25 svar til dette emnet

[Tomler]

Ser at du har fått alle gode råd jeg ville gi. Derfor ville jeg bare poste en støtteerklæring til deg!
Synd at du fikk den responsen først, men drit i det. Og les det konstruktive som kommer etter.
Noen aner bare ikke hva livet kan bringe av dritt, og hvordan dette kan påvirke en etterpå.

Gratulerer med babyen og en flott mann som skal bli pappa Håper du får en fin fødselsopplevelse, uansett hvor og hvordan den kommer ut

[Anonym bruker]

Syns fastlegen din viser lite forståelse.

Jeg har selv veldig dårlig erfaring med sykehus, hadde ingenting med barnefødsel å gjøre.

Men erfaringen min i noe yngre alder ødelagte noe inni meg. Jeg har overhodet ingen tillit til leger lengre. Har store problemer med å sette mine ben innenfor et sykehus sine 4 vegger selv om jeg skal gjerne bare besøke noen. Jeg blir helt hvit i ansiktet, kaldsvetter og blir fraværende på en måte. Jeg får helt hetta.

Så er jeg gravid og heldigvis har jeg funnet en lege etter denne dårlige hendelsen som jeg stoler på. Jeg har full tillit til denne legen og det føles godt, selv om enkelte temaer er noe jeg verger meg for.

Legen min kjenner godt til min manglende tillit til alle leger og panikken som oppstår dersom jeg ikke har full kontroll på et sykehus til en hver tid. Legen spurte om jeg hadde tenkt på fødselen og jeg svarte at det hadde jeg. Men jeg kunne ikke forstå hvordan det skulle gå seg til, for jeg stoler jo ikke på leger eller helsepersonell. Legen sa: jeg setter meg ned og skriver en god beskrivelse over din situasjon og forklarer at du må ha innvilget KS. For noe annet blir bare rot for deg. Det er ikke vits i å utsette deg for noe som gir deg traumer eller dårlig følelse. Legen forstod at jeg ikke kom til å fungere under en vanlig fødsel pga at jeg ikke vil samarbeide og pga at jeg ikke har full kontroll over situasjonen.

Har fått innvilget KS, takket være min fantastisk lege.

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å snakke med legen din om hva du føler og tenker. Men du må selvsagt ha noe tillit til denne legen din for å forklare på en god måte hvorfor du mener det er bedre med KS. Som andre har skrevet, ta gjerne med samboer om han kan hjelpe deg til å forklare ting bedre. Eventuelt noen andre som står deg nært.

ønsker deg lykke til og håper så inderlig at det ordner seg for deg. Jeg forstår deg veldig godt!

Stor klem til deg.

[Anonym bruker]

Kjære HI

Jeg fikk innvilget keisersnitt av samme grunn. Gikk til fastlegen min og ba om å bli henvist til jordmor på sykehuset. Fikk deretter henne til å henvise meg til overlegen.
Overlegen hadde faktisk tårer i øynene, og sa at hun ikke ville krangle med meg på dette, og at hun skjønte hvordan jeg slet. Hun sa også at det var mennene som hadde utsatt oss for dette som skulle ha vært straffet, ikke offeret som bla sliter seg gjennom et svangerskap på denne måten.
Hun mente også at en fødende kvinne som ikke evnet å samarbeide under fødselen var det verste hun kom ut for, og at det var mye bedre at vi satset på at det skulle bli en god opplevelse med KS.

ønsker deg masse lykke til.
Husk å tenk gjennom akkurat hva du er redd for, og hva som føles vanskelig for deg. Om du er flink å sette ord på det du føler og ikke skammer deg over følelsene er det mye lettere å bli hørt.

Håper det blir en fin opplevelse for deg

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 30 juni 2012 - 10:39:

Kjære HI Jeg fikk innvilget keisersnitt av samme grunn. Gikk til fastlegen min og ba om å bli henvist til jordmor på sykehuset. Fikk deretter henne til å henvise meg til overlegen. Overlegen hadde faktisk tårer i øynene, og sa at hun ikke ville krangle med meg på dette, og at hun skjønte hvordan jeg slet. Hun sa også at det var mennene som hadde utsatt oss for dette som skulle ha vært straffet, ikke offeret som bla sliter seg gjennom et svangerskap på denne måten. Hun mente også at en fødende kvinne som ikke evnet å samarbeide under fødselen var det verste hun kom ut for, og at det var mye bedre at vi satset på at det skulle bli en god opplevelse med KS. ønsker deg masse lykke til. Husk å tenk gjennom akkurat hva du er redd for, og hva som føles vanskelig for deg. Om du er flink å sette ord på det du føler og ikke skammer deg over følelsene er det mye lettere å bli hørt. Håper det blir en fin opplevelse for deg

Kjære deg!!!!

Jeg vil signere dette innlegget her. Bli henvist til jordmor/overlege på sykehuset og fortell akkurat hvordan du tenker og føler det. Ha med din mann på denne samtalen.

Jeg ønsker å fortelle deg litt av min historie..

Jeg har selv vært utsatt for to overgrep. Jeg husker ikke noe av disse overgrepene, men kroppen min husker. Jeg fikk noe som heter Vulva vaginisme- mener jeg på det heter i ettertid av overgrepene. Det vil si at nærvene i underlive, åpningen inn til skjeden, blir overspent. Det var nok å berøre så ville jeg gråte.

Dette hadde jeg i mange år, gruet meg til samleie med samboeren min, men utførte det, fordi jeg elsket ham og ikke ville miste han. (Fortalte han ikke om det, men bet tenna sammen). Jeg håpte å føde et barn skulle gjøre det bedre. Det motsatte hendte. Jeg ble mer smertepåvirket enn noen gang. Klarte nesten ikke fullføre et samleie og gråt og var fortvilet. Det gikk nesten skeis med forholdet vårt. Jeg var til lege, som henviste med til privat gynekolog som sa ingenting var galt, for han fikk inn to fingre og klarte sprike med de....???!??? Så ble det lagt på is. Ikke mer oppfølging...

Jeg ble gravid igjen på ett av våre få samleier det året, og når jeg skulle føde så skrev jeg brev til jordmor om at de skulle !"sy meg løst", da jeg hadde sletet med dette så lenge. Etter fødselen så henviste de meg til seks ukers kontroll hos gynekolog, hun kunne konstantere at dette var vulva vaginisme. Jeg fikk krem, stikkpille og skulle vaske meg med olje.. Det hjalp ikke.. Smertene var enda verre enn de var etter den første fødselen...

Det som faktisk "reddet" meg og som fikset problemet, var at jeg fikk en skikkelig barseldepresjon, så ille at jeg måtte til samtale med psykolog. Der tok vi opp problemer i livet, også disse overgrepene som jeg ikke husker og som jeg trodde ikke hadde påvirket meg. Etter tre mnd med samtaler forsvant smertene i underlivet. Jeg kunne ha samleie uten smerte, og ikke nok med det, jeg fikk min første vaginale orgasme!!! Jeg fikk et nytt liv både på den ene og andre måten..

Grunnen til jeg forteller dette, er at jeg nå i dette svangerskapet går til samtale. Hun jeg går til samtale til sier vi er er rundt seks jenter der nå med svangerskapsdepresjon, ingen av oss er der fordi det er fare for barnet, at vi vil skade barnet, bli kvitt det, eller noe på den måten. Men det er fordi vi har vært i et overgrep tidligere. Hun sier også at veldig mange går i barseldepresjoner fordi det i forskning har vist seg at det å føde kan trigge frem til slike følelser. Og når vi kom inn på det med vulvavaginisme så sier hun at dette ble nok forsterket i mine fødsler, grunnet disse overgrepene..

Så jeg tror virkelig de kommer til å ta deg på alvor på sykehuset, om du blir henvist til samtale der. Fortell hvordan du slet for å komme dit du og din mann er i dag, med tanke på samleie og nærhet. hvordan du sliter ved en celleprøve og gynekologisk test. At du ikke takler å ligge å blottlegge underlivet, bli sjekket der og føle noe smerte og det å kanskje føle du mister kontrollen. Jeg kan ikke fatte å forstå at du ikke skulle få det igjennom.

Jeg krysser fingrene for deg, og håper du får det igjennom. Du må skrive i tråden her hvordan det ender.. Når er terminen din???

[frøken alexandra]

Anonym bruker skrev 15 juni 2012 - 18:33:

dette kan ikke være et seriøst innlegg,sorry men visst du virkelig har vær utsatt for voldtekt så føler jeg med deg..men,du har jo tydeligvis klart å ha samleie me typen du har nå så da vet du jo at d går fint så hvorfor skal du ha ks for å få ut babyen? for sent til å ta abort ja,d må d jo nesten være men du vet vel at d er en fare for å bli gravid visst man har frivillig samleie også? beklager at jeg er litt skarp me deg men,tror ikke du får ks av den grunn..di vil nok se litt på d med samme måte som meg desverre! ønsker deg uansett lykke til.

unnskyld meg!
ikke et seriøst innlegg?
det er milelang forskjell på en voldtekt, et overgrep, og frivillig samleie med en person du er glad i! Om du ikke evner å se forskjellen er det i allefall ikke HI det er noe galt med. Ved et samleie med kjæresten din er du med en person du er glag i, man har lyst på sex, og nyter hele seansen.
Ved en voldtekt er det ikke snakk om frivillig samleie, men frykt, redsel, tvang  - ja jeg kan bare fortsette, men det gir deg varige mèn uansett hvordan du vrir og vender på det. det man da har opplevd av smerte der nede vil for alltid forbindes med overgrepet, og for mange som vet de skal gjennom en fødsel er det et stort problem!
men hva foreslår du da? at de som er blitt voldtatt ikke bør få barn fordi de er traumatiserte? snakk om å gjøre et offer enda mer til skamme..
De argumentene du kommer med er så middelaldrende at jeg blir helt sjokkert over at noen fortsatt tenker slik!

ja det var mitt lille utbrudd, men å komme med slike uttalelser som "anonym" provoserer - du aner jo ikke hva du prater om

[Tirill]

Kjære deg...

Ikke bry deg om de første innleggene.... De eier ikke empati... Klart man kan klare å ha sex med sin mann etter en voldtekt. Det er noe helt annet. Da har du sex med en som forstår og respekterer deg og jeg regner med at veien dit har vært lang ( altså at du har turt å ha sex igjen). Er flott at du har truffet på en mann som du føler deg så trygg på !!!!

Jeg er ganske sikker på at du kan få invilget keisersnitt....kanskje du må snakke med et par fødselsleger, men vet om flere som har fått keisersnitt av langt mindre alvorlige grunner....