Gå til innhold

Se også disse forumene:
Kvinneguiden Doktor Online
Foto

Jeg vet at jeg er syk, fordi jeg er feit... ikke omvendt... men jeg kommer meg IKKE ut av dette hullet jeg har gravd meg ned i!


  • Logg inn for å svare
24 svar til dette emnet

#1 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 19:08

Jeg veier HUNDRE kilo, hundre jævla kilo! Er det mulig å ødelegge seg selv så jævlig?
Jeg var sååå pen, og slank, energisk, sprudlende mm.... Jeg var faktisk et ganske bra catch den gangen jeg traff min mann... under mitt 2 svangerskap gikk jeg opp til 115 kilo, gikk ned til 98 kg, der stoppet det!
Med nr 3 gikk jeg bare opp 6 kg, så veide 104 før fødsel, nå er hun seks mnd, og vekta står på 100,01.... Selvfølgelig ikke rart den står stille, jeg gjør jo ikke noe med saken, så jeg skjønner jo at jeg ikke går ned. Hvorfor gjør jeg ikke noe med saken?
Jeg hater meg selv! Kroppen verker konstant, ikke rart, med så mye ekstra. Jeg er deprimert, orker bare gjøre det jeg må... Så fort ungene er i seng, LEGGER jeg meg i soffaen og trykker innpå med det jeg måtte finne i skapene den dagen... Helst sjokolade, 200 g kan gå ned på høykant any time! Jeg har INGEN motivasjon for å gjøre noe med det, samtidig hater jeg meg selv så inntenst at jeg nekter å gå ut av huset, gjemmer meg nesten om jeg ser er kamera. Avlyser alt av det sossiale i siste liten, fordi jeg ikke orker at andre skal se meg.... Kan være flink, men da holder jeg i en uke, ser ikke resultater, så gir jeg faen igjen....

Mannen er her enda, vi har sex, men ikke så ofte som før... Han sier han elsker meg, at jeg er fin osvosv... Han er en god mann, men at han lyver, det vet jeg.... merker det på måten han ser på meg å tar på meg, lidenskapen er borte... Det er kjærlighet der, det er det, men ingen lidenskap... Det er jo ikke rart, herregud, jeg må finne motivasjonen en plass, ellers mister jeg den beste mannen som noen gang har levd på denne planeten... han må jo se det selv en gang han og, at han fortjener den han traff og ble forelsket i. Ikke et gigantisk skall av det jeg en gang var.....

Ingen av dere kan hjelpe meg, jeg har prøvd alt, motivasjonen er borte, jeg får det ikke til... men jeg måtte alikevell bare lufte følelsene mine litt...

Annonsebilag
Annonsebilag

#2 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 19:10

Altså det jeg skulle frem til med overskriften; folk sier jeg har symptomer som minner om ME, eller fibromialgi... men når plagene kom MED vekta, så er det vell den som er skyld i plagene, og ikke omvendt...

HI

#3 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 19:13

Trodde at det å føle seg så langt nede var motivasjon nok til å gjøre noe med problemet....

#4 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 19:14

Det hørtes trist ut..
Skjønner godt hva du mener, du vil opp men har ingen ide om hvor det skal komme fra.
Hva om du tok kontakt med en ernæringsfysiolog? En som kan følge deg over tid som du stoler på? Etter hvert kan du kanskje få deg en personlig trener?
Jeg tror du trenger noen utenfor deg selv som kan gi deg litt kunnskap og motivasjon i startfasen.
  • Schrødingerkatta liker dette

#5 Gjest_Mentha & Junior_*

Gjest_Mentha & Junior_*
  • Gjest

Skrevet 16 mai 2012 - 19:16

Jeg ville tatt kontakt med noen å snakke med. Noen som kan motivere deg, og som du kan ringe til og klage når du har det tungt.
En ernæringsterapeut, en naturopat, en psykolog om du vil, men noen som kan veilede deg i den retningen du egentlig ønsker å gå, men ikke klarer alene.
Det er ikke rart det blir vanskelig. Det blir, som du sier, en negativ spiral som forsterker seg selv, og du er nødt til å bryte ut av den, bryte ut av dine dårlige vaner og komfortsoner, og det må være bortimot umulig å gjøre alene.

Så mitt råd er: ta kontakt med noen som kan hjelpe deg i gang, og hjelpe deg til å holde motivasjonen oppe når du har det vanskelig! Når du har fått orden på hverdagen og kostholdet så kan du bestille deg personlig trener på ditt lokale treningssenter. Det kommer sikkert til å koste litt, men jeg tror nok både du og mannen kommer til å synes det er verdt hver eneste krone :)

Sender deg en god klem, og sier masse lykke til!

#6 Påfuglen

Påfuglen

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 173 Innlegg:
  • StedOslo

Skrevet 16 mai 2012 - 19:16

Den dagen du ikke gidder å være feit og hate deg selv lenger kan du prøve Foseid. Lykke til

#7 OssTre<3

OssTre<3

    Aktiv bruker

  • Medlem
  • PipPip
  • 562 Innlegg:
  • StedBergen

Skrevet 16 mai 2012 - 19:16

Kan ikke annet enn å ønske deg lykke til, og si jeg håper med hånden på hjerte at du finner styrke til å komme opp av dette hullet du har gravd deg ned i. Om det ikke er for din skyld så for dine barn eller mann. Jeg kan skjønne at det er tungt, og håper selv jeg har styrke til å få vekk mine 30+ kilo jeg har lagt på meg i dette svangerskapet (har aldri hatt lett for å ta av kilo) men jeg har bestemt meg for å holde motet oppe og være sterk, se på målet og klamre meg fast til det. Har bestillt meg ett par klær fra victoria secret som passet meg før graviditeten som jeg har forbannt meg på at jeg skal klare og komme inn i når jeg er ferdig med amming. Håper bare du klarer og finne gnisten til å prøve igjenn :)
My greatest fear is that PMS doesn`t exist and this is my real personality!

#8 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 19:17

Haha, nummer 3:) Om det var så enkelt ville det vel ikke vært en eneste narkoman, prostituert, deprimert, anorektisk osv osv person i hele verden:)

#9 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 19:27

Huff, får helt vond i meg når jeg leser dette:( det kunne vært jeg som hadde skrevet dette for ett par-tre år siden.. veide ikke 100kg, men jeg var 30kg for mye! (er ikke så høy da). Hadde myye muskelvondt i kroppen og spesielt skuldrene, pga aaltfor tunge bryst:( verket enormt, ble sykemeldt, sov dårlig og spiste kun graps! Men så en dag kom jeg til kiropraktor og fikk hjelp med muskelplagene, og han sa rett ut at trening er det eneste som vil løse dette! Hadde ikke noe valg(like greit da), og begynte på treningssenteret:P Fælt de første gangene, men så begynte jeg å kjenne hva det gjorde med psyken min-og etterhvert kroppen! gikk ned 1kg i uke, og på 10uker var jeg10kg lettere, myye mindre muskelverk og en fantastisk energi!!!
Dette var min historie, kort fortalt.. Håper du kan klare å komme ut av situasjonen-det tar mer energi å tenke på å endre seg selv enn å faktisk gjøre noe med det!!! klem

#10 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 19:29

Trodde at det å føle seg så langt nede var motivasjon nok til å gjøre noe med problemet....


For en livsvisdom du utviser ;-)

#11 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 19:31

Jeg har vært i dine sko. Dvs jeg et det enda, men nå går jeg ned. Jeg hadde det som deg lenge, lurte fælt på hvorfor jeg ikke klarte det siden jeg jo så gjerne ville.

Så besluttet jeg, full av angst, å melde meg på Grete Roede kurs. Jeg gruet meg til å møte alle folka, men det gikk så bra. Jeg var den største der med 124 kg. Nå veier jeg 107 kg og holder på. Det funker, og selvtilliten øker, kroppen føles helt annerledes.

Jeg skal fortsette på kurs helt til jeg er fornøyd. Det blir penger, men det er det verdt. Jeg har det helt likt som deg med unger og hus. Mitt råd er å starte med kostholdet, så tar du bevegelse etterhvert. Alt må ikke skje på en gang. Som min kursleder sier; hvis du bare går til og fra bilen nå, så kan du begynne med å ta to runder rundt bilen i første omgang. Da beveger du deg allerede litt mer.

Det nytter, og du er verdt det. Du klarer det!

#12 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 19:34


Trodde at det å føle seg så langt nede var motivasjon nok til å gjøre noe med problemet....


For en livsvisdom du utviser ;-)


Vel...funker for meg hvertfall...

Hilsen en som brukte dop og klarte å komme seg ovenpå igjen uten hjelp fra andre.

#13 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 19:41

jeg hadde det akkurat som deg. Men bestemte meg at nå skal jeg komme meg i form, for meg selv men og for barnet mitt. Jeg vil være den som løper rundt over alt. Veier selv 105kg nå har gått ned 3 kg fra før graviditeten..
Det værste av alt at jeg føler meg ikke så tung. For jeg løper uten problemer osvosv..men når jeg ser bilder tenker jeg bare hvem faen er det..kjenner meg ikke igjen.

Veier fremdeles 100kg, men gikk til legen og sa bare rett ut...jeg trenger hjelp til å gå ned i vekt. Legen bare smilte og sa, da skal vi ta noen prøver av deg og se hvordan kroppen din reagere på ting. Tok masse blodprøver å fant ut at det fastende langtidssukkernivået mitt er 2 ganger høyere en det det burde være...tror det skulle ligge på 1000 mitt lå på 3000. Så hadde begynnende sukkersyke type 2, men hvis jeg ikke hadde gått til legen så hadde de ikke oppdaget det før om kanskje 10 år på vanlig sukkermåling.
Dette gjorde slik at jeg ikke klarte å ta av meg...altså jeg lagret fettet i stedet for å ta det av meg..fikk medisiner og nå kjenner jeg det begynner å hjelpe. Fikk også henvisning til ernæringsspesialist som jeg skal til til uka..

Det jeg mener å si at det kan være at noe er galt med deg at du ikke klarer å ta av deg. Når man står stille lenge nok mister man motivasjonen til å gjøre noe med.

Kontakt fastlegen din, som regel er de flinke til å hjelpe. Spesielt hvis du kommer der på egen initiativ :)

lykke til hvertfall :)

#14 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 20:11

Altså det jeg skulle frem til med overskriften; folk sier jeg har symptomer som minner om ME, eller fibromialgi... men når plagene kom MED vekta, så er det vell den som er skyld i plagene, og ikke omvendt...

HI


Husk at sammenfall av hendelser ikke nødvendigvis betyr at det er en sammenheng. ta deg først og fremst en tur til legen og få avklart om det feiler deg noe fysisk. Det er ikke normalt å være så sliten selv om du veier 100 kg. Det vet jeg fordi jeg veier det samme selv, og jeg orker det aller meste. Det eneste vekta mi hindrer meg i er fjellklatring og å komme inn i str 38 ;)

#15 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 20:39

Jeg er også tung, veier 25 kg mer enn jeg gjorde da jeg giftet meg med mannen i mitt liv.

Mannen min er også fremdeles her, men han er like slank og sprek som den gang, og jeg skjønner din angst for å miste han. Jeg er også livende redd for at han skal bli lei av meg.

Jeg la på meg etter siste fødsel, sliter med mye av det samme som deg. Jeg har blitt sjekket i alle retninger og har fått noen diagnoser, noen av dem er medvirkende årsaker til at jeg har lagt på meg, men at jeg forblir feit er bare min egen skyld.

Jeg har en kronisk betennelse på skjoldbruskkjertelen, det gjør at stoffskiftet er lavt.
Jeg er insulinresistent, det kan legen se på prøver, og det gjør at jeg tåler raske karbohydrater dårlig og har store svingninger i blodsukkeret.
Jeg har en intoleranse og det er mot hvetemel.

Alle disse tingene medvirker til at det er vanskelig å gå ned, fordi kroppen min nærmest er avhengig av de tingene jeg ikke tåler. Jeg Må ha de raske karbohydratene for å ikke føle meg helt tappet for energi, men vet jo selv at det bare er en omlegging av kosten som kan hjelpe meg med dette. Det blir en periode med hodepine, "abstinenser" og ubehag, men så vil det bli bedre etterpå, problemet er å finne motivasjonen til å ta den kampen.

Jeg har diagnosen ME og jobber bare 50%, jeg har en kronisk betennelse i foten som det meste er forsøkt mot, nå sist trykkkbølgebehandling hos fysioterapeut. Jeg er sliten, tung misfornøyd og lei meg.

Men det er så inni helvete vanskelig å komme ut av denne negative spiralen!

Jeg vet inne i hodet mitt at om jeg legger om kosten min, bare langsomme karbohydrater og kutte sukker og hvetemel, så vil livet mitt bli annerledes. Jeg har lest hver eneste bok om emnet, kan absolutt alt om kosthold og trening, planlegger hver eneste dag at i morgen, i morgen skal jeg begynne mitt nye liv. Morgendagen kommer og jeg kjøper et wienerbrød på butikken...

Om det er noen trøst er vi mange i samme situasjon, i teorien er det så lett, men i praksis virker det umulig.

Jeg er 38 år, og har satt meg som mål at disse kiloene skal vekk innen jeg er 40. På 40-årsdagen min skal jeg stråle i en lekker kjole!

Ble akkurat kjent med ei som fikk cøliaki i voksen alder, ble akutt syk med magesmerter og når de undersøkte henne var alle tarmtottene vekk. Når hun over natten klarte å legge om hele kosten sin til et cøliakivennlig og fremdeles føle hun har et godt liv, da må vi også klare det. Vi må finne styrken i oss selv og bare gjøre det. Vi må bare gjøre det.

Stor klem til deg, håper virkelig du klarer det, akkurat som jeg håper at jeg og alle andre i samme situasjon skal klare det. Vi kan ikke sette livet vårt på vent i år etter år på denne måten.

Neste sommer skal vi pynte oss og gå på en konsert, det skal vi det. Men da kreves det at vi jobber oss gjennom dette året som kommer, kanskje til og med bruke penger på et Grethe Roede kurs, kunne egentlig tenke meg det jeg :)

#16 2 store = 2 små

2 store = 2 små

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 82 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 21:03


Lykke til med å finne din motivasjon! Når kiloene preller av deg så finn måter å holde fokus på, ikke gi opp, finn støttespillere som heier deg frem!

#17 Gjest_yrild_*

Gjest_yrild_*
  • Gjest

Skrevet 16 mai 2012 - 21:15

Mye kan endres ved kosthold og hvis du gjør alt du kan for å spise sunt og mosjonere mer, så kryss fingrene for at du blir bedre etterhvert som du blir i fysisk bedre form.

Bedre å være tykk og kunne gjøre noe med det (selv om det selvfølgelig er vanskelig!!) enn at det faktisk er noe i veien med deg som feks ME.

Broren min var veldig syk i flere år og de fant aldri ut hva som feilte han. Etter at han kuttet ut gluten, sukker og melk fra kostholdet ble han så frisk at han kunne gå tilbake til studier etc.

#18 Lilje Sille ♀♀♂

Lilje Sille ♀♀♂

    Aktiv bruker

  • Medlem
  • PipPip
  • 522 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 21:20

Det å være inaktiv gjør faktisk at man er mer utsatt for alt av lidelser! Man har en mild form for betennelse og dette kan gi alle mulige utslag... Inkludert depresjon!

Hva om du tok deg på tak og meldte deg på en treningsgruppe? Det er IKKE mye som skal til! Og det kommer til å ha enormt mye å si for deg, og veldig fort..

Dersom du øker i vekt eller er farlig tung og farlig usunn, så kommer du til å dø mye før du egentlig må. Er ikke det engang motivasjon, at du kanskje ikke vil leve så lenge som du kunne? Se barnebarna vokse opp?

Jeg har gått ned 17 kg med lavkarbo diett, jeg har fortsatt en del kilo for mye og kjenner meg igjen i slappheten du beskriver. Jeg har fått en tynnere kropp men jeg trener ikke så ofte som jeg burde. Det skal jeg ta tak i!

Mitt motto da jeg startet med livsstilsendringen min, var: Nothing tastes as good as thin feels.

Du kan hvis du vil, du som oss andre. Om du ikke vil ofre sjokoladen, så kom deg i det minste i bevegelse. En gang i uka?

#19 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 21:23

Høres dessverre ut som meg.....

#20 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 372 497 Innlegg:

Skrevet 16 mai 2012 - 22:29

Jeg kan bare snakke for meg selv, og vet at det eneste som hjelper mot vonde ben (for det er vondt for bena å veie 60 kg for mye) er å gå. Jeg kan jo sitte ned og synes synd på meg selv fordi bena gjør vondt, men det blir utrolig mye bedre dersom jeg går, svømmer eller sykler.

Samtidig skal man være forsiktig med å legge all skyld på vekt. Det blir en vond sirkel der alle pekefingre rettes mot overvekt.
Jeg er sliten = det er fordi jeg er tykk
Jeg har vondt = det er fordi jeg er så tykk
Jeg klarer ikke = fordi jeg er så tykk
Jeg er så deprimert = fordi jeg er så tykk...
...listen er ikke uttømmende. Løsningen i mitt hode var egentlig å bli lettere; dersom jeg blir slank vil kroppen gjøre mindre vondt, når det gjør mindre vondt vil jeg være mindre sliten, når jeg blir mindre sliten blir jeg mindre deprimert, når jeg ikke er deprimert får jeg mer lyst til å være sammen med andre... Det er faktisk ikke slik at alt blir bra bare man blir slank da, men mye blir vel lettere...

Det smarteste jeg gjorde var å oppsøke lege. Nå er jeg bare tykk, ikke sliten, ikke har jeg konstant vondt og ikke er jeg deprimert eller redd for folk mer. Jeg skal nok jobbe med vekta, men de andre tingene var faktisk viktigere. Jeg er mye mer enn bare vekta mi, vekta mi sier ikke noe om hvor mye eller lite verdifull jeg er. Så det så.