30 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Mange venner i klassen som jeg kunne være sosial med i den kjedelige stunden som lærerne pratet
Lekser var et fremmedord helt til jeg begynte på universitetet.

Jeg var vel den normale som pratet med folk i gangene, hadde alltid noen å sitte med i kantina, men hadde bare én bestevenn. Følte meg ofte utenfor, men skal ikke klage egentlig. Sammenlignet meg egentlig med "gjengene", og jeg savnet å ikke ha noen å henge sammen med HELE tiden- selv om jeg stortsett gjorde det. Var sjeldent alene.

Jeg var hyggelig med lærerne, men ødela mye for meg selv med å rett og slett drite i skolen. Klarte alltid å smiske meg til en litt bedre karakter, men gikk ut med ett snitt på 3,5 Et englebarn med skit på vingene ble jeg kaldt for!

[alvemamma]

Jeg var vel klassens "flinke pike" - sjenert; hadde noen få gode venner som jeg har beholdt; toppresultater i alle fag; rakk aldri opp en hånd for å svare, men kunne alltid svaret; stilte opp for de svakeste; hjalp venner med notater og lekser; ukysset og stadig ulykkelig forelsket; hatet å stikke meg frem; festet knapt noe. Veldig godt å starte på nytt på et studiested der ingen kjente meg!

[Anonym bruker]

Jeg var skoleflink, men tok sjeldent ordet i timene. Likte ikke oppmerksomhet, og kunne rødme som en tomat dersom jeg fikk for mye fokus. Men hadde mange gode venner både i egen og andre klasser, alltid noen å henge sammen med. Ikke spesielt populær, men heller ikke upopulær, ganske ordinær. Foreldrene mine hadde dårlig økonomi, så hadde ikke stilige klær, men hadde en liten ettermiddagsjobb så kunne være med på en del sosialt. Hadde kjæreste, drev med idrett, var veldig sosial med venner, var med på masse fester uten at jeg drakk særlig alkohol.
Videregående var ei flott tid.

[Toocute]

Jeg hadde noen venner, mest gutte venner. Forsto det sånn at jeg var ganske.godt likt blandt guttene, jeg var ikke.den.som ligget rundt, flørtete var jeg.mot de jeg var intressert i. Noen jenter kunne føle.seg litt truet i blandt, men dette var noen venninner. Ellers var jeg den som skulket gymmen og andre ting jeg ikke ville delta i, en del.fravær, men god oppførsel. Blid var jeg til tider og hyper, noen ganger svært så sjenerte. Innerst var alt bare kaos og følelse av misslykket og angst. Jeg slet en del med barndommen. Jeg var en som kunne være venner.med.alt fra soss, punk, gother og osv. Noen av de er faktisk noen av mine betevenner pr. I dag og dette er for rundt 6 år siden.

[Anonym bruker]

Jeg begynte som den mest sjenerte jenta som ingen så, men kom inn i en klasse som fikk ett utrolig godt sammhold så jeg kviknet til. Klassen vår ble nesten en klikk, for vi hengte alle sammen i skoletiden og etter skoletiden. Og det morsomme var at vi var så ulike alle sammen, gutter og jenter. Det var vel det året sjenertheten min slapp skikkelig, og jeg gav blaffen i hva andre kanskje trodde om meg. Vennene jeg hadde fra før av merket en skikkelig forandring på meg, ikke negativt heldigvis.
Desverre gikk jeg bare ett år på denne skolen, andre året gikk jeg i ett annet fylke for studierettningen min fantes ikke i fylket jeg bodde i. Men denne klassen var også helt super. Vi var elever fra 3forskjellige fylker, så for alle var vi alle ukjente. Og vi ble klassen i kjelleren, som ingen viste hvem var men som hadde det kjempe gøy sammen. Savner det året, for vi hadde det så gøy sammen.

[Sol Skippertaksdronning]

JEg var rockern som ikke passa inn noe sted..egentlig skoleflink, men ga jamnt faen til slutt. Fikk da krongla meg til studekompetanse likvel. HAdde noen venner, men ingen kjempenære.
Fortsatt har jeg rockern i meg, men nå er jeg en helt annen, som faktisk gidder å bruke evnene mine der jeg vet jeg kan.
Ville ikke hatt videregåendetida tilbake om jeg så hadde fått betalt for det!!
Begynner på høyskolen om et par uker, og gleder meg vilt til det, fordi nå er jeg voksen og ikke den usikre femtenåringen lenger.

["Himmel og hav"]

Jeg var litt sånn "midt på treet" type. Skilte meg ikke veldig ut i hverken den ene eller andre retningen. Da vi hadde russejubileum for en tid tilbake fikk jeg høre at jeg var "hun søte", og det stemmer nok. Jeg var søt, blid og grei, venner med de fleste, hadde draget på en del gutter uten å være av de hotteste, markerte meg sånn passe i timene, kantina og på russerevyen, og var egentlig ikke så opptatt av hva alle syntes om  meg. Det er jeg fortsatt ikke.

[Box Fresh]

Jeg var skoleflink og satte veldig høye krav til meg selv. Lite fravær, gode karakter og veldig "snill" og rolig. Likevel var jeg nok sett på som en freaker; bare svarte klær, mye sminke, nagler og gjerne også hanekam innimellom. Det rare var at jeg var enormt sjenert og veldig ensom. Hadde vanskelig for å få venner, og det førte nok til at jeg gjemte meg litt bak et skummelt ytre. Det hjalp ikke så mye, for å si det sånn. Hata å alltid gå alene, og følte meg veldig utilpass. Jeg ble etterhvert også hekta på internett, så satt som regel og nerda i friminuttene og fikk kjæreste langt unna som jeg pendla til så ofte jeg kunne. Dro derfor sjeldent på fest osv. med de på skolen i helgene. Fikk heldigvis ei god venninne, som er en av mine beste venninner den dag i dag, i 2. klasse, og det redda videregående for meg. Nå er jeg fremdeles veldig pliktoppfyllende og føler meg ganske sosialt awkward til tider, men jeg får lett venner og har mange venner.

[Anonym bruker]

Jeg var den kjempestille jenta som ikke hadde noen å være sammen med hvis ikke mine to venninner var der Gikk endel rundt alene og spesielt siste året skulket jeg endel. Jeg var overhodet ikke komfortabel med meg selv og mislikte sterkt at jeg aldri klarte å prate med noen.

[Anonym bruker]

Jeg kom i klasse med bare ukjente på videregående og havnet derfor litt utenfor jentejengen der de fleste kjente hverandre fra før og ikke var så interessert i nye bekjentskaper.

Så da ble jeg hun normale jenta som var venner med "de rare" som ingen andre var venner med. Husker at ei jente spurte meg en gang hvorfor jeg som var så hyggelig var venner med de særingene. Og hun sa vel egentlig det de fleste tenkte. Men jeg hadde det fint med venninnene mine jeg, selv om det ikke ble noe livslange vennskap ut av det.

I tillegg var jeg en av svært få jenter som var veldig kompis med gutta, var ganske populær blant dem.

Var også den flinkeste i klassen, med best karakterer. Var en person som var trygg på meg selv og lite opptatt av hva andre mente. Var kasserer i russestyret (ganske stor skole med 7 parallelle klasser).

[Anonym bruker]

Jeg var vel en av de med best karakterer, men pga utseende og annen oppførsel, så var det nok ingen som trodde det

Jeg har intelligens nok til å lære fort, og trengte å gjøre lite lekser. Samtidig klarte jeg å lære mens jeg skravlet med andre

For meg var det nok å høre hva læreren sa, og å gjøre skriveleksen. Leselekser dreit jeg i, for hvordan sjekke det?