36 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Noen som har opplevd dette? Som har levd med enn mann som psykisk mishandlet dere? Hvordan foregikk det? Og om dere har kommet dere vekk, hvordan gikk det i forhold til barna? Om barna ble mishandlet psykisk også, velogmerke. Jeg er i et forhold der jeg blir trakassert, kritisert, truet, latterliggjort, og lever i ett minefelt når det gjelder sinne. Plutselig eksploderer det, og det spiller ingen rolle hva jeg har gjort eller ikke gjort, da er det kjefting, skriking, trusler og kasting av ting. Jeg er redd, men jeg tørr ikke gå. Han kjefter på og truer barna også, men psykisk mishandling er så vanskelig å bevise at jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg unna.

Jeg har ikke noe ønske om å ta fra han barna for han elsker dem og de han, men han har et stort problem med sinne og bitterhet som han øser utover alle i hans nærhet. Hvis jeg går så har han rett på samvær og da er han alene med barna uten at jeg har noen kontroll på hvordan han behandler de, og det skremmer meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. og jeg er livredd for å starte en sak, som jeg mest sannsynlig vil tape. For psykisk mishandling er omtrent umulig å bevise og barna har krav på samvær med sin far og motsatt, og dermed har jeg i tillegg sabotert enhver mulighet for et samarbeid med han som ville gjort at jeg ihvertfall har litt kontroll. Om man havner i rettsak, er det slik at man kan få en psykiater til å vurdere den psykiske tilstanden til vedkommende, eller er det bare mitt ord mot hans? Fælt å si det, men skulle ønske han banket meg helseløs.. for det er håndfast bevis som alle kan se.

[Anonym bruker]

Du må - uansett hva han truer med - komme deg unna. Barna har ikke godt av å vokse opp i et slikt miljø..

[Lammelåret]

Har han blitt slik brått eller har det alltid vært slik? Hva sier han i de gode periodene? Hvordan fungerer han ellers i dagliglivet med jobb og ellers?

[2 hjertegull :)]

Men les hva hun skriver da, nummer 2! Så kan du heller svare på det hvis du kan; hvordan løse det at far skal ha samvær da, når hun ikke kan ha kontroll på det?

Skjønner godt fortvilelsen, men har ikke noe å komme med desverre! Vil bare sende en klem, og håper noen andre har gode råd til deg!

[Anonym bruker]

Takk 1hjertegull+junispire

Lammelåret - Han har alltid hatt litt problemer med tempramentet, men han blir bare verre og verre. Og han behandler meg som søppel og er helt umulig å forholde seg til. Han kan være kjempe blid i det ene øyeblikket og klikke helt i vinkel det andre, og stort sett så har det ikke noe med meg å gjøre i det hele tatt. Han lar all verdens elendighet gå utover meg. Han har fast jobb og noen få venner, og ute blant andre oppfører han seg helt eksemplarisk. Han vet også om at han har et problem, og han sier at han er lei seg for at han er sånn og har sagt at han skal gå til psykolog. MEN, det skjer ikke, det finnes tusen grunner til at det er helt umulig å få til nemlig.

Jeg kjenner at jeg begynner å miste meg selv her, han forteller meg hvor dum jeg er hele tiden, og har stor underholdning i å skremme, eller lure meg eller hva jeg skal si. I dag stod han f.eks opp og begynte med engang å prate om at han skulle ta med seg unga og dra, og så får han det til å høres ut som han skal forlate meg, men jeg visste jo at han skulle ta med seg ungene til sin far og at det var det han mente. Så jeg reagerer ikke på "truslene" hans, og da øker han på med at han kommer ikke tilbake og jeg får klare meg selv og blablabla. Og jeg vet at han ville at jeg skulle reagere slik at han kunne bli sint for at jeg er så dum at ikke jeg skjønte at han snakka om å dra til faren sin. Han sier ting på en helt idiot måte for å "skremme" meg, også hvis jeg reagerer så blir han sint for det var jo ikke det han mente.. Vanskelig å forklare! Men han liker godt å få meg til å føle meg som en idiot. Han har aldri vært så ille som nå. Det er en konstant strøm av kritikk og hån, men han har liksom ikke vært så åpenlyst stygg mot meg. Men Nå provoserer han meg så jeg holder på å eksplodere, og så gliser han som om det er det morsomste i verden å drepe andre menneskers selvfølelse. Jeg holder på å kaste opp bare jeg tenker på det, men jeg er helt rådvill. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre... håper som sagt nesten at han skal banke meg helseløs så jeg har bevis på at han ikke er mentalt frisk.

HI

[Anonym bruker]

Skulle tro du var gift med min sjef.

[Anonym bruker]

Jeg har vært der/ er der. Vi prøvde på nytt nå.. Jeg trodde han hadde forandret seg, blitt mer voksen, men der tok jeg feil. Han er veldig ordentlig for alle andre, som han også var for meg da vi hadde bygget opp et slags vennskap gjennom samarbeid om barnet. Vi var ikke sammen da jeg ble gravid. Bor sammen med denne mannen nå, men skal flytte om noen mndr. Det er han klar over. Kjenner igjen alt du sier, og straffer meg også med taushet og blikk som kunne drepe når jeg sier imot, eller stiller mine krav når han skjønner at jeg ikke orker dette mer.

Det verste er vel at de som kjenner oss begge tror at jeg er den sutrete og vanskelige. Jeg forteller ingenting, men han gjør. Jeg tør ikke og vil ikke fortelle alt som skjer hjemme. Jeg kan si vi skal gå fra hverandre igjen, men utdyper det ikke. De forsvarer han med stakkars. Jeg må bare svelge det og håpe at de skjønner alt til slutt. Når han feks finner seg en ny. Hvis han ikke skjerper seg da...

Jeg har ingen konkrete råd, men skjønner godt hva du går gjennom. Og det er veldig vanskelig å bli trykket ned på den måten. Barnet vil han ha kontakt med og jeg svelger bare det som måtte komme og tar de kampene som er verdt å ta. Har latt meg styre alt for lenge nå. Bare husk at det er han som er syk, ikke du. Masse lyke til!

[LillaGorilla♥♥]

Jeg hadde gladelig fortalt alle som ville høre om hvordan han var. Det er den eneste måten man kan få hjelp på.

Forøvrig skylder du dine barn å hindre at de opplever noe slikt fra sin far.

[Anonym bruker]

Lilleva ❤ lillejenta si ❤ skrev 01 april 2012 - 20:26:

Jeg hadde gladelig fortalt alle som ville høre om hvordan han var. Det er den eneste måten man kan få hjelp på.

Forøvrig skylder du dine barn å hindre at de opplever noe slikt fra sin far.

Det er ikke så lett når personen som er en person hjemme og en person blant andre. Det er derfor man blir sett på som sutrete og syk når man prøver å svartemale en person som fremstår som en kjernekar. Det er derfor jeg svelger alt og håper på at de skjønner det til slutt. Ikke HI, men hun over som opplever det samme

[Anonym bruker]

Takk for svar, anonym 2121 Det er jævli vanskelig. Har du vært i kontakt med barnevern, familievernkontoret eller noe slikt du?

Lilleva - Tror du virkelig noen vil tro på meg? De vil tenke at hvis det var så ille så ville jeg gått for lengst, eller at jeg er paranoid fordi han er jo en så ålreit fyr. Jeg har ikke noe ønske om å legge meg i krig med en psykopat ved at jeg forteller hvordan han er til gud og hvermann, samtidig er det ganskje stor SKAM å være en så ufattelig dårlig mor at du ikke redder barna dine fra noe sånt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det; går jeg har jo han like stor rett på samvær som meg og da er han faktisk ALENE med barna mine, og han er fullt ut i stand til å skade de for å straffe meg. Jeg er LIVREDD og vet ikke hvordan jeg kan løse problemet fordi psykisk mishandling er helt umulig å bevise. Så enn så lenge så beskytter jeg de best ved å bite tenna sammen, og ikke la han være alene med de, inntill jeg finner en vei ut av dette helvete.

[LillaGorilla♥♥]

Det skjønner jeg, men jeg vet at mine foreldre og nærmeste venner ville trodd meg om jeg fortale om noe sånt. Og ville tatt meg under sine vinger. Deres lojalitet ligger jo uansett hos meg, og ikke hos min mann.

[Anonym bruker]

Det eneste du kan gjøre for å bevise hvordan han er, er vel å få tatt opp hvordan han snakker til og behandler deg. Kan du ikke kjøpe en liten opptager du kan bruke?

[Anonym bruker]

Anonym 2137 = HI

[Anonym bruker]

Lilleva - det ville familien min også gjort. Men det hjelper jo veldig lite når det gjelder samvær med barn? Annet enn at mannen blir enda verre fordi du har gått rundt å snakka dritt om han, og må "straffes".

Jeg har båndopptager, med over 300 opptak der sikkert halvparten er gode eksempler på dritten han utsetter meg for. Men båndopptak kan ikke brukes som bevis i retten, dermed er man like langt

HI

[LillaGorilla♥♥]

Jeg ville hvertfall tatt vare på alt som evt kommer skriftlig, feks via sms osv. Og så ville jeg begynt å legge planer for opptak, både lyd og bilde, for å dokumentere det.
Du kan jo også kontakte familievernkontoret og gå dit alene, for å få hjelp til å sortere tankene dine og få fortalt en person utenfra om hvordan du har det. De kan jo kanskje også gi råd om det praktiske ved dette.

[LillaGorilla♥♥]

Nei, ikke i retten, men om du foreligger dette til fvk og evt barnevernet, så kan det gi dem en ide om hvordan han faktisk er.

[Anonym bruker]

21:21 her igjen. Ja, det er veldig vanskelig. Min familie tror på meg, jeg har de. De ble "lurt" de også. Bf var 19 da jeg ble gravid og vi tenkte at han bare var ung og har vokst fra seg dette nå og det var grunnen til at jeg prøvde igjen. Med en gang vi flyttet sammen kom alt tilbake. Og det er som du sier HI, ingenting av opptak kan brukes. Har mange opptak jeg også, mange telefonsamtaler. Men de kan bare kastes, for det kan ikke brukes. Jeg har ikke snakket med noen instanser om dette for det er som du sier vanskelig å bevise. Jeg tenker som deg jeg også, hadde han enda bare gitt meg et skikkelig slag en gang, fælt å si det, men sant.

Vi må på familievernkontoret nå og han blir sint. Jeg begrunner det med for å ha økonomiske rettigheter for begge når vi flytter fra hverandre. Da er det greit. Jeg vet han er snill mot barnet sitt og er en god far. Han har problemer med damer, samme skjedde med ei han hadde et forhold til i mellomtiden. Jeg har snakket tilfeldigvis med henne for en liten stund siden og fikk vite litt av hvert. Den dagen barnet mitt kommer hjem og føler seg urettferdig behandlet av pappa, kommer jeg til å ta en prat med h*n. Ikke snakke dritt om faren, men gi barnet mulighet til å si hva h*n ønsker av samvær.

[Anonym bruker]

Hva med krisesenter?

[Lammelåret]

Det er nok lurt av deg å få råd fra krisesenteret. Anbefaler deg å skifte passord til alt, slik at mannen din ikke kan kontrollere deg på den måten.

Grunnen til spørsmålene mine i forrige melding var å sjekke ut om det var sannsynlighet for at det kunne være noe noe hjerneorganisk som ligger bak sinnet hans. Høres ikke slik ut.

[Anonym bruker]

Du har min hele og fulle medfølelse og støtte. Hold deg sterk, og du gjør rett i å ikke la dine barn vokse opp i et slikt miljø.

Jeg har selv vært utsatt for psykisk vold i et forhold. Han gikk alle gradene, for å si det slik. Til å begynne med var han veldig øm og forståelsesfull.
Det gikk raskt over i at han benyttet flere og flere anledninger til å tråkke meg ned. Han ydmyket meg i påhør av andre. Forsøkte så godt han kunne å trykke på mine ømme punkter i påhør av andre, slik at jeg skulle bli oppfarende, og være den som var "rar" eller sint.
Ordene jeg brukte var feil, måten jeg snakket på var feil, han fnyste av bøkene jeg leste. La seg etter alt av mine venninner, og satte meg opp mot min egen familie.
Han himlet med øynene og sukket oppgitt dersom jeg sa noe i påhør av andre.
I sinne kunne han kaste ting rundt seg, eller true med å skade andre - som for å understreke at ble han sint nok, så var han i stand til det.
I familieselskaper til familien hans ble jeg aldri invitert med, selv om alle andre der hadde partnere med. Som for å understreke at jeg ikke var verdig å ha med.

Jeg bygde meg opp i det skjulte. Bestilte alt av litteratur på biblioteket om emnet, og leste meg opp. Gjorde meg sterk, og gjorde sport i å "se" hva som ble hans neste trekk. Og han ble etter hvert ganske forutsigbar i sin uforutsigbarhet.
Og han, som jeg hadde vært så redd og "svakere" enn, mistet jeg etter hvert all respekt for - og følte meg uendelig mye sterkere enn.
Mennesker som har det bra tråkker ikke på andre. Jeg er glad jeg kom meg unna ham, og den dag i dag synes jeg mest av alt synd på ham.

Du kommer deg unna, men bygg deg opp. Og sørg for å sette av tid til å ha tid alene, eller sammen med mennesker du stoler på. Slik at ikke han og hans væremåte plutselig blir din normale hverdag. Jeg tenkte at jeg var ute og dykket når jeg var sammen med min mann, og at jeg ofte måtte ofte opp til overflaten for å "hente frisk luft". Sørg for pustehull!

Dette ble langt, men håper du tok deg tid til å lese alt. Det finnes en mye hyggeligere hverdag enn det du opplever nå der ute, det kan jeg love deg