1
- Barnefar er den som er bestemt, sier klart fra om hvordan ting skal være, så skal det ikke være mer snakk om den saken (han liker ikke å dille med barna om ting). Jeg føler egentlig at dette gjør barna mer sinte og sure når situasjonen er over, fordi dem ikke er enig eller har fått et ordentlig svar på det dem egentlig vil.
- Jeg er den som tar det til side, lar det forklare situasjonen og lar dem fortelle det dem har på hjertet. Så prøver jeg å forklare og veilede hva dem kan gjøre i slike situasjoner. Jeg har egentlig troa på at de skal få snakke, og at ikke vi alltid skal bestemme og si at slik er det bare. De er små, uerfaren og er ikke like godt kjent med livet som vi er. De er usikre, og da tenker jeg at de trenger forklaring.
Grunnen til at jeg tar meg tid, er fordi moren min ikke gjorde det. Hun hadde litt lik oppdragelse som min mann, og det såret meg noen ganger. Jeg turte aldri å gå til henne om det var noe, for hun var en bestemt dame som ALLTID hadde svaret og tok avgjørelsene for meg.
Jeg likte ikke at hun gjorde det på denne måten, og føler at jeg vil la barna mine få en ordentlig forklaring, om dere forstår
Vet at det ikke finnes noen fasit, men hvordan håndterer dere slike situasjoner?
Jeg liker å prioritere barna, og ta meg tid til dem. Jeg vil ikke være en slik mor som bruker 10 sekunder på å løyse konflikter fordi jeg ikke orker krangling (noe min mor sa).
Håper noen skjønner hvor jeg vil
