6 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Svigerfar døde desverre fra oss forrige mandag i en alder av 86 1/2 år etter et halvt år med sykdom (flere slag mm).

Samboer tar dette naturlig nok veldig tungt og jeg syns selv jeg har forsøkt å være en støttespiller.

Vi har bodd tett på "svigers", og det har vært trist å se en så sprek mann forfalle. Sykdommen resulterte i at sambo "rykket ut" til svigers til alle døgnets tider, og selv syns jeg mitt "bidrag" oppi det hele har vært å passe guttungen vår på 2 1/2 år, så sambo har kunnet brukt tiden på sine foreldre, samt at han er i full jobb, turnus. Siden jeg ble sykemeldt i januar ifm svangerskapet (venter nr 2 i juni) har jeg tatt meg av alt hva som gjelder husarbeid, klesvask, handling, matlaging mm. Har måttet avlyse mang en jentekvelder da sambo har måttet bistå foreldrene sine, noe jeg selv også syns fra min side at bare skulle mangle. Jeg har følt at han har måttet og skulle prioritere sine foreldre, framfor mine "fornøyelser".  

Jeg har konsevent tatt guttungen vår om natten, så han har fått sove godt på nettene. Dagene han har hatt fri eller senvakt i helgene, så har jeg tatt guttungen vår i barnehagen, fulgt han på turning og vært ute med han timeshvis i helgene, så han har kunnet slappet av, pleid foreldre osv. (Legger til at han har fire søsken som bor i umiddelbar nærhet, men, som for lengst er ferdig med småbarnsperioden).

Men, så kommer den biten hvor jeg føler meg råtten ! Jeg har jo gitt utrykk for at jeg syns ting begynner å bli tungt nå ettersom svangerskapet skrider fram. Det er tungt å kle på en vrien to-åring, tungt å stå bøyd over badekaret, sover dårlig siden jeg er x antall ganger på do i løpet av natten osv. Har følt meg rett og slett sliten. Og nå angrer jeg for at jeg har gitt uttrykk for det, for ikveld, dagen før begravelsen, så sier sambo til meg at jeg har vært en dårlig støttespiller siden den dagen han døde. Men, jeg har spurt han rett ut flere ganger om hvordan det går, har du det bra osv., men, da har han bare svart meg at "jeg kommer ikke til å snakke med dette om deg, siden du har nok med deg og ditt"...Da har jeg latt han være ifred, siden han også har vært influensasyk disse dagene også...

Videre så mente han at mitt fokus på mine problemer ødela hans "lyst" til å snakke med meg om de vanskelige tingene disse dagene...

Så nå sitter jeg her med verdens svarteste samvittighet over hvor dårlig samboer og støttespiller jeg er, hvor ego jeg er som fokuserer på mine problemer osv. Så, hvordan skal jeg rette opp dette ? Hva kunne jeg gjort anderledes ?

Er så utrolig lei meg, da jeg ser han har det vondt, samtidig som mine handlinger var ment i "beste mening".....

[samu]

kanskje du skulle ha uttrykket deg med ord hvorfor du gjorde det sånn du har gjort.
kanskje han syns det har sett ut som du ikke har brydd deg.

[Soveposen]

Enig med Samu - selv om vi skulle ønske det, kan ikke menn lese tankene våre.

På den annen side: faren hans var gammel. Selvsagt er det trist å miste sin far, men døden er en del av livets sirkel - den mest naturlige delen av livet! Klart han skal få sørge, men han trenger ikke å begrave seg i sorgen... Nå bør han ære sin far med å sette pris på det livet han har og at han igjen snart skal bli far.

Du har vært flink!

[hormonia&alienimagen3]

Jeg er veldig enig med disse to over,itillegg så er det desverre slik at voldsomt mange takler dødsfall med aggresjon over den eller de stakkarne som står der i "feil " øyeblikk etterpå.

Husk å fortell han hvorfor du har gjordt ting,hvrodan du har tenkt ting fra tidligere og at du muligens også må si beklager for eventuell mangelfull kommiunikasjon,men gjordt i beste mening..

Ellers INGENTING å ha dårlig samvittighet over,for det med skranten kommunikasjon spesielt i gravid tilstand er tyyyypisk og desverre vanlig.Jeg synes ikke du skal overhode tenke på hva eller hvordan du evt. kunne ha gjordt ting anderledes annet en å ha en samtale med han.
Og prøv å ikke ta deg nær av ting han sier i sorg,som sagt er det noe folk takler dårlig så er det som regel dødsfall...Spesielt så nærme som foreldre...

:0) Håper det hjalp :0)

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i situasjonen din - her gikk svigerfar bort i desember for 3år siden, og det gikk faktisk 1,5år før jeg følte at den "gode, gamle mannen min" var tilbake. Han var rett og slett ikke seg selv på lang tid, tok seg nær av mye jeg sa, ble fort irritert, var "i sin egen lille verden" store deler av kvelden, oppholdt seg mye på jobb, tok ikke del i familielivet på samme måte som før osv. Han ble nesten litt mekanisk.

Det tok mye tålmodighet fra min side, jeg følte at jeg gikk igjennom svangerskapet alene uten støtte fra han, under fødselen og i etterkant av fødselen virket han litt "kald og følelsesløs", men han var rett og slett blitt redd for føle for mye som han selv sa når vi snakket sammen om dette i etterkant.

Så å gi han litt tid og rom, en dose forståelse og kjærlighet, og en del tålmodighet fra din side er nok ikke dumt, men samtidig så må du si ifra når ting går for langt. Jeg satte med ned med min mann og  snakket ordentlig med han en kveld, sa akkurat hva jeg følte om at han ikke var tilstede, ikke var seg selv osv, la også til at jeg hadde full forståelse for at han tross alt hadde mistet pappan sin,men at det tross alt var over et år siden nå, og at han hadde en kone og barn som trengte han..... og under den samtalen så innså han hvordan han hadde vært det siste 1,5 året, og sakte men sikkert så ble han mer seg selv igjen

[tre håpefulle]

Signerer de over her.

Selvsagt har du ingenting å ha dårlig samvittighet for, Du er i en sårbar og hormonell situasjon nå, med tanke på graviditeten. Derfor føler du nok ekstra sterkt på dette.
Din samboer er på sin side ekstra sårbar nå, som har mistet en av sine nærmeste. Er lett for det kan bli missforståelser og sårhet hos dere begge.

Menn takler sorg på en annen måte enn oss jenter. I stedet for gråt kan de bli "sinte" og ville angripe noen fordi de føler det er urettferdig å ha mistet en av sine nærmeste. Dessverre er det som regel livsledsageren som vil få dette "sinnet/frustrasjonen" mot seg. Og du får "jeg kommer ikke til å snakke med dette om deg, siden du har nok med deg og ditt" - Slengt i ansiktet. Egentlig veldig barnslig å si for en voksen mann. Men så blir menn til små sårbare gutter når de opplever noe slikt i livet.

Når det er sagt så vil han nok selv se urettferdigheten i dette når den verste sorgen er borte. Du får bare holde ut litt i denne sorgperioden. åpne deg opp til Jordmor om dette, og få forståelse derfra også. Etterhvert må dere snakke om dette, bruke ord, der fu forklarer han hvordan du har det, og har hatt det. Evt kan du jo vise han innlegget du skrev her inne, for det beskriver jo det meste.

Han kommer nok til å forstå og innse det selv. Det er i alle fall ikke du som skal ha dårlig samvittighet i denne sammenhengen!

[Anonym bruker]

Jeg synes egentlig mannen din er litt manipulerende her. Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet. Selv om han har sin sorg, stopper dessverre ikke verden opp (spesielt ikke når man har barn). På den andre siden handler man ikke nødvendigvis rasjonelt midt i en sorgprosess. Synes du skal tenne litt lys i kveld, lage noe godt, skape en rolig stund og fortelle ham hva du føler og be ham åpne seg. Snakk ut.

Da min far mistet sin bror brått for noen år siden, ble han rett og slett en real egosentrert drittsekk. Det tok år før han løftet blikket fra navlen sin. Denne perioden ødela forholdet vårt. Han gikk så opp i sin egen sorg at han ikke så at andre rundt ham også sørget. Han mente på en måte han hadde monopol på sorgen. Jeg skulle egentlig ønske vi hadde ristet liv i ham før det gikk så langt som det gikk.