6 svar til dette emnet

[Magetaska]

Har dere mistet i spontan abort, eller har dere hatt et barn som døde? Jeg mistet i uke ti, og det var trist, men føler ikke jeg mistet et barn på en måte. Altså, ble litt rart formulert dette, men sidestiller ikke den triste følelsen med den sorgen jeg hadde hatt om jeg faktisk hadde mistet en av ungene, om dere skjønner? Hvordan tenker dere?

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener....det er jo ikke et barn i uke 10. Det er et embyro eller et foster. Jeg har mistet både i uke 6,7,10 og uke 19. Den i uke 19 vet jeg ennå ikke om går under betegnelsen å miste et barn. Hva synes dere andre?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt 3 spontanaborter i uke 10, 11 og 13. I tillegg har jeg født 3 barn som er i live nå. Jeg regner ikke med spontanabortene til min flokk... Det var usannsynlig trist og altoppslukende når det skjedde, men minnene har bleknet..

[VinterSol+2]

Jeg tenker at man aldri skal sammenligne sorg.

Jeg selv mistet en sønn ila svangerskapet, og selvom jeg ikke sier at "jeg har et barn i himmelen" feks, så har jeg mstet et barn, og opplevd den største sorgen JEG ha opplevd i livet. Jeg har kjent sparkene hans, født han og holdt den døde kroppen i hendene mine.

Er min sorg da mindre enn de som fikk oppleve et levende barn som døde kort etter? Eller de som mistet fireåringen sin? Eller attenåringen? Eller bestefar på 90? Hvordan måler man sorg?

Det keg vet, er at når noen forteller deg grunner til at du "heldigvis ikke trenger å sørge sååå mye som de pg de" så legger man ekstra stein til byrden.

Derfor blir jeg provosert av innlegg som dine, uten at du selv trenger mene noe vondt med det. Nettopp fordi den jenta som sitter her og mistet i uke åtte og følte at verden raste sammen, kanskje ikke tør svare, men sitter igjen med vonde følelser og troen på at hennes sorg ikke er like "viktig" eller "rettferdig" som dineller min.

For sånn er det ikke. Den sorgen man føler, er dem sprgen man føler. Noen går inn i svangerskapet med hjertet og hele seg fra dag én. Andre gjør ikke det.

Er vel kanskje også derfor noen kan klare å gjennomføre en provosert abort, og andre ikke? Fordi man forholder seg ulikt til dette nye livet.

Og hvem er vi til å sammenlogne følelser? Jeg tror ikke det går an.

[Magetaska]

Det var virkelig ikke meningen å verken provosere eller å være slem. Så det beklager jeg. Var mer av nysgjerrighet, hva folk legger i begrepet "å miste et barn"

[Nordhagenjentene :)]

Jeg hadde en abort i uke 12, som jeg slet lenge med. Jeg kunne hatt et barn på 12 år, men jeg tenker ikke på at jeg har et barn i himmelen/mangler et barn.

Hadde jeg mistet barnet jeg bærer nå, i uke 25, ville jeg nok tenkt anderledes.

Men sorg er individuelt.

[Magetaska]

Ja, tror også sorgen hadde vært tyngre om jeg hadde mistet sent i svangerskapet. Men selvfølgelig alt er inviduelt. Mente ikke å støte noen