Gå til innhold

Stebror veldig ufin mot de andre barna i hus.... Hva gjør jeg?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Vi har en hver fra før og en liten felles.. De eldste barna har alltid kunnet krangle litt til tider, noe jeg ser på som helt normalt.

 

Men det siste året har munn bruken til han eldste tatt seg fryktelig opp. Han sier ting kun for å såre virker det som. I alle settinger - fra morgen til kveld.

 

Frekk, ufin og lite hyggelig. Serlig når han tror ingen hører på.

 

Han er også begynt og være uhyggelig mot minsten som er litt under 2år.. Hvordan stanse det?

 

Han er veldig opptatt og å være størst/best. Trykke andre ned... også noen venner, men ikke alle.

 

Tips?? Hjelper ikke snakke til han!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Har dere satt dere ned og pratet med ham om hvorfor han gjør dette? Hør på ham, men gjør det klart at dere ikke tolererer slikt prat. Send ham på rommet hver gang, selv om det er midt i yndlingsprogramet på TV, når han egentlig skal ut med venner eller rett før mat. Samme regel må selvfølgelig gjelde for alle i familien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er et uttrykk for at han ikke har det så bra med seg selv, han misttives med et eller annet, men er antagelig for liten til å klare å sett ord på det.

 

Snakk med ham og spør hvordan han har det. Vis oppriktig interesse for hva han tenker på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bor han hos dere hele tiden?

 

For meg høres det ut som han har et markeringsbehov, og at han vet han får respons på denne oppførselen.

 

Et veldig lurt grep, som også kan bryte litt den negative sirkelen: "Ta" storebror i å gjøre bra ting! Når han er snill med stebror eller lillebror - ros han! Om han hjelper til - ros han. Når han sier en hyggelig ting - ros han. Dette grepet brukte jeg i en tilsvarende situasjon (etter råd fra foreldreveileder) - og barnet snudde helt! Fra å være en "plageånd" til å bli snill o hjelpsom (mesteparten av tiden, i alle fall).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke det at dette er fars særkullsbarn og at du har klørne litt ekstra ute og dermed ikke legger merke til om det også går andre veien?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig å komme med tips når man ikke vet hvor gammel han er... Litt forskjell på hvordan man håndterer en på 6 og en på16 liksom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

HI her..... Nei, har ingen ting med at dette er fars serkulls... Men det at han ikke er grei med sin stebror og heller ikke sin halvsøster...

 

Han er 6år. Stebroren er 5 år. Og minstejenta er under 2 år.

 

Jeg er klar over at alle barn krangler osv til tider, men dette er mere spydigheter, frekk svaring uansett hva det er og nedlatende prating/væremåte. Hele tiden i alle situasjoner! Også når vi har besøk av andre med barn, likedan med eldre som med yngre venner.

 

Han er trass hos sin mor har vi hørt. Sjalu og ufin i minnen der også..

 

Har snakka med han mange ganger, rosa for det bra og snakket til han for det dårlige... men det glir ikke inn. Han nekter og høre og ser heller ikke på oss når vi snakker til han.

 

Sender vi han evt på rommet, da hyyler han, kaster ting, tramper og skriker. Og like ille resten av dagen... Hjelper ikke...

 

 

.... Oppgitt!!! :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Morn du

Ros han for det gode.

 

Fortell han at han må gå ut av det rommet de andre er i når han begynner å prate stygt. Ikke snakk om det så mye, bare la han vite at det å prate stygt får en konsekvens- å ikke være der de andre er.

Gi han en advarsel før han må gå. Om dere må gjenta det 40 ganger på en dag, må dere det. Og ikke si "kan du slutte". Da har han et reelt valg. Vet det tar tid å snu, men den tiden er verdt det :)

Kan anbefale " De utrolige årene". Kurs og bok. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lykkeliggift_
Det er ikke det at dette er fars særkullsbarn og at du har klørne litt ekstra ute og dermed ikke legger merke til om det også går andre veien?
Selvfølgelig er det alltid stemor sin feil at en stor gutt er slem mot sine mindre søsken (NOT!). Jeg mener at man bør faktisk sette grenser for ham. Ved at hans oppførsel ikke får konsekvenser, får han sin posisjon - at han behøver særbehandling - bekreftet av dere voksne. Nei, man er ikke "slem" mot stebarn hvis barnets bøllete oppførsel mot de mindre søsknene får konsekvenser, det er DA man viser at barnet er en del av familien. Fordi man krever at alle i familien tar hensyn til hverandre, ikke at et familiemedlem får særregler og blir behandlet med silkehansker. Endret av Pregosaurus kverulantus
Lenke til kommentar
Del på andre sider

HI her..... Nei, har ingen ting med at dette er fars serkulls... Men det at han ikke er grei med sin stebror og heller ikke sin halvsøster... Han er 6år. Stebroren er 5 år. Og minstejenta er under 2 år. Jeg er klar over at alle barn krangler osv til tider, men dette er mere spydigheter, frekk svaring uansett hva det er og nedlatende prating/væremåte. Hele tiden i alle situasjoner! Også når vi har besøk av andre med barn, likedan med eldre som med yngre venner. Han er trass hos sin mor har vi hørt. Sjalu og ufin i minnen der også.. Har snakka med han mange ganger, rosa for det bra og snakket til han for det dårlige... men det glir ikke inn. Han nekter og høre og ser heller ikke på oss når vi snakker til han. Sender vi han evt på rommet, da hyyler han, kaster ting, tramper og skriker. Og like ille resten av dagen... Hjelper ikke... .... Oppgitt!!! :(

 

La ham hyle. Han kommer til å bli lei av å sitte på rommet hele tiden mens andre er ute og leker, og slutter med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke det at dette er fars særkullsbarn og at du har klørne litt ekstra ute og dermed ikke legger merke til om det også går andre veien?
Selvfølgelig er det alltid stemor sin feil at en stor gutt er slem mot sine mindre søsken (NOT!). Jeg mener at man bør faktisk sette grenser for ham. Ved at hans oppførsel ikke får konsekvenser, får han sin posisjon - at han behøver særbehandling - bekreftet av dere voksne. Nei, man er ikke "slem" mot stebarn hvis barnets bøllete oppførsel mot de mindre søsknene får konsekvenser, det er DA man viser at barnet er en del av familien. Fordi man krever at alle i familien tar hensyn til hverandre, ikke at et familiemedlem får særregler og blir behandlet med silkehansker.

 

Når det ikke er egne bilogiske barn er det dessverre mange som kun ser oppførselen som problematisk og reagerer med å nekte ungen å oppføre seg sånn og gi straff ut fra det. Dersom det er egne biologiske barn er man som regel mer opptatt av å se hva som ligger bak oppførselen og forsøke å forstå.

 

Her er det åpenbart en gutt som strever med noe, kanskje det er pendlertilværelsen og at han ikke føler seg ordentlig hjemme noe sted, kanskje det er noe annet. Jeg tror det er en fordel å ta problemene hans på alvor. Ikke bare nekte ham all slik oppførsel og late som alt er i skjønneste orden. Han er 6 år! Han klarer åpenbart ikke selv sette ord på hva problemet er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lykkeliggift_
Det er ikke det at dette er fars særkullsbarn og at du har klørne litt ekstra ute og dermed ikke legger merke til om det også går andre veien?
Selvfølgelig er det alltid stemor sin feil at en stor gutt er slem mot sine mindre søsken (NOT!). Jeg mener at man bør faktisk sette grenser for ham. Ved at hans oppførsel ikke får konsekvenser, får han sin posisjon - at han behøver særbehandling - bekreftet av dere voksne. Nei, man er ikke "slem" mot stebarn hvis barnets bøllete oppførsel mot de mindre søsknene får konsekvenser, det er DA man viser at barnet er en del av familien. Fordi man krever at alle i familien tar hensyn til hverandre, ikke at et familiemedlem får særregler og blir behandlet med silkehansker.
Når det ikke er egne bilogiske barn er det dessverre mange som kun ser oppførselen som problematisk og reagerer med å nekte ungen å oppføre seg sånn og gi straff ut fra det. Dersom det er egne biologiske barn er man som regel mer opptatt av å se hva som ligger bak oppførselen og forsøke å forstå. Her er det åpenbart en gutt som strever med noe, kanskje det er pendlertilværelsen og at han ikke føler seg ordentlig hjemme noe sted, kanskje det er noe annet. Jeg tror det er en fordel å ta problemene hans på alvor. Ikke bare nekte ham all slik oppførsel og late som alt er i skjønneste orden. Han er 6 år! Han klarer åpenbart ikke selv sette ord på hva problemet er.

 

Ja, han er 6 år og søster er under 2. Så nei, han skal ikke forsvares hele tiden når søster blir såret av ham. På samme måte som jeg lærer min egen gutt at det ikke er lov å slå lillesøster eller såre henne verbalt, og har nulltoleranse for mobbing av søsken, mener jeg at man må oppføre seg mot stebarna. Selvfølgelig ser HI at søster på 1 år ikke skal "tas" like strengt som bror på 6, fordi han skjønner mye mer og det bør forventes mye mer av ham. Skal man ha felles familie, så skal man også ha felles regler. Ikke favorisere stakkars skilsmissebarn og ha andre grenser for det barnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke det at dette er fars særkullsbarn og at du har klørne litt ekstra ute og dermed ikke legger merke til om det også går andre veien?
Selvfølgelig er det alltid stemor sin feil at en stor gutt er slem mot sine mindre søsken (NOT!). Jeg mener at man bør faktisk sette grenser for ham. Ved at hans oppførsel ikke får konsekvenser, får han sin posisjon - at han behøver særbehandling - bekreftet av dere voksne. Nei, man er ikke "slem" mot stebarn hvis barnets bøllete oppførsel mot de mindre søsknene får konsekvenser, det er DA man viser at barnet er en del av familien. Fordi man krever at alle i familien tar hensyn til hverandre, ikke at et familiemedlem får særregler og blir behandlet med silkehansker.
Når det ikke er egne bilogiske barn er det dessverre mange som kun ser oppførselen som problematisk og reagerer med å nekte ungen å oppføre seg sånn og gi straff ut fra det. Dersom det er egne biologiske barn er man som regel mer opptatt av å se hva som ligger bak oppførselen og forsøke å forstå. Her er det åpenbart en gutt som strever med noe, kanskje det er pendlertilværelsen og at han ikke føler seg ordentlig hjemme noe sted, kanskje det er noe annet. Jeg tror det er en fordel å ta problemene hans på alvor. Ikke bare nekte ham all slik oppførsel og late som alt er i skjønneste orden. Han er 6 år! Han klarer åpenbart ikke selv sette ord på hva problemet er.
Ja, han er 6 år og søster er under 2. Så nei, han skal ikke forsvares hele tiden når søster blir såret av ham. På samme måte som jeg lærer min egen gutt at det ikke er lov å slå lillesøster eller såre henne verbalt, og har nulltoleranse for mobbing av søsken, mener jeg at man må oppføre seg mot stebarna. Selvfølgelig ser HI at søster på 1 år ikke skal "tas" like strengt som bror på 6, fordi han skjønner mye mer og det bør forventes mye mer av ham. Skal man ha felles familie, så skal man også ha felles regler. Ikke favorisere stakkars skilsmissebarn og ha andre grenser for det barnet.

 

Dette handler overhodet ikke om å forsvare ham, akseptere at han slår eller favorisere noen som helst!

 

Dette handler om å ta barnet på alvor! Han gir tydelig uttrykk for mistrivsel. Det løser overhodet ikke hans problem å straffe adferden hans. Det eneste han (etter noen år) kanskje lærer av det er at ingen bryr seg om hans følelser og det er forbudt å gi uttrykk for dem, det er noe han må stenge inne i seg. Han lærer ikke å takle dem på en sunn og god måte, nemlig gjennom dialog og snakke med andre.

 

Stebarn eller biologisk spiller ingen rolle. Når et barn gir så tydelig uttrykk for at noe ikke er i orden så bør de voksne ta det på alvor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest stårma

Videre tenker jeg at det kan være utfordrende med to hjem og trolig ulike regler osv. pluss evt sjalusi. Er nok noe som plager han

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Videre tenker jeg at det kan være utfordrende med to hjem og trolig ulike regler osv. pluss evt sjalusi. Er nok noe som plager han

 

Ja, det har jeg forsøkt og si mange ganger til mannen. Men han nekter tvert! Han er ikke av den typen som slår seg til ro... ikke før dagen før han skal hjem til mor igjen..... de har 50/50... Men nytter ikke si noe.... der er mannen låst! Selvom jeg åpenbart har sett at dette ikke er ideelt for denne gutten...

 

Noen går det jo bra for men ikke alle...

 

Takk for svar alle... skal prøve og snu situasjonen... For alle barnas del.... Ingen hyggelige dager når det er som dette... og det har det vært i flere år... :(

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...