36 svar til dette emnet

[Netti***]

Vet lite om dette. Men tror de mennene som driver psykisk terror føler seg vanvittig små og mislykket. Derfor ønsker de å få dere til å føle dere like små og mislykket. Mitt råd er også å komme unna. Men skjønner veldig godt bekymringen ang. Samvær og barna. Men barna har virkelig ikke godt av å vokse opp i et hjem der far behandler mor som søppel. Lykke til og trøsteklem...

[Anonym bruker]

Åh.... Dette kunne jeg skrevet en bok om. Kanskje flere...

Jeg har levd med psykisk mishandling i mange, mange År. De siste 10 Årene av samlivet var et helvete. Jeg gikk pÅ tÅ. Med høye skuldre. Med redsel for at det jeg sa skulle provosere. Med redsel for at det jeg gjorde skulle provosere. Med redsel for at det jeg ikke gjorde skulle provosere. Med redsel for at det faktum at jeg var meg skulle provosere...

Mine dager og hele mitt liv ble styrt av hans sinnstilstand. Hans raseri kan ikke beskrives. PÅ dÅrlige dager ble raseriet utløst av ingenting. Min tilstedeværelse var nok.. Jeg husker at jeg følte hans sinnstilstand umiddelbart nÅr han kom hjem, mÅten han Åpnet ytterdøren... og hvordan pusten hans gikk nÅr han kom inn i gangen... og skrittene nÅr han kom inn i stuen..

Jeg ble gradvis tilintetgjort... VERDILøS...

Jeg var verdt mindre enn en hundedritt under skoene hans.

Det finnes ikke et eneste ukvemsord jeg ikke har fÅtt slengt etter meg - i frÅdende, lysende raseri... Han marsjerte rett inn i meg, trampet meg pÅ tærne med sin tunge kropp, dyttet meg, tok tak i meg, truet meg knyttneven millimeter fra ansiktet mitt, fortalte meg hvor fristet han var til Å banke meg... Men jeg fikk aldri et eneste blÅmerke. Aldri. Jeg husker at jeg ønsket at han skulle slÅ meg, gi meg fysiske merker - for da hadde jeg hatt bevis.. Men det var hans trumfkort: "Du kan ikke bevise noe!"

Jeg husker de hatefulle blikkene, de rasende øynene - blÅ øyne som var kullsvarte av raseri...

Jeg husker at alt jeg sa ble vridd og vrengt til det ugjenkjennelige sÅnn at han kunne finne en grunn til Å ta ut sin vrede og sine frustrasjoner pÅ meg...

Jeg kjenner igjen tankene dine. Tankene om at du vil beskytte barna. I mange År var det min motivasjon for Å holde ut. Tanken pÅ at han skulle være alene med barna var uutholdelig.

Men etter hvert ble faktisk barna det som gjorde at jeg innsÅ at jeg ikke kunne fortsette. Barna ble litt større, sÅ mer, stilte flere spørsmÅl, forsto mer og misforsto mer... Tanken som satte seg fast i hodet mitt var: "Barna lærer at det er SÅNN en mann kan behandle en kvinne." Etter hvert ble den tanken uutholdelig.

Jeg var sammen med denne mannen alt for mange År av livet mitt. Hvorfor brøt jeg ikke ut mye tidligere? Hmmm, vanskelig Å forklare... Jeg husker at raseriet hans gikk i bølger, pÅ en mÅte.. Han kunne ha "svarte" perioder der det var sinne og elendighet i dagesvis og ukesvis... Men sÅ hadde han roligere perioder der vi hadde det ganske ok, og innimellom var det jo ogsÅ riktig fine stunder... Da tenkte jeg: "NÅ er det over! NÅ har han forstÅtt. NÅ skal vi ogsÅ leve et rolig og "vanlig" liv i harmoni, med gjensidig respekt, gode samtaler, fine hverdager..." Disse rolige periodene ble mine livbøyer, mine pusterom, mitt hÅp om et godt liv. Men de varte aldri veldig lenge. Plutselig smalt det igjen og livet ble levd i denne svarte, kaotiske, ubeskrivelige orkanen..

Brudd var uunngÅelig. Hærregud for et brudd. Ubeskrivelig. Dramatisk. Voldsomt. Forferdelig. Grusomt. Hardt. Tøft. Brutalt. Men helt, helt nødvendig.

Familievernkontor. Familievoldskoordinator. Politi. RÅdgivningskontor for Kriminalitetsofre. Barnevern. Advokat. Rettsapparat. Sakkyndig psykolog. Dommer. Instanser og mennesker som jeg ALDRI hadde trodd jeg kom til Å være i kontakt med ble instanser som mÅtte involveres i Året etter bruddet. Jeg la alle kort pÅ bordet. Var helt ærlig. Trakk ikke fra noe. La ikke til noe. Ble trodd og fikk hjelp. Men det kostet meg mye. Jeg har brukt mange krefter og mye penger. Men jeg hadde ikke noe valg.

Jeg husker angsten for ikke Å bli trodd. Jeg hadde jo ingen bevis.
Men jeg ble trodd. Til min store lettelse.

Jeg kan ikke gi deg sÅ mange gode rÅd, egentlig... Men det er kanskje en trøst at jeg sier at jeg forstÅr litt av hvordan du har det? Jeg forstÅr at du har det veldig vanskelig. Og jeg forstÅr ogsÅ at det er veldig vanskelig Å bryte ut av forholdet. Tenk deg godt om. Bruk god tid. Forbered deg. Jeg skrev ned mange av tankene mine i tiden rundt bruddet. Kanskje det kan hjelpe deg ogsÅ?

Familievernkontoret kan være en god støttespiller. Du kan be om samtaler med en terapeut alene. Det har hjulpet meg mye Å ha en person der som har vært bare "min" og jeg har fÅtt god hjelp bÅde underveis i bruddprosessen og i tiden etterpÅ.
I tillegg kan fastlegen være en god støttespiller i tillegg til familie og venner.

Dette er tøffe saker. Jeg ønsker deg alt godt i tiden framover. Valgene du tar nÅ er viktige bÅde for deg og barna dine.

Klem fra "Pulverkaffe"

[Anonym bruker]

Jeg har levd med en far som mishandlet min mor psykisk i 25 år. Det var tøft og det har preget meg for resten av livet. Det gikk også utover oss barna. Han kunne være sur i dagesvis.Vi sisste aldri når det kom til å "smelle" Han har ødelagt oss alle pga hans egne psykiske problemer.

Dessverre er han død nå så jeg har aldri fått tatt den viktige praten med han. Jeg ville at han skulle vite hvordan hans oppførsel har preget meg i alle år.

[Anonym bruker]

Jeg ønsker deg all verdens styrke til å komme deg ut av dette forholdet. Ikke bare av hensym til deg selv, men også dine barn. Det skaper ringvirkninger i mange år fremover.Jeg vet hva jeg snakker om... Du har kommet et langt stykke på vei ved å skrive om det her.

Dra til nærmeste krisesenter,kom deg unna. Ikke la han ødelegge dere,dra dere med i dragsuget.Psykisk mishandling er ofte verre en fysisk mishandling. Blikk,kroppsspråk,sukk. Det å alrdi vite hva slags humør han er i. Min behandler kalte min far for en tordensky,og det hun har helt rett. Det ulmet i dagesvis før det brakte løs. Et helevete.

Hilsen #23

[Anonym bruker]

Mange skrivefeil,men jeg blir ivrig og forbanna. Jeg heier på deg!

[Anonym bruker]

Jeg har levd i et slikt forhold, ikke noe fysisk mishandling, men psykisk. Han var kontrollerende, kalte meg alt mulig i barnas påhør, alt jeg gjorde var feil, fikk sakte men sikkert fjernet meg fra venner og familie. De stilte spørsmål, men jeg bare sa alt var bra, dekket over etter beste evne.

Da barna var 12 og 6 år fikk jeg bare nok, kan ikke beskrive følelsene som raste i kroppen, annet enn at nå fikk det briste eller bære da jeg ba han komme seg ut og aldri komme tilbake. Barna var i barnehage og på skole mens dette sto på, og han gikk faktisk uten å si noe.
Jeg knakk totalt sammen, men fikk ringt min mor som kom med en gang og var der når barna kom hjem, og fikk trygget de i situasjonen.

Det ble en lang og tøff reise etterpå, med trakassering/sjikanering osv osv. Min eks fikk et kontakt og besøksforbud til slutt. Min eldste sønn sa til sin far at han ikke så på han som sin far, og at han aldri kom til å besøke han. Sterke ord fra en på 12 år, men han hadde hørt og opplevd for mye fra sin far.
Jeg fikk god hjelp av familievernkontoret, min eks fikk ikke noe samvær med barna. Jeg loggførte alt av anrop og sms hos politiet hver dag i en periode, og kunne dermed bevise hva han var istand til å si/skrive.

Mitt råd kjære HI, kom deg vekk. Jeg kan love deg at det blir så utrolig mye bedre etterpå. Du er mer verdt enn dette og fortjener så veldig mye mer.
Har du ikke familie eller venner som kan bistå deg, så dra på et krisesenter. Har du ikke bil selv, ring krisesenteret eller politiet så kommer de og henter deg.
Din største frykt er at han skal være alene med barna, slik tenkte jeg også, men han fikk ikke så mye som en natt alene med de. Samle alt du har av mot og kom deg vekk.
Lykke til

[Anonym bruker]

Nå skjønner jeg at jeg lever i et usunt forhold.
Det er psykisk mishandling min mann driver med.
Godt  å se andre sette ord på hvordan jeg har det. Kunne kopiert mange av svarene.

[Frk Forelska]

Ja... men mannen var min far! Så eneste jeg husker er hvor dumme jenter er, at man ikke kan forvente noenting av oss, og at vi ikke vil få til noen ting... Lo av oss, men mamma var den som ble hardest rammet. Han var voldelig mot henne også, og behandlet henne som dritt.

I voksen alder har alle vi 3 døtrene problemer med å takle hverdagslige ting... alle 3 går jevnlig til psykolog pga depresjon, angst og andre ting. Min yngste søster har fått samme diagnose som de som har opplevd krig og lignende hendelser, det sier litt om hvor ille det var i hjemmet vårt..

[LillaGorilla♥♥]

Frk Forelska skrev 02 april 2012 - 13:23:

Ja... men mannen var min far! Så eneste jeg husker er hvor dumme jenter er, at man ikke kan forvente noenting av oss, og at vi ikke vil få til noen ting... Lo av oss, men mamma var den som ble hardest rammet. Han var voldelig mot henne også, og behandlet henne som dritt.

I voksen alder har alle vi 3 døtrene problemer med å takle hverdagslige ting... alle 3 går jevnlig til psykolog pga depresjon, angst og andre ting. Min yngste søster har fått samme diagnose som de som har opplevd krig og lignende hendelser, det sier litt om hvor ille det var i hjemmet vårt..

Og ikke minst sier det litt om hvor viktig det er å få barn vekk ifra noe sånt...

[Anonym bruker]

http://www.epitel.info/

Her kan du komme i kontakt med andre i din situasjon. Jeg har selv vært med å hjelpe til på kurs hos dem, og fikk virkelig øyvnene opp for hva psykisk misshandling kan gjøre med flotte oppegående mennesker.

[Anonym bruker]

Huff, ikke enkelt dette her.
For en stund siden sa min far til meg at han ikke har levd.
Her er det min mor som psykisk bryter han ned.
Ikke godt å vokse opp i, og jeg endte opp i det samme:(
Går ikke fordi jeg er redd for barna, selv om han aldri har rørt de.
Kun psykisk mot meg og mine.
Han er lik min mor.

Min kusine gikk fra sin psykopatiske mann, men det endte med at han dro hjem til henne og drepte henne og seg selv etterpå.
Barna sto livredde utenfor.

Kan ikke gi råd, bare si at jeg forstår deg og ønsker deg lykke til.

Klem.

[Anonym bruker]

Har levd i et forhold der jeg ble psykisk, men mest fysisk mishandlet. Han holdt på å drepe meg en gang. jeg ville ut av forholdet, hadde også barn, men eide ikke selvtillit, så til slutt på meg selv som dum, like dum som han fortalte at jeg var. jeg la også mye skyld på meg selv, var jo humørsyk, vanskelig og ekkel mange ganger jeg også, det føler jeg fortsatt :-(  Han døde til slutt, så det ble ingen kamp for å komme seg ut av forholdet ... Stå på, kontakt alle som kan hjelpe deg. Du må ut av dette !!! Klem

[Anonym bruker]

Vær så snill - ikke la barna dine vokse opp i slike negative omgivelser. Og de har best av en lykkelig mor.

Du er ikke født til denne verden for å være huggestabben og søppelkassa til den usypatiske mannen der.
Du har bare dette livet - han er ikke verdt mer av din tid. Dette er det viktig at du forstår.

Vær så snill og gå, og ikke se deg tilbake. Livet skal være godt, ikke slik som det der.

[Anonym bruker]

Hei! Oi sann... Jeg er visst ikke alene... Jeg er akkurat der du er som skrev dette innlegget. Har nå vært gift i 10 år, men har nå begynt å få opp øynene for hva som skjer. Men er nå tråkket så langt ned i støvet at jeg sliter veldig med å gjøre noe med det. Samtidig som jeg er livredd for hva som kommer til å skje med vår 5 år gamle datter... Jeg kommer ikke til å takle at han er alene med henne over lengre tid...
Jeg er også livredd for å hva han komme til å finne på å si til megler osv. og jeg tror ingen kommer til å tro på min historie. Har aldri snakket ut om dette før og bestandig dekket for ham og hvordan jeg har det.
Jeg sitter også å håper han tipper helt over en dag og slår fordi da har jeg et bevis. Og lurer på om jeg skal provosere ham litt... Skal ikke så mye til. Han truer med å drepe meg med hagla fordi jeg ikke koker potetene akkurat sånn som han vil ha de...
Er ny her... går det ann å sende pm? kanskje vi skulle prøvd å backe hverandre opp? snakke litt om hva vi går gjennom? vil helst unngå epost osv for min data og telefon blir stadig sjekket av gubben...  ;-)

[Anonym bruker]

Jeg skjønner det er vanskelig å vite at du ikke kan være der å beskytte barna ved samvær, men jeg tenker at siden det ikke høres ut som du klarer det når du er der nå, siden dette skjer allikevel pluss at de ser hva han utsetter deg for. Ja så hadde det muligens vært bedre at barna opplever dette i 30-50 % av tiden mens de er hos far på samvær en 100% av tiden slik det er nå. Da har de ihvertfall et trygt sted å forholde seg til deler av tiden. Jeg ville gått og kjempet med nebb og klør for å få barna mest mulig.
Og etter som barna er større skal de høres slik at de vil kunne trekke seg unna far og ikke ha stort samvær om han ikke forandrer seg.

Jeg tror at med at det har blitt verre og verre vil du til slutt være så nedpsyket at du ikke lengre orker å beskytte hverken deg selv eller barna og da er barna fullstendig overlatt til fars vrede 100% av tiden.

[Anonym bruker]

Vær så snill selv om det er det tøffeste du må gjøre så få barna og deg selv bort der fra, min far var slik mot min mor i mange år, tilslutt fikk min storesøster henne til og flytte ( hun er 8 år eldre enn meg, og ikke min fars datter) jeg var 12 år da og når jeg tenker tilbake til den tiden så husker jeg mest grusomheter mot min mor.

Jeg var hos min far annenhvær helg og en dag el 2 innimellom, han gjorde ingenting mot meg.

Når min far og mor hadde vært skillt i  15år så ble de venner igjen og det var godt for meg, pappa hadde funnet en ny kone og hadde forandret seg/ vokst opp og mamma var lykkelig alene

Det jeg prøver og si og ikke missforstå skjønner at du har det tøft, men jeg tror og håper at barna deres kan være trygg hos pappaen sin, tror/ håper ikke han tar det utover dem, visst du klarer og bryte ut.

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Jeg har delvis blitt mishandlet psykisk av min ex, og det har gått opp for meg den siste mnd etter at vi flyttet fra hverandre. Jeg er ikke bekymret for at han kommer til å la det gå utover barnet vår fordi han er for glad i henne til det. Han har derimot tabbet seg ut ved å kalle meg det ene og det andre i en stevning til retten + litt mer annet snacks.
Jeg har bedt i mitt tilsvar til stevningen at både jeg og exen skal snakke med en sakkyndig før en evt rettsak, så det er muligheter for det, HI