23 svar til dette emnet

[Nydag75]

Dette er helt surrealistisk. Vi har vært sammen i halvannet år og selv om vi har hatt våre utfrodringer bestemte vi oss ifjor for å prøve å få barn. For noen uker siden satt den endelig og vi begge glade over endelig å ha fått det til.

Så etter at han var hjemme og pratet med sin mor og fortalte nyheten, kommer han og sier han ikke vil likevel og helst ser at jeg tar abort...! Er helt målløs jeg Og utrolig lei meg.

Skylder å fortelle at jeg har to barn fra før på 10 og 13, han en jente på snart 4 fra tidligere forhold. Jeg er norsk og han er iraner. Hans mamma mente han bragte vanære over familien ved å få barn med en kvinne til, at han fremstod som en horebukk og at han burde heller forlange abort og gå tilbake til kvinnen han har barn med fra før, som tok slutt for tre år siden...

Hva pokker gjør jeg nå?

[Oktoberbarnetmitt]

Jeg mener det ikke er riktig å først prøve å bli gravid, for så å ta abort fordi man ikke ville likevel. Ved siden av det ville det for meg vært noe som gikk svært innpå meg. Kanskje det ikke er slik for deg?
Det at han "bringer vanære" over familien burde han ha tenkt på før. Slik er det ikke i Norge... Snakk med han om hva han tenker om du ikke tar abort likevel om han vil det? Og så får dere se utfra det hva som skjer. Kanskje han vil dra, og du blir alenemor. Eller så klarer han å ta ansvar og se hvordan det er i Norge, og barnet får en mor og en far.

[LØVEN1]

Spør ham om det er ham eller morens hans som skal leve hans liv? Vern om fosteret ditt, han er tydeligvis ute av stand for øyeblikket til p tenke klart. Klem

[Hannepålandet]

Skummel holdning.

[Nydag75]

Takk for svar. Jeg er rett og slett fortvilet... Og har store problemer med å forstå at han plutselig skal ha skiftet mening. Jeg prøvde å snakke med han forrige dagen og få han til å se at denne helomvendingen kommer etter at mamman hans har sagt så mye stygt (etter min mening), at jeg skjønner at det er vanskelig for en iraner å få barn med flere kvinner, men likevel... To dager etter sitter jeg her fortsatt med en partner som vil jeg skal ta abort.

Jeg tror ikke jeg klarer det i det hele tatt, dette var jo noe vi begge ønsket - og har prøvet på sååå lenge.

Kanskje blir jeg alenemor da... Kjenner meg sviktet og fullstendig sjokkert.

Kvinnen han tidligere har barn med er også norsk, men de to er helt ferdig med hverandre - uansett hva mamman hans måtte ønske.

[Roselilly]

Dette virker skummelt, ja... Jeg tror ikke jeg hadde greid å fortsette et forhold til en mann som lar seg styre sånn av mamma at han vil true gjennom en abort på et barn han selv frivillig har vært med på å skape....

Det er nok store kulturelle forskjeller som her kommer frem, men det måtte han da ha vært klar over tidligere? Hvilke andre kulturelle forskjeller har han evt holdt skult for deg? Jeg ville blitt veldig skeptisk. Men kanskje må du sette hardt mot hardt, enten snur han helt eller så mister han deg helt. Kanskje kan det få ham til å våkne?

Huff, han virker hverken moden eller som en ansvarsfull mann Jeg forstår godt sjokket ditt! Vet du hva som var den egentlige grunnen til at det ble slutt mellom han og moren til barnet hans? Kan jo hende dette er et mønster hos ham?

Håper du greier å glede deg over den lille tross dette. For den lille var jo etterlengtet fra din side. Du er sterk og greier deg videre på egen hånd om du må.

[Nydag75]

Roselilly skrev 14 juli 2012 - 19:24:

Dette virker skummelt, ja... Jeg tror ikke jeg hadde greid å fortsette et forhold til en mann som lar seg styre sånn av mamma at han vil true gjennom en abort på et barn han selv frivillig har vært med på å skape.... Det er nok store kulturelle forskjeller som her kommer frem, men det måtte han da ha vært klar over tidligere? Hvilke andre kulturelle forskjeller har han evt holdt skult for deg? Jeg ville blitt veldig skeptisk. Men kanskje må du sette hardt mot hardt, enten snur han helt eller så mister han deg helt. Kanskje kan det få ham til å våkne? Huff, han virker hverken moden eller som en ansvarsfull mann Jeg forstår godt sjokket ditt! Vet du hva som var den egentlige grunnen til at det ble slutt mellom han og moren til barnet hans? Kan jo hende dette er et mønster hos ham? Håper du greier å glede deg over den lille tross dette. For den lille var jo etterlengtet fra din side. Du er sterk og greier deg videre på egen hånd om du må.

Vet du, all lyst til å ligge på armen og kose er borte akkurat nå   Og vi som alltid har hatt et tett og intimt forhold. Han har ikke sagt at han elsker meg engang etter at han var hos mamma, han sender ikke søte mld lenger og virker helt kald.

Jeg har truffet og snakket med hans eks alene, en veldig hyggelig norsk dame. Forholdet deres tok slutt etter at han innledet et forhold til en ny dame mens de hadde baby hjemme... Han fortalte meg det selv da vi traff hverandre for to år siden og sa han hadde lært og angret fælt, om enn ikke historien var helt slik hun fortalte det til meg. Etter det forholdet har han bare hatt korte, flyktige forhold, inntil han traff meg. Kanskje han har tilknytningsangst og får panikk hver gang ting begynner å bli seriøst?

Han har nok aldri vært flink til å dele følelser og tanker, han er oppdratt til å "være mann" på en måte jeg har problemer med å se er spesielt mandig noe vi har snakket om flere ganger.

At han svikter meg nå er utrolig vondt.

Nå er jeg redd hele situasjonen skal gjøre at jeg aborterer. Føler meg psykisk stresset og dårlig.

Har ultralyd på fredag, hvor jeg er 7 uker på vei. Jeg bare håper jeg ser at alt er i orden...

[Hannepålandet]

Håper det ordner seg for deg. Du trenger ikke slikt drama nå. Han høres ikke ut som en mann å satse på, og jeg tror du klarer dette fint alene.

[Nydag75]

Hannepålandet skrev 15 juli 2012 - 08:48:

Håper det ordner seg for deg. Du trenger ikke slikt drama nå. Han høres ikke ut som en mann å satse på, og jeg tror du klarer dette fint alene.

Takk for oppmuntring Trenger alt jeg kan få nå...

[Roselilly]

Det er dessverre en del menn med tilknytningsangst, og min erfaring er at de sjelden endrer seg... :/ De finner alltid en "god grunn" til å stikke når ting blir for nært.

Det at han nå har blitt helt kald mot deg må være forferdelig for deg - man kanskje er det bra at han faktisk viser denne siden så klart for deg nå, i steden for på et senere tidspunkt...

Når det gjør som mest vondt så husk at du tross alt taper mye mindre enn det han gjør - han bare vet det ikke fordi han er for kald følelsesmessig. Du får et barn og du får også muligheten til å møte en virkelig god mann senere, en mann som er riktigere for deg. Han taper både kjærlighet og et barn, fordi han ikke er mann nok til å stå for egne valg.

Det er jo ganske ironisk egentlig at en del med en slik kultur oppfører seg slik de tror er veldig "mandig"... men det er lite mandig med å svikte den man liksom er glad i og fornekte det barnet man selv har planlagt. Og i tillegg gjøre det fordi mamma mener det er best! Det er jo så lite mandig som det er mulig å få det!

Stol på deg selv nå og gjør det som er riktig for deg! Du trenger ikke denne mannen for å ha et godt liv. Du kan skape deg det livet du selv vil ha. Et liv uten et sånt svik og mangel på respekt.
Snakk med gode, nære venner slik at de vet hvordan du har det nå og kan stille opp hvis du trenger det. Ikke vær redd for å be om hjelp! Kanskje du også kan be om en time til jordmor eller helsesøster for å ha noen andre å prate med - du kan jo be om det når du er på ul fredag.

Husk at nå er du vel nærmest i sjokk - snart kommer det nok også til å dukke opp sinne fra din side. Det sinnet kan du bruke konstruktivt for å gjøre alt du må gjøre hvis dere må flytte fra hverandre osv. Men få noen å snakke med, for det trenger du, du kommer sikkert til å gå gjennom mange ulike følelsesmessige faser fremover.

Men du greier deg!!!

[mirr]

Kanskje det hele ble litt for plutselig realistisk for ham? Hva om å gi ham en stund til å fordøye dette... høres ut som du har prøvd, men har hørt at men ikke helt forstår det når barnet ikke "synes" o er i det hele tatt uvirkelig...

[Nydag75]

mirr skrev 15 juli 2012 - 15:29:

Kanskje det hele ble litt for plutselig realistisk for ham? Hva om å gi ham en stund til å fordøye dette... høres ut som du har prøvd, men har hørt at men ikke helt forstår det når barnet ikke "synes" o er i det hele tatt uvirkelig...

Jeg har også tenkt at panikken har grepet han, men han burde forstå at dette er det største sviket han kan gjøre mot meg.

Med det i mente at han sviktet sin tidligere samboer ved å være utro, gjør jo ikke saken noe bedre... Har sett slike tendenser her også, senest for to uker siden da jeg var bortreist. Kom tilbake og kom over to halvnakne bilder av en jente han har hatt et forhold til før, på telefonen hans. Da jeg tok det opp innrømmet han å ha sms'et og snakket med henne på telefonen, og at hun hadde invitert han til seg for sex, ....men bedyrer at han takket nei. Likevel lagret han bildene på telefonen sin, helt til jeg så de.

Vet ikke hva jeg skal tro lenger Historien gjentar seg?

[Nikamo]

For å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke at du tør å få barn med denne mannen i det hele tatt jeg da...
Han har vært utro mot sin forrige samboer, han klarer ikke to uker borte fra deg uten å ta opp kontakten med en tidligere flamme (spiller ingen rolle om at han takket nei til sex) og han lar sin mor styre livet hans. I tillegg til at dere tydeligvis kræsjer litt mtp kulturelle forskjeller.
En ting er at du sikkert klarer deg alene med en ny baby, men du må faktisk forholde deg til denne mannen resten av livet uavhengig om dere holder sammen eller ikke, dersom du får barn med han...

[tre håpefulle]

Det er akkurat dette jeg synes er skummelt med den kulturen.. Hvor mye mer ære betyr enn kjærlighet og ektefølte følelser. Ikke alle er slik, selvfølgelig, og en skal være forsiktig å skjære alle under en kam. Men i mange tilfeller ser en akkurat dette. Helt uforståelig for oss med en annen kultur.

Jeg føler virkelig med deg, for det høres ut som dere har virkelig hatt det fint sammen. Men å snu så rundt bare ved et besøk hos moren, hadde fått varsellampene mine til å blinke i alle fall..

Hadde det vært meg, så vet jeg ikke om jeg hadde turt å beholde barnet. Siden han forandret personlighet så raskt etter et besøk og påvirkning av moren, så hadde jeg aldri følt meg trygg med at han skulle hatt noe med barnet å gjøre. Jeg hadde blitt redd kidnapping senere og slikt også jeg.. En har jo hørt skrekkens historier om slikt tidligere..

Jeg ønsker ikke skremme deg med innlegget mitt. Men du spurte hva vi syntes, og det er vel akkurat de tankene jeg sitter igjen med ut fra det jeg har lest..

Jeg håper du finner ut av dette og blir lykkelig, for dette fortjener du virkelig ikke!!!

[Nydag75]

Nikamo skrev 15 juli 2012 - 23:14:

For å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke at du tør å få barn med denne mannen i det hele tatt jeg da... Han har vært utro mot sin forrige samboer, han klarer ikke to uker borte fra deg uten å ta opp kontakten med en tidligere flamme (spiller ingen rolle om at han takket nei til sex) og han lar sin mor styre livet hans. I tillegg til at dere tydeligvis kræsjer litt mtp kulturelle forskjeller. En ting er at du sikkert klarer deg alene med en ny baby, men du må faktisk forholde deg til denne mannen resten av livet uavhengig om dere holder sammen eller ikke, dersom du får barn med han...

Jeg har tenkt den tanken mange ganger, men samtidig virket han oppriktig da han fortalte om forholdet og hva han hadde tenkt over i ettertid. Alle kan gjøre feil tenkte jeg...bare man lærer.

å ta abort er ikke et enkelt valg ettersom jeg har vært med på dette selv. Utfordringen min nå er dette at han snur, og åpenbart blir hardt presset hjemme, men tør ikke stå oppreist. Frykt/respekten han har for sine foreldre er helt surrealistisk for meg.
At jeg tok han i å småflørte med en gammel flamme dagen etter jeg kom hjem fra reise, glad og fornøyd med vår lille suksess, har gjort de siste dagene til et helvete for meg. Valgets kvaler....

Jeg har god økonomi, to sunne og friske barn fra før, eget hus med god plass og en god jobb - sånn sett kan jeg fint klare meg alene også.

Mitt store dilemma ovenfor han er at jeg er usikker på om noe han noengang har sagt er noe han kan stå ved ettersom han vingler selv i et så viktig spørsmål som å få barn.

Jeg føler meg stressa over situasjonen og vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Han sier bare han ikke orker å snakke om noe, er sliten og har vondt i hodet.

[Nydag75]

Torill81 skrev 16 juli 2012 - 06:55:

Det er akkurat dette jeg synes er skummelt med den kulturen.. Hvor mye mer ære betyr enn kjærlighet og ektefølte følelser. Ikke alle er slik, selvfølgelig, og en skal være forsiktig å skjære alle under en kam. Men i mange tilfeller ser en akkurat dette. Helt uforståelig for oss med en annen kultur. Jeg føler virkelig med deg, for det høres ut som dere har virkelig hatt det fint sammen. Men å snu så rundt bare ved et besøk hos moren, hadde fått varsellampene mine til å blinke i alle fall.. Hadde det vært meg, så vet jeg ikke om jeg hadde turt å beholde barnet. Siden han forandret personlighet så raskt etter et besøk og påvirkning av moren, så hadde jeg aldri følt meg trygg med at han skulle hatt noe med barnet å gjøre. Jeg hadde blitt redd kidnapping senere og slikt også jeg.. En har jo hørt skrekkens historier om slikt tidligere.. Jeg ønsker ikke skremme deg med innlegget mitt. Men du spurte hva vi syntes, og det er vel akkurat de tankene jeg sitter igjen med ut fra det jeg har lest.. Jeg håper du finner ut av dette og blir lykkelig, for dette fortjener du virkelig ikke!!!

Jeg vet, de siste dagers erfaring har fortalt meg at forskjellene er større enn jeg først trodde.
Han har bodd i Norge siden han var 6 år, er i dag 33. I tillegg rømte familien fra Khomeini-regimet og har dermed vokst opp i et Iran som er langt mer liberalt enn det vi kjenner i dag. Derfor har jeg aldri tenkt at forskjellene skulle ligge så dypt i han som de fremstår nå.

Sånn det høres ut på han nå, vil han risikere å bli utstøtt fra egen familie om vi gjennomfører.... Koselig

[Roselilly]

Tenkte faktisk på deg i dag, kom på at du skulle til ul i dag - rart hva man husker av og til. Håper du har det bra og at du finner en løsning som er god for deg!

[Nydag75]

Roselilly skrev 21 juli 2012 - 00:27:

Tenkte faktisk på deg i dag, kom på at du skulle til ul i dag - rart hva man husker av og til. Håper du har det bra og at du finner en løsning som er god for deg!

åh, så koselig. Jeg må innrømme at det å kunne "snakke" med dere her er en befrielse ettersom jeg ikke kan dele det med andre enda.

Jeg er mest for å beholde, men tar meg selv i å våkne om natten og tenke at jeg er dum om jeg gjør - fordi jeg da må ha en eller annen relasjon til han som er pappa.

Han har såra meg så jævelig og bare det å lese mailene hans om hvordan vi har hatt det så bra, men at han har skylden for at det er blitt så dårlig gjør at han ikke vil være pappa for barnet han selv ville ha. Det gjør vondt å se at for han synes dette barnet bare å være en vare han har kjøpt og bare mener det er å sette tilbake i hylla i butikken.

Jeg har fortalt barna mine det nå (gutter på snart 11 og 14) og de var både for og i mot, men er inneforstått med at dersom jeg beholder så blir det uten pappan. Er nok rart for de også å høre, særlig når pappan bare er borte. De skulle bare visst hvor lei meg jeg er for alt han har gjort meg - det enorme sviket jeg kjenner på...!

Vel, nå blir jeg innkalt til Duo-test og tidlig ul på Ullevål ila to uker, da må jeg ta en endelig avgjørelse uansett...

Tror det blir mange søvnløse netter på meg fremover...

[Nydag75]

Ul i går viste en nydelig liten kropp, med et hjerte som slo 116 ganger i minuttet. Alt så bra ut - Ikke rart det er vanskelig å tenke at det liksom bare skal være å ta bort...!

[Bonanza]

Uff, for en ekkel situasjon.. Synes det er vanskelig å si noe klokt til deg, ettersom jeg ikke hadde visst hva jeg skulle gjort selv. Den eneste ulempen er at du må forholde deg ( på en eller annen måte) til barnefaren i oppveksten til barnet. Plutselig kan jo både han og hans familie komme å stille noen former for krav.?? Bare du kan finne den beste løsningen for deg og fremtiden til barnet, tror du at det vil komme mye krav og mas fra han og hans familie, eller vil dere få være i "fred"?? Livet skal jo være levelig for deg og dine andre barn i fremtiden også....
Sender en klem jeg, og ønsker all lykke for deg...