger etter hverandre, og nå er han 6 år uten at det har skjedd igjen.

[Anonym bruker]

Hadde nok ikke gitt barnet så mye oppmerksomhet for trass som du gjorde.

 

Det beste, ihvertfall det som funket på mitt barn, er å gi en klar beskjed først, og deretter ignorere. Bare ikke gi oppmerksomhet til oppførselen i det hele tatt. Og heller gi oppmerksomhet når barnet roer seg.

 

Er barnet vant med å få oppmerksomhet for slik oppførsel fra før av kan det være vanskelig å snu.

 

 

 

Nå har jeg bare ett barn da, så jeg er ingen ekspert.

 

Det setter sikkert alle rundt deg pris på Jeg blir skikkelig provosert over folk som lar ungen sin hyle, rive ned ting, dulte borti andre etc fordi de har fått det for seg at å ignorere dårlig oppførsel er bra. Det er det sikkert, men da får dere holde dere hjemme til ungen har skjønt det, og ikke plage omverdenen.

 

Synes du gjorde helt rett HI. Men reagerer på at en unge på 20 kilo tisser seg ut med vilje??? Med mindre han er veldig tykk må han da være ALT for stor til slikt?

 

Anonym poster: 5afecb65e83b0791294a1a5c9eab2069