Hun har alltid vært ei livlig å glad jente, med godt humør og en fantastisk humor. Hun har aldri pleid å være sur og sint, og mamma og pappa har såklart vært verdens beste. Hun har alltid beskyttet oss, forsvart oss (når søsken terger), skal aldri flytte hjemmenfra osv. Hun har vært en trygg og god unge som har vært fornøyd med det livet hun har hatt om jeg kan si det slik.
Det hele begynte da vi var i syden i sommer, jeg, bf og henne. Da begynte humøret og falle, og vi kjente henne rett og slett ikke igjen. Om vi snakket til henne eller forklarte henne ting om hun gjorde noe galt fikk hun nesten raserianfall. Hun strigråt og kom med at vi ikke kunne være glade i henne osv. Vi konkluderte med at det kanskje var varmen og at hun kjedet seg siden hun ikke hadde noen andre på sin egen alder.
Men nå etter vi kom hjem har hun nesten blitt verre. Ingenting er godt nok, og det skal ingenting til før hun blir kjempesur. Hun blir ikke sint, men kan surmule kjempelenge.
I dag har hun hatt en forferdelig dag, om jeg kan si det slik. Først var hun i busdag og storkoste seg, men så kom hun hjem og alt gikk bare skeis for henne.
Hun har 2 søsken på 18 og 20 år som mor hjemme, og hun ene har plaget lillesøster så utrolig mye idag. Nytter desverre fint lite å fortelle at hun ikke må fyre oppunder, så må innrømme at det blir godt når dem flytter :/
Idag har alt vært galt, men det værste var da hun laget dip og blomkål til seg selv. Vi forsynte oss av skåla alle mann, da vi pleier å dele om vi lager noe. Og etter det var hun umulig å prate til. Gikk på rommet og gråt sine modige tårer, og var helt ifra seg fordi vi bare hadde forskynt oss av skåla av maten hun hadde brukt lang tid på å lage til seg selv. Forklarte henne såklart at man skal dele, og at man setter seg ikke alene og forventer å ha en stor skål blomkål og dip for seg selv.
Etter dette kom hun med at hun skulle flytte ut, at hun var tykk (hun er ei flaggstang, lang og syltynn) og at vi var de verste som fantes i hele verden. Hun skulle tilogmed sultestreike!
Tilslutt fikk vi snakket ut, og da sa hun "Mamma, jeg skjønner ikke hva som skjer med meg. Jeg er jo bare sur for tiden. Jeg tror det må være varmen i syden som har gjort meg slik" (stakkar, er så vondt i mamma-hjertet!!).
Måtte selvfølgelig ta en liten prat om at hun begynner å bli stor jente, og at hun kan forandre seg. Da ble hun enda mer i fra seg, for hun vil ikke bli stor
Så damer: hva i alle dager kan jeg gjøre? Er det puberteten som begynner å blomste, eller tror dere det bare kan være sommeren som tærer på humøret?
Hun har vært lite aktiv, da jeg ligger inne og henger over toalettet med svangerskapskvalme, søsken som jobber og en far som jobber off-shore.. Har jo vært litt besøk og vært på besøk til venner, men tror ikke det har dekket hennes behov.
Jeg har ei jente på 18, men husker ikke så mye, for hun var mer sint enn sur. Da gikk det å være bestemt, men nå må jeg nesten dikke og dille for å få henne med på ting.
Så kom gjerne med råd, for har glemt mye, og mye er nytt!



