18 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Når vi var kommet så langt i forholdet at vi startet å prate om barn ol, så ble jeg så glad da vi fant ut at vi begge ønsket oss stor familie, minst 3 barn, gjerne flere. Vi har økonomi nok til å kunne ha stor familie, dette "til tross" for at jeg ikke jobber mer enn 50% stilling. Mannen har høy intekt, og vi kan leve godt om vi får mange barn.
Nå fikk vi nyerlig vårt 2 barn, vi var begge stor fornøyd med at vi skulle få to tette (elste var 15 mnd da lillebror ble født)
Men i går kom mannen min med sjokket: Han ønsker seg ikke flere barn! Han mener det får holde med de to vi har. Jeg sier jeg forstår han kan føle det blir mye med så tete barn, og vi kan jo fint vente 3-4 år før vi får flere banr, men nei, han vil ikke ha flere, så det får jeg bare godta. Det er utrolig sårt, for jeg føler meg langt fra ferdig med barn! Jeg er totalt utslått, føler meg nummen, tanken på å aldri mer skulle få gå gravid, ikke kunne oppleve magien ved en fødsel, og det å ikke få den store familien jeg alltid har ønsket meg, gjør meg noe lamslått.

Vi har hele tiden vært enige i at vi ønsket oss 3-4 barn, senest i 8 svangerskaps mnd snakket vi om at vi skulle vente til vinteren 2013 med å prøve på neste barn. Ingen av barna våre er krevende, og enda jeg fullammer, så har lillegutt sovet 7 timer på natt siden han var 2 uker gammel, storebror var derimot våken hver time på natt for å få mat, og han gråt en god del. Så det kan da ikke være fordi ungen(e) er for kreven(e) som utgjør at han har endret mening?!
Føler meg totalt rådvill, har prøvd å prate med han om hvorfor han har bestemt seg for dette, og når, men han sier bare at det ikke er mer å snakke om, han har tatt sitt valg. Vi har da snakket om barn, hvor mange, barneoppdragelse osv i 3 år før jeg ble gravid med førstefødte.

Forstår bare ikke hvorfor han har bestemt seg for dette! Og tenker han over at han nå har tatt valget for oss begge, tenker han over hodet ikke på at jeg blir såret når han tar slik avgjørelse uten meg? Vet bare ikke hva jeg skal gjøre, føler bare for å gråte når jeg ser på de to små guttene våre nå, tanken på at det ikke blir flere enn de to er nesten uutholderlig!

Noen med tips/råd? Om jeg ikke skal ta opp kampen for å få flere barn, hvordan skal jeg klare å slå meg til ro med at det kun blir to barn på oss?
Det har nok ikke med alder å gjøre heller, jeg er 29 år og han 30 år..

[Anonym bruker]

Vennina mi sin mann er litt sånn. Ene dagen er han ferdig så plutselig kan han tenke seg fler. Bare vent til ting har kommet inn i en rutine, så forandrer han nok mening

Hvis ikke han gjør det, så hadde jeg virkelig fortalt ham hva jeg følte om saken. Han har jo da "lurt" deg. Og hadde min mann gjort dette mot meg, så hadde jeg nok vært litt "bitter" ettersom årene hadde godt. Fordi jeg aldri fikk de barna han lovte meg....

Men nå har jo heldigvis ikke mannen min gjort det da. Og du skal se han forandrer mening før dere har kommet til 2013

[Anonym bruker]

La det gå litt tid.

Mannen min sa akkurat det samme etter av i hadde fått nr to, men her var det tøffesvangerskap og traumatiske fødsler også da. Han ville ikke ha flere.

Jeg godtok det.

Men da andremann passerte to år begynte mannen min plutselig å snakke om at det kanskje ble litt mye med bare to, han tenkte plutselig på når de skulle flytte hjemmefra, hvor stille det kom til å bli da, og tenk om begge flyttet langt vekk for å studere osv.

Må vel sies at mannen min ikke er noe typisk babymenneske, han håndterer babytiden greit, men superpappaen kommer frem etterhvert som ungene vokser til litt og kan fotfølge han rundt i nesegrus beundring over alt pappa får til

Så her ble det en nr tre nesten 4 år etter nr to, og når nr tre først var på plass ble det likegodt en nr fire også 1,5 år senere.

Mannen min var bestemt på to barn, men vi har endt opp på fire likevel.

[yrild]

Helt ærlig så ville jeg ikke ha stresset med dette nå når barna er så små. Ta det opp igjen om et år da kan det nok ihvertfall snakkes rolig om.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 02 april 2012 - 15:31:

La det gå litt tid.

Mannen min sa akkurat det samme etter av i hadde fått nr to, men her var det tøffesvangerskap og traumatiske fødsler også da. Han ville ikke ha flere.

Jeg godtok det.

Men da andremann passerte to år begynte mannen min plutselig å snakke om at det kanskje ble litt mye med bare to, han tenkte plutselig på når de skulle flytte hjemmefra, hvor stille det kom til å bli da, og tenk om begge flyttet langt vekk for å studere osv.

Må vel sies at mannen min ikke er noe typisk babymenneske, han håndterer babytiden greit, men superpappaen kommer frem etterhvert som ungene vokser til litt og kan fotfølge han rundt i nesegrus beundring over alt pappa får til

Så her ble det en nr tre nesten 4 år etter nr to, og når nr tre først var på plass ble det likegodt en nr fire også 1,5 år senere.

Mannen min var bestemt på to barn, men vi har endt opp på fire likevel.

Han begynte å snakke om at det kanskje ble litt LITE med bare to selvfølgelig, ikke mye...

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 02 april 2012 - 15:26:

Vennina mi sin mann er litt sånn. Ene dagen er han ferdig så plutselig kan han tenke seg fler. Bare vent til ting har kommet inn i en rutine, så forandrer han nok mening

Hvis ikke han gjør det, så hadde jeg virkelig fortalt ham hva jeg følte om saken. Han har jo da "lurt" deg. Og hadde min mann gjort dette mot meg, så hadde jeg nok vært litt "bitter" ettersom årene hadde godt. Fordi jeg aldri fikk de barna han lovte meg....

Men nå har jo heldigvis ikke mannen min gjort det da. Og du skal se han forandrer mening før dere har kommet til 2013

Ser ikke helt for meg at det er det som er tilfellet heller, han pratet til og med om at han kom til å sterilisere seg, om jeg ikke var flink nok med prevensjonen, og om jeg ble gravid, så måtte jeg jo da gjennom en abort, noe han ikke ønsket for meg.

Fortalte han det i går når vi skulle legge oss, etter at jeg hadde latt alt synke inn over meg, at det såret at han hadde tatt en slik besluttning uten å i det minste inkludere meg i det, og hanviste jo hvor mye det betydde for meg at vi var så enige i 3-4 barn, så han burde vel kanskje ta litt hensyn til meg og mine følelser i dette også. Fikk bare kort svar om at han elsket meg, men om jeg brakte dette på bane igjen, så fikk han heller sove på gjesterommet, for dette temaet var ikke noe mer å snakke om.

HI

[Thunder Road]

Jeg har hatt det sånn i 6 år nå etter to tette, bare at det har vært jeg som har vært totalt imot flere barn. Men nå er mine to snart 6 og 8 år, og lysten på baby har kommet igjen, og vi prøver på nr 3 Tenker nok vi satser på nr 4 et par år etter også Poenget mitt er vel og si at plutselig kan lysten på flere barn komme sigende og alt håp er ikke ute

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 02 april 2012 - 15:31:

La det gå litt tid.

Mannen min sa akkurat det samme etter av i hadde fått nr to, men her var det tøffesvangerskap og traumatiske fødsler også da. Han ville ikke ha flere.

Jeg godtok det.

Men da andremann passerte to år begynte mannen min plutselig å snakke om at det kanskje ble litt mye med bare to, han tenkte plutselig på når de skulle flytte hjemmefra, hvor stille det kom til å bli da, og tenk om begge flyttet langt vekk for å studere osv.

Må vel sies at mannen min ikke er noe typisk babymenneske, han håndterer babytiden greit, men superpappaen kommer frem etterhvert som ungene vokser til litt og kan fotfølge han rundt i nesegrus beundring over alt pappa får til

Så her ble det en nr tre nesten 4 år etter nr to, og når nr tre først var på plass ble det likegodt en nr fire også 1,5 år senere.

Mannen min var bestemt på to barn, men vi har endt opp på fire likevel.

Men der var det jo et grunnlag, tøffe svangerskap og fødsler. Her har jo alt gått knirkefritt, ikke engang noe kvalme eller antydning til bekkenplager en gang, fødslene var heller ikke noe å si på, eneste var litt hurtig fødsel med første, så jeg revnet noe, men det var alt.

Han sa jo klart ifra at temaet er dødt i går, så kommer nok ikke til å dra igang om det igjen, hvertfall ikke med det første. Da blir jeg jo bare ei masete dame, og da blir det vel hvertfall ikke noe mer snakk om barn. Er bare så sårt, hadde han i det minste gitt en forklaring på det hele

[Anonym bruker]

Saken er bare den, at jeg har sagt jeg helst vil være ferdig med å være gravid når jeg er 35 år, altså siste svangerskap som 34 åring maks. Dette har vi vært enige i fra dag en, så da er det 4 år igjen hvor han kan endre mening (jeg blir 30 i år)

[Anonym bruker]

Jeg har bare et råd til deg, og det er å ikke mase om det nå. Du sier jo selv at det godt kan gå 3-4 år, så da lar du det ligge en stund.

Vi har samme problemet, bare at det er meg det står på. Og mas om det lenge før det overhodet er aktuelt hjelper IKKE!

Skjønner at du føler deg litt lurt, og blir bekymret, men det er faktisk ikke så mye du kan gjøre med det nå. La han få tid på seg.

[<3Barn&Engler<3]

Huffda HI Ingen gode forslag eller noe her, kan bare sende deg en klem, og håpe han endrer mening fort, eller at han i det minste kan gi deg en grunn for denne hurtige endringen.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 02 april 2012 - 15:44:

Jeg har bare et råd til deg, og det er å ikke mase om det nå. Du sier jo selv at det godt kan gå 3-4 år, så da lar du det ligge en stund.

Vi har samme problemet, bare at det er meg det står på. Og mas om det lenge før det overhodet er aktuelt hjelper IKKE!

Skjønner at du føler deg litt lurt, og blir bekymret, men det er faktisk ikke så mye du kan gjøre med det nå. La han få tid på seg.

Sier jo selv at jeg ikke kommer til å mase om det, men hadde vært fint om han i det minste kunne fortelle meg hvorfor han plutserlig har bestemt seg for dette, det er ikke mer enn 3 mnd siden vi satt å planla når det passet med barn nr 3, og da var han like ivrig som meg i forhold til "riktig" alders forskjell osv.
Han har bråbestemt seg, og kan ikke gi noen grunn for det en gang

[Anonym bruker]

Du sa vel i fra om at det ikke kom til å bli aktuelt med abort om du skulle bli gravid og at han da bare skulle holde seg på gjesterommet slik han nevnte?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 02 april 2012 - 16:34:

Du sa vel i fra om at det ikke kom til å bli aktuelt med abort om du skulle bli gravid og at han da bare skulle holde seg på gjesterommet slik han nevnte?

Ble så paff der og da, at jeg sa ingenting, men sa til han i dag, at mitt syn på abort er ikke endret, og at jeg heller tvinger på han et barn til om jeg skulle bli gravid, enn at han fikk overtalt meg til å ta abort.

[MrsMilla]

Tja, vent noen år og se.......sikkert sliten med småbarn og alt nå. Utrolig hvor mye av det man glemmer etter tre-fire år.......

[Anonym bruker]

Jeg ser at andre her sikkert har rett at man ikke skal mase, men det er vel ikke mase å si din mening om saken. Han kan ikke ta en slik stor avgjørelse uten at du engang skal få lov å si ditt...

I dine sko hadde jeg gitt mannen klar beskjed om at dette ikke var hans avgjørelse å ta alene når vi fra starten hadde vært enige om 3-4 barn.
Abort for min del ikke er aktuelt, og om han valgte å sterilisere seg slik at barn med han var umulig kunne det hende at en gang i framtiden ble mitt ønske om barn 3 såpass stort at jeg måtte velge å få dette barnet med en annen mann.
Men at han kunne komme med sine grunner til hvorfor han ikke lenger ønsket flere barn slik at jeg kunne se om jeg kunne finne meg enige i disse.
Og at jeg faktisk måtte få si min menig i saken også.

Man kan ikke tvinge andre til å få flere barn (om ikke uhellet er ute da) selvsagt, men det er heller ikke riktig at den ene parten skal få lov til å gå tilbake på en slik avtale uten å diskutere og komme med sine grunner heller.
Det er jo faktisk å bryte et ganske stort løfte/avtale.
Og jeg hadde følt meg veldig sveket og jugd for om min partner gjorde dette mot meg.
Om man skal forandre på framtidsplanene i forhold til slike store ting som påvirker begge så syntes jeg også at begge skal få si sitt og man skal prate om det.
Det er stor forskjell på å prate ut om det en gang og å mase.

[Anonym bruker]

Hmm såpass det virker som han kanskje føler d ble for mye med to barn. Da mannen din sa at han ville ha flere barn, var d før dere fikk barn? Føler han at han må gjøre for mye og synes det er litt mye til tider?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 02 april 2012 - 19:25:

Hmm såpass det virker som han kanskje føler d ble for mye med to barn. Da mannen din sa at han ville ha flere barn, var d før dere fikk barn? Føler han at han må gjøre for mye og synes det er litt mye til tider?

Han har alltid sagt han vil ha flere barn, etter at vi fikk første fødte, så var han klar for barn nr 2 allerede 2 mnd etter fødsel, til tross for at vi hadde en del våkennetter, hyling osv (første fødte hadde kolikk i 2 uker)
Han nevnte det også etter at nr 2 kom til, at det skulle bli moro å se hvordan det ble med nr 3, om h*n var merlik nr 1 eller nr 2 (nr 1 = kolikk og konstant våken på natt, nr 2 = sov 8 timer i strekk fra han var 2 uker gammel, stille og rolig)
Tror nok ikke han følerdet er for mye for han å gjøre, elste er jo 80% i barnehagen, og yngste ammer jeg, så det er ikke så masse han har å gjøre heller, han koser seg med kveldsstell på minsten og morgenstell på den elste, leker en del med elste og koser med den minste.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 02 april 2012 - 19:08:

Jeg ser at andre her sikkert har rett at man ikke skal mase, men det er vel ikke mase å si din mening om saken. Han kan ikke ta en slik stor avgjørelse uten at du engang skal få lov å si ditt...

I dine sko hadde jeg gitt mannen klar beskjed om at dette ikke var hans avgjørelse å ta alene når vi fra starten hadde vært enige om 3-4 barn.
Abort for min del ikke er aktuelt, og om han valgte å sterilisere seg slik at barn med han var umulig kunne det hende at en gang i framtiden ble mitt ønske om barn 3 såpass stort at jeg måtte velge å få dette barnet med en annen mann.
Men at han kunne komme med sine grunner til hvorfor han ikke lenger ønsket flere barn slik at jeg kunne se om jeg kunne finne meg enige i disse.
Og at jeg faktisk måtte få si min menig i saken også.

Man kan ikke tvinge andre til å få flere barn (om ikke uhellet er ute da) selvsagt, men det er heller ikke riktig at den ene parten skal få lov til å gå tilbake på en slik avtale uten å diskutere og komme med sine grunner heller.
Det er jo faktisk å bryte et ganske stort løfte/avtale.
Og jeg hadde følt meg veldig sveket og jugd for om min partner gjorde dette mot meg.
Om man skal forandre på framtidsplanene i forhold til slike store ting som påvirker begge så syntes jeg også at begge skal få si sitt og man skal prate om det.
Det er stor forskjell på å prate ut om det en gang og å mase.

Hadde han bare sagt grunnen til at han plutserlig har endret mening, så hadde det sikkert vært lettere å godta for meg, men han vil ikke prate om det i det heletatt, han har bestemt seg for at vi skal ha 2 barn bare, ikke har jeg noe jeg skulle ha sagt tyderligvis..