22 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Jenta her er 10 mnd. og har begynt å reise seg opp etter møbler osv.
Istad stod hun og holdt seg i stuebordet og slapp bordet med ene hånda og stod dermed og støtta seg med kun en hånd.

Plutselig knakk bena sammen og jeg tok tak i armen hennes for å unngå at hun skulle slå seg. Da fikk hun skrapa hele armen i bordkanten så den ble kjempe rød.
Hun hylgråt! Jeg fikk så dårlig samvittighet
Uff

[Anonym bruker]

Hun står det nok over.
Tro meg, det blir verre!
Ikke lett for mammahjertet....

[Anonym bruker]

Kjære deg, jo mer du reagerer med "det gjør vondt" holdning, jo værre reagerer ungen. Jeg kjenner godt til den dårlige samvittigheten, men det er en del av lærdommen dems. Prøv å tren deg selv, la henne få noen knall og fall, trøst henne godt, og gå gradvis over til "Det går bra, opp igjen".. Her stålsatte jeg meg på den treningen selv. Gutten er nå 1,5 år, og når han faller nå, så reiser han seg, børster av knærne sine og sier "op ijen" <3
Det er hardt å gjøre, men da er det lettere å kjenne igjen når det faktisk gjør vondt, og når det er "jeg furter over en feil"

[Anonym bruker]

De tåler heldigvis så mye mer enn hva vi tror, men det er fælt å se på!
Bare vent til hun blir stor nok til å løpe eller sykle. Et fall på asfalten da kan resultere i at de ser ut som et tartar-smørbrød

[Tovehvit]

Hvorfor tar du henne når føttene svikter?
Hun detter bare på rompa, og den er godt polstra pga bleien.

[Anonym bruker]

Takk for svar dere. Vet det blir verre, men den tid. den sorg

Og jeg tar tak i henne av ren refleks så klart

[Bleiefu]

hehe ja vet hvordan du har det! det er fælt å si det men du blir vant til det Her gikk lillegutt når han var 9 mnd. gammel, jeg skal love deg at det ble mange knall og fall selv om jeg løp i hælene på ham. De tenker jo ikke akkurat særlig langt frem når de er så små

Jo eldre de blir jo verre blir det vel også :S

Lillegutt datt i trappen her for noen dager siden og dunket seg i hodet, det endte med ett sting i pannen på legevakten

Dårlige samvittigheten og klumpen i magen vil aaaalltid være der men man kan dessverre ikke surre dem rundt i skumgummi heller :/

[Miss Lady Seniorita]

For så små bar er det vi voksne sier sannhet...

Ofte ser barn på den voksne når det slår seg for å finne ut hvordan vi synes det går.

Reagerer vi med: "Oisann, det gikk bra, opp igjen" så tenker barnet at det går bra, for det vet mamman min. (Selvfølgelig må barne få lov å gråte å få skikkelig trøst hvis det har behov for det. )

Reager vi med: skrekk i blikket "Gikk det bra, gikk det bra, stakkars deg" så tenker barnet at dette var skummelt/ farlig for de vet mamman min...

[Anonym bruker]

Hvorfor har du dårlig samvittighet? Fordi du kjenner stikket i hjertet når hun viser smerte? Man skal kjenne det, men som voksen skal du klare å vurdere behovet for å reagere, og tenke lenger enn her og nå.

Du skal vite det at i den alderen kommer smeller og blåmerker i fleng Det hører med.

Ikke syns så synd på ungen, og ikke løp til med trøst før ungen virkelig viser smerte. Sjokk i liten skala er noe barn lærer av, og trenger ikke bety store smerter. De kvepper, og derfor gråter de. Men de trenger ikke at mor syns synd på dem i alle sammenhenger De trenger å høre "oppsann... jaja... det går så bra. Bare reis deg opp igjen " med smil i stemmen

Du skulle sett min eldste da han begynte å gå 10 måneder gammel. Leggene så ut som om de var slått med stokk, for der var blåmerker fra ankel til kne. Og så var det konstant Donald-kuler i panna Du kan tenke deg mine tanker da vi var til helsesøster med ungen....... hehehe... men der var det ingen reaksjon på alle blåmerkene. Så det er heeeeeelt normalt når de begynner å reise seg og å gå.

Og tenk over dette: De fleste mennesker har arr i pannen eller rundt øynene, som kom den gangen de startet å gå Dette er fakta, selv om jeg ikke har noen link til det. Bare min erfaring med alle mennesker jeg kjenner

Ikke lag en sutreunge av barnet ditt, selv om du kjenner det du gjør. Overse dine følelser der du vet de er malplassert, og heller oppmuntre barnet til å prøve igjen Vær klar over at om du løper til med "stakkars ungen min" hver gang ungen har slått seg bittelitt, så lærer ungen bare at å gråte gir meg mamma hele tiden. Ikke at det var så vondt, men mamma kommer til min tjeneste, tenker ungen ubevisst Og er det det du vil ha? Eller vil du ha et litt tøffere barn, som tør å utforske verden litt på egenhånd, med deg som en stødig klippe i bakkant? Et barn som stoler mer på seg selv, og opplever at det faktisk ikke er så farlig å slå seg litt?

[Halli]

Å si "det gikk fint! Opp igjen!" når barnet slår seg eller faller er ikke noe sunt. Da lærer man barnet at det ikke får vise at de har vondt eller redd eller lei seg. TRØST barnet! Barn trenger å vite at mamma og pappa er der for de. Man skal vel ikke lære barna sine å bli tøff på denne måten. Dummeste jeg har hørt. Det eneste som kommer ut av det er at barnet lærer seg å ikke vise følelser  for det liker ikke mamma. Tenk hvis DU fallt og slo deg, så sier mannen din " neida dette gikk bra! Du fikk ikke vondt"Hadde det vært greit?!?

[yrild]

Her er det blåmerker både på lille snupp 8 mnd og lillemann 3 1/2 år mange ganger i uka og ofte mange ganger om dagen...

Lillemor prøver jeg jo å "redde" iblandt, men det går i ett og når jeg snur meg for å gjøre noe med storebror har hun satt seg opp og strekker seg etter noe bak seg og BUMS rett i gulvet igjen...

Tror ikke du trenger å få vondt inne i deg :-) Dette er jo endel av livet, noe man må igjennom og de lærer jo masse av det (innenfor rimelighetens grenser så klart).

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ei som er så overbeskyttende overfor sin datter at det nesten er komisk. Om jenta faller er det alltid stoooooort drama, og grååååt som ikke stemmer med situasjonen overhodet! Denne jenta er en av de mest pysete barna jeg vet om. Ikke bare i situasjoner hvor hun slår seg, men i konflikter med andre barn, i møte med nye mennesker ol. Jeg skal ikke påstå at dette er pga at mora er så overbeskyttende, men kanskje mest trolig å tro...?

Jeg trodde ikke det fantes flere som denne mammaen, men det gjør det altså da, HI :-p Nå er nok jeg kanskje av den "tøffere" typen, som mener barn ikke har fått lov til å være barn om de ikke har slått seg flere hundre ganger som barn. Dette er en naturlig del av utviklinga :-D Samtidig skal man selvfølgelig passe på barna sine, slik at de ikke skader seg alvorlig. Et barn som lærer å gå kan fint dette ved bordet uten at det er noe alvorlig. "Uff da, nå så jeg du datt. Det var sikkert vondt. Prøv igjen å se om det går bedre".

[Cimorene]

Skjønner hva du mener, her også er det knall og fall med tilsvarende donaldkuler og røde merker. :/ Spesielt når hun faller bakover og klinker hodet rett i gulvet. Tror at det er verre for meg at hun slår seg enn for henne. Men det går jo bra, og de må jo få lov til å prøve seg selv. To minutter etterpå er alt ok igjen og så er det på den igjen. Vi får bite tennene sammen og være "oppsann, opp igjen" når vi egentlig bare har lyst til å knuseklemme de inntil oss

[Lille- MO]

her ser jeg ann situasjonen litt.. når han lærte å reise seg og gå i starten falt han mye ned på rompa.. da var det "opp igjen", for han slo seg jo ikke men nå som han løper i full fart med pannen først inn i dørkarmer og det som værre er, da får han komme på armen å gråte litt mens donaldkulen vokser seg større...
en ting jeg ikke klarer å slutte med, er å si "oi" hver gang han slår seg.. men det har heldigvis ikke ført til at han hyler for hver minste ting da:)  noen reflekser er vanskelige å stoppe med. og den magevondten når de slår seg tror jeg aldri blir helt borte, men den blir noe svakere
helt til de lærer noe nytt

[Nerdens'mus]

Halli skrev 17 august 2012 - 19:43:

Å si "det gikk fint! Opp igjen!" nÅr barnet slÅr seg eller faller er ikke noe sunt. Da lærer man barnet at det ikke fÅr vise at de har vondt eller redd eller lei seg. TRØST barnet! Barn trenger Å vite at mamma og pappa er der for de. Man skal vel ikke lære barna sine Å bli tØff pÅ denne mÅten. Dummeste jeg har hØrt. Det eneste som kommer ut av det er at barnet lærer seg Å ikke vise fØlelser for det liker ikke mamma. Tenk hvis DU fallt og slo deg, sÅ sier mannen din " neida dette gikk bra! Du fikk ikke vondt"Hadde det vært greit?!?

sier opp igjen Å dette gikk fint nÅr han detter pÅ rompa, men nÅr han smeller hodet i bakken da er jeg der for Å trØste.
SÅ han vet nok aty det er lov Å klage nÅr det gjØr vondt, men han vet ogsÅ at det bare er Å reise seg nÅr man ikke slÅr seg.

Noen folk lØper jo til for Å trØste bare ungen setter seg litt hardt er jo lov Å utvise skjØnn i perioden med knall og fall. Junior sutrtet i frustrasjon nÅr han datt mye. Men man hØrer jop god forskjell pÅ vondt seg skriking Å Åh hvorfor fÅr jeg ikke til skriking.
SÅ man mÅ jo nesten bruke litt skjØnn.

[Halli]

Selvfølgelig er det lov å bruke skjønn. Men ser jeg datteren min få vondt og gråter så trøster jeg.

[OnTheRun]

Halli skrev 17 august 2012 - 19:43:

Å si "det gikk fint! Opp igjen!" når barnet slår seg eller faller er ikke noe sunt. Da lærer man barnet at det ikke får vise at de har vondt eller redd eller lei seg. TRØST barnet! Barn trenger å vite at mamma og pappa er der for de. Man skal vel ikke lære barna sine å bli tøff på denne måten. Dummeste jeg har hørt. Det eneste som kommer ut av det er at barnet lærer seg å ikke vise følelser  for det liker ikke mamma. Tenk hvis DU fallt og slo deg, så sier mannen din " neida dette gikk bra! Du fikk ikke vondt"Hadde det vært greit?!?

Selvfølgelig trøster man barnet! Men å lage et voldsomt drama ut av det hver gang de snubler litt blir for dumt og skaper usikre unger. Hvis et av mine barn slår seg sjekker jeg selvsagt at det går bra og gir de en klem og litt trøst, men så lenge ikke blodspruten står sier jeg samtidig "opp igjen, dette går bra!"

[Halli]

Har vel ikke sagt at man skal lage et voldsomt drama av det!
Men JEG trøster barnet mitt når hun får vondt. Jeg har ingen rett å fortelle henne at hun ikke har vondt. For meg blir det helt feil. I bhg har de ansatte vært på kurs om akkurat dette. At man skal ta følelsene til de små alvorlig.

[<3Barn&Engler<3]

Her er samboeren lik som deg, nå er sønnen vår 18 mnd, men når han mister litt balanse og faller, så griper faren hans automatisk tak i han, og i 40% av gangene, så blir fallet værre enn om han hadde latt gutten falle. Er en treningssak, la ungen få falle, løft henne fort opp etterpå å trøst, om hun faller på rumpa, så er den jo ganske så polstret av bleia, så start å innfør "å opp igjen", men vis alltid trøst om hun gråter. Gjorde vi, og nå ser vi godt når han slår seg eller ikke, han faller, venter noen sekunder, sjekker om noen synes synd på han, om noen gjør det, så gråter han, om ikke, så reiser han seg bare opp og fortsetter. Gjør det vondt, kommer gråten så fort han faller, og jeg løper til så fort jeg kan og trøster. Men må si, jeg gruer meg til jenta starter opp, nok en gang må man gjennom det der :-/

[mamma_til_2]

Jeg vurderte sterkt og kjøpe hjelm til min snupp da hun bynte, syntes hun slo seg hele tiden, men nå setter hn seg ned fint selv og blir ikke skremt om hun mister kontrollen litt vet det er vanskelig men la henne være heller legg ett teppe el bak henne og la henne reise seg og sette seg, øvelse gjør mester