6 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Mitt tantebarn mistet sin mor som nyfødt. Far har greid oppgave kjempebra og barnet har en trygg og god oppvekst med en fantastisk stemor og nytt søsken.

"Problemet" er at pappaen ganske tidlig bestemte seg for å ikke "presse" på barnet en mor h*n aldri har hatt. Og med det har det aldri vært noen bilder av mor i hjemmet og hun snakkes ikke om hjemme hos dem, Utover at man annerkjenner at h*n har en mor og at hun er død.
Hos besteforeldre er det bilder og mor snakkes om, men i liten grad utav respekt for far sitt valg.

Situasjonen som nå har oppstått er at i det siste så har barnet vært mye utafor, virket utrygg og gråter endel. Siden h*n ikke er så gammel så er det vanskelig å sette ord på hva som er galt. Så har det vist seg at i barnehagen så har de plutselig fokus denne måneden på: MAMMA.... Alle barna har blitt bedt om å ta med seg ultralydbilder og bilder av seg selv med mor!!!
Må egentlig si at jeg syns det er tankesløst å velge å gjøre dette, når de VET at det er minst ett barn i bhg som har mistet en foreldre og iallefall ikke informere far og stemor om at nå skal de ha MAMMA som fokus, Pappaen har vært bortreist med jobb og ikke fått det med seg.  

Det er sånn at barnets mormor nå ønsker å ta tak i dette på en ordentlig måte, det er unaturlig å ignorere at ett barn har en mor, spesiellt når barnet har god kontakt med morsslekten sin.
Men det er komplisert, det er viktig å respektere far sitt valg. Men samtidig så mener jeg at man faktisk gjør barnet mer forvirret når man "stenger" muligheten for å prate om mamma ute.

Jeg leter endel på nett etter litteratur, men alt jeg finner er om barn som har mistet foreldre som de faktisk kan huske. Er det noen her som har noen linker de kan peke meg i retning av? Evt nettsider som kan formidle kontakt med fagfolk? Jeg tror at mitt tantebarn trenger å få i det minste muligheten til å snakke om dette, at man avdekker evt følelsesmessige problemer og gir barnet en mulighet til å snakke hvis det er behov.

[kamomille]

klart et barn kan oppleve sorg over å ikke ha en mamma i livet sitt. eller en pappa for den del. dette gjelder nok uansett om mor/far er død eller bare borte (brudd, flyttet langt unna, stiftet nye familie etc)

Men jeg har litt problemer med å skjønne det du skriver om fokus på MAMMA i barnehagen denne måneden. barnehageåret har akuratt startet og mange barn er ikke tilbake fra ferie ennå. dessuten driver de fleste nå med innkjøring av nye barn. Tviler derfor sterkt at de har fokus på mamma, barnebilder, ultralydbilder osv. Hvis det nå allikevel er tilfelle at de har et likt tema, så vil det være opplyst om på ukeplaner/månedsplaner eller i informasjonsskriv fra barnehagen til hjemmet. At far i så tilfelle ikke har fått det med seg, er mildt sagt underlig......

[Anonym bruker]

Hvorfor skal du tvile sterkt på at de ikke har valgt å gjøre det?
I går hang det lapp til alle foreldre om at de har fokus på MAMMA, at de ønsker ultralydbilder, at de lovet å passe godt på bildene osv.
De forteller at de har hatt fokus på det denne uken og skal fortsette med det neste uke.
At far ikke har fått det med seg er uansett ikke temaet her, men de har iallefall ikke sagt ifra til han, noe jeg syns de bør iogmed de er vel informert om hva som har skjedd med min søster.

Grunnen til at jeg fortalte om det er fordi jeg ville fortelle om hvorfor jeg tror barnet nå plutselig er mye lei seg og gråter.
Det er sårt å bli minnet på at alle de andre barne har noe en selv ikke har.

[Tovehvit]

Her døde mamman til bonusprinsessene i fjor.
Yngste var ikke fylt 3, eldste hadde akkurat fylt 5.
Yngste sliter endel med å ikke huske mamma. Men her i huset ER det bilder av mamma, de har bilder av henne på rommet sitt også. Men nå mener både jeg å sambo at dette er viktig.

Vi fikk igjennom et sorgteam for oss voksne, der vi tok opp problematikken i hverdagen.
Hvordan vi skulle løse ting men også barna ble inkludert i dette.
Dette ble ordnet via helsestasjon, og det kan også være en pekepinne til far.
For selv om han har sine synspunkt, så burde barnet sitt komme først.

Men vi fikk også tips om en bok: Sorg hos barn, en håndbok for voksne av Atle Dyregrov.
Den har hjulpet oss i visse situasjoner der vi ikke har visst vår arme råd.

[Anonym bruker]

Takk for svar.
Jeg har tenkt til å kjøpe den boken faktisk, Atle Dyregrov slår meg som en meget fornuftig mann

Jeg tror hovedproblemet er mangel på åpenhet. Fordi selvom barnet ikke husker mor, så er det nå sånn at man bli konstant minnet på at alle skal ha en. Og da er det vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til det når man aldri har snakket om det.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke så veldig mye om hvilke reaksjoner barn kan få, men jeg har selv en sønn som mistet pappan sin da sønnen vår var 6 mnd.. Og han husker jo selvfølgelig ikke pappan sin, men jeg har alltid vært opptatt av at han skal ha bilde av han på rommet sitt, få ting etter pappan, snakke om det osv osv og det tror jeg er kjempeviktig sånn at barnet er vant til hvordan situasjonen er og vokser opp med fakta..

Så jeg må si at jeg synes det er merkelig av din bror(?) og unngå både bilder og forklaringer.. barnet vil da vokse opp med mange flere sp.mål, lure på hvorfor far ikke vil prate om det og kanskje være litt forvirret.

Og selvfølgelig kan det være sårt for ett lite barn når alle andre snakker om en mamma, noe som det selv ikke har og da må man prate med barnet, svare på evnt sp.mål og si at det er helt greit å føle det sånn..

Sønnen min sier inn i mellom at han savner pappan sin og vil at han skal være her osv, og det tror jeg er fordi han på en måte har "blitt kjent" med pappan sin gjennom meg.. han vet han hadde en pappa som var kjempeglad i ham og elsker å høre historier om han.

[Anonym bruker]

hvis man setter fokus på mor og barnet har stemor så er vel det hun som fungerer som mor til barnet.
Greit det er en annen biologisk mor, men er ikke stemor villig til å gå inn i rollen fullt siden barnet ikke har den biologiske moren sin i hverdagslivet.

Tantebarnet mitt har ikke pappa, så stefar dukker opp på det som er for far