5 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Han er en snill mann. Han elsker meg virkelig, og han elsker barnet vårt som er ett år. Han har mange av de samme interessene som meg, han er pliktoppfyllende, kjærlig og omtenksom. Han vil tilbringe resten av livet sammen med meg. Vi har samme mål i livet, og samme livsfilosofi (ønsker iss et liv på landet med mye tid til familie og venner). Alt stemmer på papiret. Likevel tenker jeg nesten hver dag: skulle ønske eg ikke hadde møtt ham, ike hadde surret meg inn i et liv med barn, hus, hund og ham. Jeg har altfor dårlig samvittighet til å forlate ham og ødelegge både for ham og for vår kjære elskede datter. Derfor fortsetter jeg. Livet er jo godt, og jeg har gode stunder med forelskelse. Problemet er at jeg har dårlig smak i menn. De jeg virkelig har vært berusende forelsket i har vært drittsekker. Jeg gikk for samboeren min på grunn av alle hans gode kvaliteter, jeg var forelsket, men ikke stormende forelsket.  
Lurer på om jeg har gjort rett.................

[LØVEN1]

Dersom du har erfaring med å velge "dårlige menn" og har mye erfaring med destruktive forhold er det normalt at du "kjeder deg" med en som er snill og stiller opp for deg. Det er kanskje en side av deg som lengter etter action og de stormende følelsene som berg og dalbane forholdene frembragte. Men tenk på alle de vonde stundene de forholdene også påførte deg, og med et barn inne i bildet ville dette være katastrofalt. Nå har du mulighet til å ha det trygt hjemme og ha et overskudd av energi som du kan bruke på andre arenaer. Mange trenger litt tid på å venne seg til situasjonen og finne nye arenaer å ta ut spenningsbehovet sitt på.

[Anonym bruker]

LØVEN1 skrev 18 august 2012 - 10:09:

Dersom du har erfaring med å velge "dårlige menn" og har mye erfaring med destruktive forhold er det normalt at du "kjeder deg" med en som er snill og stiller opp for deg. Det er kanskje en side av deg som lengter etter action og de stormende fØlelsene som berg og dalbane forholdene frembragte. Men tenk på alle de vonde stundene de forholdene også påfØrte deg, og med et barn inne i bildet ville dette være katastrofalt. Nå har du mulighet til å ha det trygt hjemme og ha et overskudd av energi som du kan bruke på andre arenaer. Mange trenger litt tid på å venne seg til situasjonen og finne nye arenaer å ta ut spenningsbehovet sitt på.

Ja, det er kanskje en del av meg som sØker spenning og action i forholdet. Jeg tar meg selv i å tenke at "alle andre" har sikkert et stormende hett forhold med forelskelse og pasjon. Men det er kanskje ikke slik. Vi har det godt sammen, det er ikke det. Jeg syns jeg selv er i veien for min egen lykke. Jeg har disse destruktive tankene om at jeg aldri skulle ha slått meg ned sammen med ham fordi jeg ikke kan bli fornØyd med ham. Men så har jeg ikke opplevd å være fornØyd i andre forhold heller. De har, som du sier, voldt meg mye smerte. Jeg må visst ta et oppgjØr med meg selv, jeg vil jo væe lykkelig, kanskje jeg rett og slett må bestemme meg og gå inn for det 100%. Det er ihvertfall ikke en enkel lØsning å flytte fra ham. FØrst og fremst på grunn av datteren vår, jeg vil ikke at hun skal bli et "skilsmisse barn" (selv om vi ikke er gift).

[LØVEN1]

Tror ikke alle andre har så spennende forhold, mange hverdager i de flestes liv. Hvis man har trygghet, er snille med hverandre og respekterer hverandre i tillegg til en dose tiltrekning synes jeg man har det veldig bra. De store toppene og bunnene styrer jeg unna, fordi jeg ikke synes det er verdt det når det negative er like sterkt som det positive. Men jeg er stor fan av å skape seg et spennende liv og det er så mye du kan gjøre. Det kan være å starte med noe du alltid har lyst til - ta sjangsen og vokse og utvikle deg, begynne på et kurs, finne en ny jobb - det er plenty med muligheter til å skaffe seg  "kick" i hverdagen som er positive.

Synes det er en interessant refleksjon du har når du skriver at du aldri har vært fornøyd med et forhold du har hatt. Det er jo et spennende spørsmål - hva trenger du for å ha det bra?

Kanskje det også handler om å definere for seg selv hva "kjærlighet" er.

[Magia]

Signerer det Løven her sier, med at man kanskje lett kjeder seg i gode forhold, etter å ha vært i dårlige forhold. Jeg har selv den erfaringen etter å ha vært i et skikkelig dårlig forhold hvor vi var ekstremt lavt nede, men også ekstremt høyt oppe når det var bra. Vi kranglet nesten daglig og det var alltid bare ytterkantene av følelsene som var der - enten ekstrem sjalusi, sinne, forakt og tårer eller ekstrem kåthet (i mangel på et bedre ord), ekstase, lykke. Nå er jeg i et forhold med en som er lik han du beskriver.

I starten måtte jeg komme over behovet for å skrike til hverandre, krangle, hate, elske, og har det nå mye bedre med meg selv. Jeg tror at slike ekstreme forhold er litt betryggende på en måte, fordi man slipper å se så grundig på seg selv og hva man selv ønsker og er. De blir på en måte en slags distraksjon som gjør det mulig å kun fokusere på hva som må fikses. Så når distraksjonen er borte er man nødt til å finne seg selv litt igjen. Finne ut hva man kan gjøre for å bli lykkelig og i balanse innvendig. Jeg tror ikke man skal være avhengig av den andre parten for å bli lykkelig, da blir det fort sykelig. Man skal heller dele lykken sammen, og det innebærer at man finner den på andre steder enn bare i tosomheten.

Mulig jeg formulerer meg litt rart her, men håper du skjønner hva jeg mener

[magica fra tryll]

Kanskje du må skaffe deg spenning og mening i livet i deg selv, og ikke gjennom mannen? Og det er vel noe av det andre over her er inne på også. Magia sier det veldig fint synes jeg!