18 svar til dette emnet

[♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Og det er at jeg skal pinholde på mannen min! Det er utrolig hva vi slipper av frustrasjon og konflikter bare ved å være èn familie med kun felles barn.

Jeg er full av medfølelse med alle som må krangle om de mest selvfølgelige ting, og de som sliter med bitre ekser og steforeldre.

Og ikke minst er jeg takknemlig for at barna mine slipper å vokse opp i et slikt minefelt!

Så til tross for at han noen ganger er svært nær å bli lagt ut på "gis bort" på Finn, skal jeg fortsette å behandle han fint og vise hvor glad jeg er for at han valgte akkurat meg den gangen i et annet årtusen

[Kari Mari]

Hear hear:-)

[Anonym bruker]

Det er vel heller én ting du er sikker på, hvis du absolutt må bruke aksent.

[Anonym bruker]

Heartbroken skrev 24 mai 2012 - 11:53:

Og det er at jeg skal pinholde på mannen min! Det er utrolig hva vi slipper av frustrasjon og konflikter bare ved å være èn familie med kun felles barn.

Jeg er full av medfølelse med alle som må krangle om de mest selvfølgelige ting, og de som sliter med bitre ekser og steforeldre.

Og ikke minst er jeg takknemlig for at barna mine slipper å vokse opp i et slikt minefelt!

Så til tross for at han noen ganger er svært nær å bli lagt ut på "gis bort" på Finn, skal jeg fortsette å behandle han fint og vise hvor glad jeg er for at han valgte akkurat meg den gangen i et annet årtusen

Så du holder sammen med ham uansett om han begynner å fly på andre jenter, har forhold bak ryggen sin eller begynner å behandle deg dårlig? for å slippe at barna blir skilsmissebarn? Enn hvis han en vakker dag forlater deg, skal du da sperre ham inn i huset for at dere ikke skiller lag?

Det er selvfølgelig beundringsverdig at man øNSKER å holde sammen, men å være sikker på at dere ikke skiller lag noen gang, eller ønske å holde sammen KUN for at barna skal slippe å være skilsmissebarn uansett hva som skjer i fremtiden, er mildt sagt naivt.

[♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:01:

Heartbroken skrev 24 mai 2012 - 11:53:

Og det er at jeg skal pinholde på mannen min! Det er utrolig hva vi slipper av frustrasjon og konflikter bare ved å være èn familie med kun felles barn.

Jeg er full av medfølelse med alle som må krangle om de mest selvfølgelige ting, og de som sliter med bitre ekser og steforeldre.

Og ikke minst er jeg takknemlig for at barna mine slipper å vokse opp i et slikt minefelt!

Så til tross for at han noen ganger er svært nær å bli lagt ut på "gis bort" på Finn, skal jeg fortsette å behandle han fint og vise hvor glad jeg er for at han valgte akkurat meg den gangen i et annet årtusen

Så du holder sammen med ham uansett om han begynner å fly på andre jenter, har forhold bak ryggen sin eller begynner å behandle deg dårlig? for å slippe at barna blir skilsmissebarn? Enn hvis han en vakker dag forlater deg, skal du da sperre ham inn i huset for at dere ikke skiller lag?

Det er selvfølgelig beundringsverdig at man øNSKER å holde sammen, men å være sikker på at dere ikke skiller lag noen gang, eller ønske å holde sammen KUN for at barna skal slippe å være skilsmissebarn uansett hva som skjer i fremtiden, er mildt sagt naivt.

Huff så dumt svar! Selvsagt skal jeg ikke holde på han uansett hva, men jeg skal gjøre mitt for at vi skal fortsette å ha det gode forholdet vi har hatt i 20 år, selv om jeg noen gange kan bli lei av han og tilogmed kanskje kan bli litt betatt av andre. Jeg ser her inne at gresset sjelden er grønnere på andre siden - selv om jeg har full forståelse for de som bryter opp pga vold, utroskap og andre nedbrytende ting!

Du skjønte sikkert at det var det jeg mente? At jeg vil prøve å holde på det vi har selv om det røyner på iblant.

[Anonym bruker]

Er nok veldig mange nå for tiden som tror at gresset er grønnere på den andre siden, men veldig ofte er det jo ikke det. Såklart er alt enklere når man slipper å dele hverdagsbekymringene sammen, og kun er forelsket, men som regel innhenter hverdagen det nye forholdet også. Og da med ekser og barn og alt annet i bagasjen.

Det jeg lurer på i mange tilfeller, og det er ikke for å dømme noen, men er det mange som får ett skikkelig sjokk av hvordan partneren er, eller det det noe som man egentlig visste før man ble sammen og fikk barn? Jeg vet ihvertfall om mange forhold hvor dama har visst om ting ang. mannen før de ble sammen og fikk barn, men tenkte at "det ordner seg sikkert når VI blir sammen", men 4 år senere, så er det grunnen til at de slår opp..

Jeg føler meg ihvertfall veldig trygg på min samboer, fordi jeg VET hva slags verdier han har osv osv, så hvis han en eller annen dag skal få en totalt personlighetsforandring, så begynner jeg å lure. Så vi to fokuserer heller på det VI har, og vet at vi har noe helt spesielt. Så jeg håper jeg aldri trenger å oppleve en skilsmisse!!

[Anonym bruker]

Helt enig med deg, og det skulle jeg ønske jeg tenkte før jeg i det hele tatt ble sammen med mannen. Men hvem skulle vel trodd at han viste seg og være en manipulerende psykopat som i tillegg var voldelig?:S

Nå har jeg funnet drømmemannen da, så tror det skal litt til for at jeg skilles fra han

[Kari Mari]

En annen ting, jeg blir litt overrasket over hvor mange som velger skikkelig udugelige menn som far til deres barn.

Har selv ei venninne som har gjort det slutt med typen sin to ganger med jevne mellomrom. Grunnen er fordi han er barnslig og fryktelig egosentrisk. Likevel venter hun nå barn nr. 3 med fyren:-P
Sygt å si, men jeg lurer på hvor lang tid det tar før hun flytter med ungene neste gang. Og da med en baby på lasset. For den mannen forandrer seg ikke.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:08:

Er nok veldig mange nå for tiden som tror at gresset er grønnere på den andre siden, men veldig ofte er det jo ikke det. Såklart er alt enklere når man slipper å dele hverdagsbekymringene sammen, og kun er forelsket, men som regel innhenter hverdagen det nye forholdet også. Og da med ekser og barn og alt annet i bagasjen.

Det jeg lurer på i mange tilfeller, og det er ikke for å dømme noen, men er det mange som får ett skikkelig sjokk av hvordan partneren er, eller det det noe som man egentlig visste før man ble sammen og fikk barn? Jeg vet ihvertfall om mange forhold hvor dama har visst om ting ang. mannen før de ble sammen og fikk barn, men tenkte at "det ordner seg sikkert når VI blir sammen", men 4 år senere, så er det grunnen til at de slår opp..

Jeg føler meg ihvertfall veldig trygg på min samboer, fordi jeg VET hva slags verdier han har osv osv, så hvis han en eller annen dag skal få en totalt personlighetsforandring, så begynner jeg å lure. Så vi to fokuserer heller på det VI har, og vet at vi har noe helt spesielt. Så jeg håper jeg aldri trenger å oppleve en skilsmisse!!

Jeg visste (trodde jeg) hvilke verdier min eksmann hadde da jeg ble sammen med ham. Han var hengiven far til sin datter fra tidligere forhold, aldri slått sin tidligere samboer eller andre damer, hadde mange venner og spilte veldig forelsket. Han var også seriøs slik at vi giftet oss, dog satt han sin datter fra tidligere ganske ofte foran meg som partner. Ut fra dette trodde jeg at når vi får felles barn, blir han like hengiven far til dem. Slik skjedde det ikke. Da jeg ble gift med ham, hadde jeg modellkropp, var ung og ved god helse. Etter å ha fått barn nr 1 begynte jeg å slite med bekkenløsning, la på meg 5 kilo og var ikke lenger så utseendefiksert som før (a la striglet 24/7 og ikke ta av sminke før man la seg og passe på å ta på den igjen før han stod opp). Da plutselig begynte han å se på andre jenter og ville ha mindre sex og kos. Han var ikke like engasjert i barnet vårt som i barn fra tidligere, og begrunnet det med at babyer trenger mor mer det første året, mens hans datter trengte ham mest siden hun drev med tidskrevende fritidsaktiviterer som mor ikke gadd å følge opp. Han ønsket gjerne at vårt felles barn skulle få søsken og var ivrig på å prøve. Etter at jeg ble gravid på første forsøk sa han i uke 8 av svangerskapet under en krangel at jeg burde ta abort eller så går han. Noen timer senere lot han som ingenting, og jeg trodde han fikk kalde føtter og hans utsagn var "farget" av vår krangel. Senere ble han mindre og mindre engasjert i meg og barna, begynte å chatte med andre på match (opprettet seg profil der og skrev at han var singel og barnløs) og var utro med flere bak min rygg. Da jeg konfronterte ham med utroskap, slo han. Dagen etter var det på hue og ræva ut av huset, og han kuttet all kontakt med våre felles barn fra den dagen, mens han har hyppig kontakt med sin datter fra tidligere som snart er myndig.

Så nei, ikke alltid man vet slikt på forhånd.

[Anonym bruker]

Kari Mari skrev 24 mai 2012 - 12:14:

En annen ting, jeg blir litt overrasket over hvor mange som velger skikkelig udugelige menn som far til deres barn.

Har selv ei venninne som har gjort det slutt med typen sin to ganger med jevne mellomrom. Grunnen er fordi han er barnslig og fryktelig egosentrisk. Likevel venter hun nå barn nr. 3 med fyren:-P
Sygt å si, men jeg lurer på hvor lang tid det tar før hun flytter med ungene neste gang. Og da med en baby på lasset. For den mannen forandrer seg ikke.

Skal vi se... kjenner til flere tilfeller. To stk som ble gravid på prevensjon (spiral og sprukket kondom + angrepille) med menn de ikke ønsket forhold til. Begge hadde barn fra før og var ikke så populære for seriøse forhold blant mannfolk. Men man har jo de basiske behovene i behold, man kan da ikke kutte ut all sex i mange mange år fordi man kaaanskje kan bli gravid, selv om man beskytter seg. Og når graviditeten først var et faktum, ønsket de ikke ta abort, men heller ta konsekvenser av sine handlinger. Ingen av dem har kontakt med faren til barna grunnet fars ønske.

Så har vi dem som blir sammen med psykopater - mange av dem er svært flinke til å skjule sine trekk i flere år i begynnelsen, og når barna kommer, det blir mindre søvn og mer stress, man blir frustrert og får flere pliter, orker man ikke lenger å holde maska og viser sitt sanne "jeg". Så har man menn som mister tenning på sin gravide samboer/kone og er utro etter noter fordi hun har blitt "feit". Så har vi dem som er skjørtejegere og utro svin, noe man ikke kjenner til, og som har vennegjeng som dekker over "ugjerningene" slik at man ikke får vite om utroskap før om mange år. And the list goes on.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:08:

Er nok veldig mange nå for tiden som tror at gresset er grønnere på den andre siden, men veldig ofte er det jo ikke det. Såklart er alt enklere når man slipper å dele hverdagsbekymringene sammen, og kun er forelsket, men som regel innhenter hverdagen det nye forholdet også. Og da med ekser og barn og alt annet i bagasjen.

Det jeg lurer på i mange tilfeller, og det er ikke for å dømme noen, men er det mange som får ett skikkelig sjokk av hvordan partneren er, eller det det noe som man egentlig visste før man ble sammen og fikk barn? Jeg vet ihvertfall om mange forhold hvor dama har visst om ting ang. mannen før de ble sammen og fikk barn, men tenkte at "det ordner seg sikkert når VI blir sammen", men 4 år senere, så er det grunnen til at de slår opp..

Jeg føler meg ihvertfall veldig trygg på min samboer, fordi jeg VET hva slags verdier han har osv osv, så hvis han en eller annen dag skal få en totalt personlighetsforandring, så begynner jeg å lure. Så vi to fokuserer heller på det VI har, og vet at vi har noe helt spesielt. Så jeg håper jeg aldri trenger å oppleve en skilsmisse!!

Jeg har alltid tenkt som deg, og lurt på hvordan folk kunne velge å få barn med så mange kjipe menn. Men man lærer så lenge man lever.  Jeg fikk barn med verdens snilleste mann. Han kunne bli sint om det var noe, men ingenting vi ikke kunne leve med. Ett år med en unge som ikkesover, et firma som krevde han mer og mer, et dødsfall i hans nærmeste familie, gjorde at dette sinnet tok helt av. Han gikk på meg konstant og jeg gruet meg til han kom hjem, for det var alltid noe galt med meg, leiligheten osv. Jeg holdt på å bli et skikkkelig nervevrak og herlighet så mange ganger jeg gråt bak låste dører, for jeg var jo ikke noe mindre sliten enn han, men en unge som aldri sov og en mann som kjeftet og smelte konstant. Dette kom faktisk som et sjokk på meg. At han begynte å gå etter meg når ting gikk han i mot. At det ble grusomt å være sammen med han og være i vårt felles hjem. At han også begynte å bli sint og kjefte på ungen. Da flyttet jeg. Han klikket og raste og var mildt sagt ufin. Utrolig mye stygge ting han kom med, men jeg sto på mitt. Dette er ett år siden og han har fått hjelp til å mestre sinnet sitt og alle de andre tingene som utløste dette. Vi er fortsatt venner og det er mulig vi klarer å bygge opp et forhold igjen, om han fortsetter å ta i mot hjelp og aldri krysser de grensene igjen. Lang historie, men jeg møtte virkelig meg selv i døra, der jeg satt med en liten unge, og en far som ikke var til å leve med. Han var jo ikke slik da jeg møtte han, da ville jeg faktisk aldri fått barn med han. Så ting kan skje, folk kan forandre seg. Noen skjuler enkelte av sine sider godt, og i mange år. At enkelte ikke tenker og får barn med en idiot som behandler dem dårlig og har flere barn fra før som de også behandler dårlig, og ikke tar noen signaler, er en helt annen historie.

[Kari Mari]

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:24:

Kari Mari skrev 24 mai 2012 - 12:14:

En annen ting, jeg blir litt overrasket over hvor mange som velger skikkelig udugelige menn som far til deres barn.

Har selv ei venninne som har gjort det slutt med typen sin to ganger med jevne mellomrom. Grunnen er fordi han er barnslig og fryktelig egosentrisk. Likevel venter hun nå barn nr. 3 med fyren:-P
Sygt å si, men jeg lurer på hvor lang tid det tar før hun flytter med ungene neste gang. Og da med en baby på lasset. For den mannen forandrer seg ikke.

Skal vi se... kjenner til flere tilfeller. To stk som ble gravid på prevensjon (spiral og sprukket kondom + angrepille) med menn de ikke ønsket forhold til. Begge hadde barn fra før og var ikke så populære for seriøse forhold blant mannfolk. Men man har jo de basiske behovene i behold, man kan da ikke kutte ut all sex i mange mange år fordi man kaaanskje kan bli gravid, selv om man beskytter seg. Og når graviditeten først var et faktum, ønsket de ikke ta abort, men heller ta konsekvenser av sine handlinger. Ingen av dem har kontakt med faren til barna grunnet fars ønske.

Så har vi dem som blir sammen med psykopater - mange av dem er svært flinke til å skjule sine trekk i flere år i begynnelsen, og når barna kommer, det blir mindre søvn og mer stress, man blir frustrert og får flere pliter, orker man ikke lenger å holde maska og viser sitt sanne "jeg". Så har man menn som mister tenning på sin gravide samboer/kone og er utro etter noter fordi hun har blitt "feit". Så har vi dem som er skjørtejegere og utro svin, noe man ikke kjenner til, og som har vennegjeng som dekker over "ugjerningene" slik at man ikke får vite om utroskap før om mange år. And the list goes on.

Jeg nekter å tro at majoriteten av kvinner får "sjokk" den dagen de oppdager at mannen faktisk er en psykopat eller skjørtejeger eller overfladisk drittsekk.
Dersom man ikke har skjønt tegninga etter flere års forhold med samme mann, så har man dårlig dømmekraft gitt!

Noen velger å lukke øynene, for det er lettest. Tro meg, jeg har slike venninner. Og de er så blåøyde at det nærmest er flaut. Et par har blitt "advart" om hvordan fyren er på forhånd, og velger likevel å satse på et forhold. Deres valg, men det blir litt dumt å komme å klage i ettertid på hvilken taper gubben deres egentlig er. For deretter å gå tilbake til han ......

Så i mange tilfeller er det faktisk naivitet og dårlig dømmekraft som har skylda.

[Anonym bruker]

Kari Mari skrev 24 mai 2012 - 12:37:

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:24:

Kari Mari skrev 24 mai 2012 - 12:14:

En annen ting, jeg blir litt overrasket over hvor mange som velger skikkelig udugelige menn som far til deres barn.

Har selv ei venninne som har gjort det slutt med typen sin to ganger med jevne mellomrom. Grunnen er fordi han er barnslig og fryktelig egosentrisk. Likevel venter hun nå barn nr. 3 med fyren:-P
Sygt å si, men jeg lurer på hvor lang tid det tar før hun flytter med ungene neste gang. Og da med en baby på lasset. For den mannen forandrer seg ikke.

Skal vi se... kjenner til flere tilfeller. To stk som ble gravid på prevensjon (spiral og sprukket kondom + angrepille) med menn de ikke ønsket forhold til. Begge hadde barn fra før og var ikke så populære for seriøse forhold blant mannfolk. Men man har jo de basiske behovene i behold, man kan da ikke kutte ut all sex i mange mange år fordi man kaaanskje kan bli gravid, selv om man beskytter seg. Og når graviditeten først var et faktum, ønsket de ikke ta abort, men heller ta konsekvenser av sine handlinger. Ingen av dem har kontakt med faren til barna grunnet fars ønske.

Så har vi dem som blir sammen med psykopater - mange av dem er svært flinke til å skjule sine trekk i flere år i begynnelsen, og når barna kommer, det blir mindre søvn og mer stress, man blir frustrert og får flere pliter, orker man ikke lenger å holde maska og viser sitt sanne "jeg". Så har man menn som mister tenning på sin gravide samboer/kone og er utro etter noter fordi hun har blitt "feit". Så har vi dem som er skjørtejegere og utro svin, noe man ikke kjenner til, og som har vennegjeng som dekker over "ugjerningene" slik at man ikke får vite om utroskap før om mange år. And the list goes on.

Jeg nekter å tro at majoriteten av kvinner får "sjokk" den dagen de oppdager at mannen faktisk er en psykopat eller skjørtejeger eller overfladisk drittsekk.
Dersom man ikke har skjønt tegninga etter flere års forhold med samme mann, så har man dårlig dømmekraft gitt!

Noen velger å lukke øynene, for det er lettest. Tro meg, jeg har slike venninner. Og de er så blåøyde at det nærmest er flaut. Et par har blitt "advart" om hvordan fyren er på forhånd, og velger likevel å satse på et forhold. Deres valg, men det blir litt dumt å komme å klage i ettertid på hvilken taper gubben deres egentlig er. For deretter å gå tilbake til han ......

Så i mange tilfeller er det faktisk naivitet og dårlig dømmekraft som har skylda.

Hilsen meg over med mann som begynte å fly rundt og slå etter at vi fikk barn. Alle hans venner og slekt var i sjokk og trodde ikke på meg til å begynne med. Siden han aldri reiste hånd mot sin tidligere samboer, stilte alltid opp mot deres felles datter og aldri var ufin eller provoserende i vennegjengen. Så her må hele slekta hans og alle venner ha hatt like dårlig dømmekraft som meg?

[Kari Mari]

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:38:

Kari Mari skrev 24 mai 2012 - 12:37:

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:24:

Kari Mari skrev 24 mai 2012 - 12:14:

En annen ting, jeg blir litt overrasket over hvor mange som velger skikkelig udugelige menn som far til deres barn.

Har selv ei venninne som har gjort det slutt med typen sin to ganger med jevne mellomrom. Grunnen er fordi han er barnslig og fryktelig egosentrisk. Likevel venter hun nå barn nr. 3 med fyren:-P
Sygt å si, men jeg lurer på hvor lang tid det tar før hun flytter med ungene neste gang. Og da med en baby på lasset. For den mannen forandrer seg ikke.

Skal vi se... kjenner til flere tilfeller. To stk som ble gravid på prevensjon (spiral og sprukket kondom + angrepille) med menn de ikke ønsket forhold til. Begge hadde barn fra før og var ikke så populære for seriøse forhold blant mannfolk. Men man har jo de basiske behovene i behold, man kan da ikke kutte ut all sex i mange mange år fordi man kaaanskje kan bli gravid, selv om man beskytter seg. Og når graviditeten først var et faktum, ønsket de ikke ta abort, men heller ta konsekvenser av sine handlinger. Ingen av dem har kontakt med faren til barna grunnet fars ønske.

Så har vi dem som blir sammen med psykopater - mange av dem er svært flinke til å skjule sine trekk i flere år i begynnelsen, og når barna kommer, det blir mindre søvn og mer stress, man blir frustrert og får flere pliter, orker man ikke lenger å holde maska og viser sitt sanne "jeg". Så har man menn som mister tenning på sin gravide samboer/kone og er utro etter noter fordi hun har blitt "feit". Så har vi dem som er skjørtejegere og utro svin, noe man ikke kjenner til, og som har vennegjeng som dekker over "ugjerningene" slik at man ikke får vite om utroskap før om mange år. And the list goes on.

Jeg nekter å tro at majoriteten av kvinner får "sjokk" den dagen de oppdager at mannen faktisk er en psykopat eller skjørtejeger eller overfladisk drittsekk.
Dersom man ikke har skjønt tegninga etter flere års forhold med samme mann, så har man dårlig dømmekraft gitt!

Noen velger å lukke øynene, for det er lettest. Tro meg, jeg har slike venninner. Og de er så blåøyde at det nærmest er flaut. Et par har blitt "advart" om hvordan fyren er på forhånd, og velger likevel å satse på et forhold. Deres valg, men det blir litt dumt å komme å klage i ettertid på hvilken taper gubben deres egentlig er. For deretter å gå tilbake til han ......

Så i mange tilfeller er det faktisk naivitet og dårlig dømmekraft som har skylda.

Hilsen meg over med mann som begynte å fly rundt og slå etter at vi fikk barn. Alle hans venner og slekt var i sjokk og trodde ikke på meg til å begynne med. Siden han aldri reiste hånd mot sin tidligere samboer, stilte alltid opp mot deres felles datter og aldri var ufin eller provoserende i vennegjengen. Så her må hele slekta hans og alle venner ha hatt like dårlig dømmekraft som meg?

Jeg skriver ikke at dette gjelder alle, men sikter til at det i mange tilfeller er slik.

Er ikke dermed sagt at jeg tar alle over en kam. Det finnes alltid unntak.

[Anonym bruker]

Kari Mari skrev 24 mai 2012 - 12:43:

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:38:

Kari Mari skrev 24 mai 2012 - 12:37:

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:24:

Kari Mari skrev 24 mai 2012 - 12:14:

En annen ting, jeg blir litt overrasket over hvor mange som velger skikkelig udugelige menn som far til deres barn.

Har selv ei venninne som har gjort det slutt med typen sin to ganger med jevne mellomrom. Grunnen er fordi han er barnslig og fryktelig egosentrisk. Likevel venter hun nå barn nr. 3 med fyren:-P
Sygt å si, men jeg lurer på hvor lang tid det tar før hun flytter med ungene neste gang. Og da med en baby på lasset. For den mannen forandrer seg ikke.

Skal vi se... kjenner til flere tilfeller. To stk som ble gravid på prevensjon (spiral og sprukket kondom + angrepille) med menn de ikke ønsket forhold til. Begge hadde barn fra før og var ikke så populære for seriøse forhold blant mannfolk. Men man har jo de basiske behovene i behold, man kan da ikke kutte ut all sex i mange mange år fordi man kaaanskje kan bli gravid, selv om man beskytter seg. Og når graviditeten først var et faktum, ønsket de ikke ta abort, men heller ta konsekvenser av sine handlinger. Ingen av dem har kontakt med faren til barna grunnet fars ønske.

Så har vi dem som blir sammen med psykopater - mange av dem er svært flinke til å skjule sine trekk i flere år i begynnelsen, og når barna kommer, det blir mindre søvn og mer stress, man blir frustrert og får flere pliter, orker man ikke lenger å holde maska og viser sitt sanne "jeg". Så har man menn som mister tenning på sin gravide samboer/kone og er utro etter noter fordi hun har blitt "feit". Så har vi dem som er skjørtejegere og utro svin, noe man ikke kjenner til, og som har vennegjeng som dekker over "ugjerningene" slik at man ikke får vite om utroskap før om mange år. And the list goes on.

Jeg nekter å tro at majoriteten av kvinner får "sjokk" den dagen de oppdager at mannen faktisk er en psykopat eller skjørtejeger eller overfladisk drittsekk.
Dersom man ikke har skjønt tegninga etter flere års forhold med samme mann, så har man dårlig dømmekraft gitt!

Noen velger å lukke øynene, for det er lettest. Tro meg, jeg har slike venninner. Og de er så blåøyde at det nærmest er flaut. Et par har blitt "advart" om hvordan fyren er på forhånd, og velger likevel å satse på et forhold. Deres valg, men det blir litt dumt å komme å klage i ettertid på hvilken taper gubben deres egentlig er. For deretter å gå tilbake til han ......

Så i mange tilfeller er det faktisk naivitet og dårlig dømmekraft som har skylda.

Hilsen meg over med mann som begynte å fly rundt og slå etter at vi fikk barn. Alle hans venner og slekt var i sjokk og trodde ikke på meg til å begynne med. Siden han aldri reiste hånd mot sin tidligere samboer, stilte alltid opp mot deres felles datter og aldri var ufin eller provoserende i vennegjengen. Så her må hele slekta hans og alle venner ha hatt like dårlig dømmekraft som meg?

Jeg skriver ikke at dette gjelder alle, men sikter til at det i mange tilfeller er slik.

Er ikke dermed sagt at jeg tar alle over en kam. Det finnes alltid unntak.

Problemet med dem som dømmer andre kvinner i dårlige forhold er at de ikke har vært i situasjonen selv og ikke kjenner historien til den enkelte. Mange rundt trodde at JEG var den store stygge ulven og "drev ham til utroskap og sinne". Javel. Det blir det samme som å kalle kvinner som ikke klarer å bryte ut av voldelige forhold for dumme, veike og lignende, når man ikke vet at noen av dem og barna blir truet på livet og totalt kuet av mannen slik at de heller forblir i forholdet og ta støyten istedet for å risikere represalier for seg selv og sine barn.

[Anonym bruker]

Heartbroken skrev 24 mai 2012 - 11:53:

Og det er at jeg skal pinholde på mannen min! Det er utrolig hva vi slipper av frustrasjon og konflikter bare ved å være èn familie med kun felles barn.

Jeg er full av medfølelse med alle som må krangle om de mest selvfølgelige ting, og de som sliter med bitre ekser og steforeldre.

Og ikke minst er jeg takknemlig for at barna mine slipper å vokse opp i et slikt minefelt!

Så til tross for at han noen ganger er svært nær å bli lagt ut på "gis bort" på Finn, skal jeg fortsette å behandle han fint og vise hvor glad jeg er for at han valgte akkurat meg den gangen i et annet årtusen

barna her bor sammen med begge foreldrene sine. vi jobber hver eneste dag for at vi skal ha det bra sammen. og at barna våre skal ha foreldre som ikke er så slitne at man ikke klarer hverdagen. det er en jobb i seg selv.
fra vi fikk barn har vi lært oss at det er mye vi må jobbe med hver eneste dag for å få ting til å fungere.

oppi dette har jeg en svigerfamilie fra helvette. de kan virkelig å lage bråk om alt,. slitsomt. levd med dette noen år nå. og var ingenting jeg kunne forutsi. trodde heller det motsatt før mannen og jeg hadde hvert sammen en stund. da kom sannheten frem litt etter litt.  jobber oss igjennom dette,. men vi gjør det sammen og det hjelper mye for hvordan vi har det.

tror det er håpløst å forutsi hva som kan skje i fremtiden. man forandrer seg hele tiden. og død, ulykker, sykdom kan forandre en person til bedre men også til det verre.
ting skjer.
satser man ikke så finner man heller aldri ut hva som kunne hvert. mange opplever dritt,. men det er også mange som lever livet ut med en de har satset på.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:08:

Er nok veldig mange nå for tiden som tror at gresset er grønnere på den andre siden, men veldig ofte er det jo ikke det. Såklart er alt enklere når man slipper å dele hverdagsbekymringene sammen, og kun er forelsket, men som regel innhenter hverdagen det nye forholdet også. Og da med ekser og barn og alt annet i bagasjen.

Det jeg lurer på i mange tilfeller, og det er ikke for å dømme noen, men er det mange som får ett skikkelig sjokk av hvordan partneren er, eller det det noe som man egentlig visste før man ble sammen og fikk barn? Jeg vet ihvertfall om mange forhold hvor dama har visst om ting ang. mannen før de ble sammen og fikk barn, men tenkte at "det ordner seg sikkert når VI blir sammen", men 4 år senere, så er det grunnen til at de slår opp..

Jeg føler meg ihvertfall veldig trygg på min samboer, fordi jeg VET hva slags verdier han har osv osv, så hvis han en eller annen dag skal få en totalt personlighetsforandring, så begynner jeg å lure. Så vi to fokuserer heller på det VI har, og vet at vi har noe helt spesielt. Så jeg håper jeg aldri trenger å oppleve en skilsmisse!!

Ja, jeg fikk skikkelig sjokk da jeg fortalte samboer at jeg var gravid. Vi hadde kjent hverandre og vært sammen i 2 år da, og han fremsto som trygg og stabil hele veien. ALT dette snudde til et rent helvete da jeg ble gravid. Så nå aner jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til han når barnet er født, han gikk fra meg på et tidspunkt hvor det ikke var noen vei tilbake...

Føler nå at jeg er blitt holdt for narr i to år. å være i en presset situasjon kan visst få frem den ordentlige personligheten....

[Pashla]

Anonym bruker skrev 24 mai 2012 - 12:56:

Heartbroken skrev 24 mai 2012 - 11:53:

Og det er at jeg skal pinholde på mannen min! Det er utrolig hva vi slipper av frustrasjon og konflikter bare ved å være èn familie med kun felles barn.

Jeg er full av medfølelse med alle som må krangle om de mest selvfølgelige ting, og de som sliter med bitre ekser og steforeldre.

Og ikke minst er jeg takknemlig for at barna mine slipper å vokse opp i et slikt minefelt!

Så til tross for at han noen ganger er svært nær å bli lagt ut på "gis bort" på Finn, skal jeg fortsette å behandle han fint og vise hvor glad jeg er for at han valgte akkurat meg den gangen i et annet årtusen

barna her bor sammen med begge foreldrene sine. vi jobber hver eneste dag for at vi skal ha det bra sammen. og at barna våre skal ha foreldre som ikke er så slitne at man ikke klarer hverdagen. det er en jobb i seg selv.
fra vi fikk barn har vi lært oss at det er mye vi må jobbe med hver eneste dag for å få ting til å fungere.

oppi dette har jeg en svigerfamilie fra helvette. de kan virkelig å lage bråk om alt,. slitsomt. levd med dette noen år nå. og var ingenting jeg kunne forutsi. trodde heller det motsatt før mannen og jeg hadde hvert sammen en stund. da kom sannheten frem litt etter litt.  jobber oss igjennom dette,. men vi gjør det sammen og det hjelper mye for hvordan vi har det.

tror det er håpløst å forutsi hva som kan skje i fremtiden. man forandrer seg hele tiden. og død, ulykker, sykdom kan forandre en person til bedre men også til det verre.
ting skjer.
satser man ikke så finner man heller aldri ut hva som kunne hvert. mange opplever dritt,. men det er også mange som lever livet ut med en de har satset på.

Man må se stort på de små tingene, i alle fall. Jeg har også opplevd at en mann jeg trodde var tålmodigheten selv reagerte med sinne da tilstrekkelig mange ting begynte å slite ham ut.

Tette barnefødsler med våkenetter i heimen, konflikter utenfor heimen, dødsfall blant nærstående personer, en dement far, for mye arbeid og en fysisk skade som ga smerter i over 2 år, alt dette var med på å gjøre ham til en riktig utrivelig person. Først gikk det ut over sønnen min, så ut over meg. Det er ikke noe vi "velger", det er sånne slag som livet gir.

Jeg ønsker sjelden noe vondt over mine medmennesker, men når jeg hører den faste regla her på forumet: "hvorfor valgte du å få barn med en sånn mann?" - da tenker jeg i mitt stille sinn: "GID din mann også viste noen skjulte sider, så fikk du spise i deg de ordene!"

Jeg gir forresten hovedinnlegger HELT rett - kjernefamilien har mye færre konflikter enn mosaikkfamilien! Nyt det!!!

[Anonym bruker]

Man trenger ikke samlivsterapi når man har forumet "mine, dine og våre barn".
Når jeg kjenner det røyner litt på i heimen, leser jeg bare noen tråder der inne om fedre som forskjellsbehandler barna, sjalu ekser/mødre og bitre stemødre som aller helst vil gå i krig med mannens eks, og de stakkars unga som må forholde seg til hele galskapen, og VIPS, så er jeg nyforelska i mannen min igjen Anbefales.

For all del, jeg har full forståelse for at det i noen tilfeller er best å gå. Men å lese om sånt hjelper godt på de mer "vanlige" og mindre alvorlige samlivsproblemene!