Med min første var det helt uklart om det ble jente eller gutt, selv om vi ønsket å vite, kunne de ikke se kjønnet. Det ga meg overhode ingen glede å ikke vite, tvert i mot vil jeg si at det skapte en haug med ekstrabekymringer. Trodde lenge jeg ventet en tvekjønnet blant annet. Det å vite kjønnet i de to andre svangerskapene, har gitt meg en slags ro og stillet nysgjerrigheten. Har brukt mye tid og tanker på alt annet som er spennende, som svangerskapets forløp, fødsel og ikke minst hvilken person vi skal ta i mot. Det har aldri handlet om handling/farger e.l. for min del. Heldigvis har pappan og jeg det likt med dette.
Jeg er født så supernysgjerrig, at jeg som barn smugkikket på de aller fleste julegavene mine, uten at det ødela noe som helst av gleden på julaften (dette har medført en ny tradisjon etter jeg ble gift, nemlig at mannens gaver til meg oppbevares hos mine foreldre..).
Jeg synes det er supert at noen ikke ønsker å vite og synes uvitenheten i seg selv er et spenningsmoment, det viktigste er vel at man gjør det som føles rett for seg? Jeg klarer ikke å undre meg veldig, eller enda mindre irritere meg, over at mennesker har andre ønsker enn meg selv. :-)
Dette innlegget har blitt redigert av eaglebeagle: 23 juli 2012 - 20:33