Gå til innhold

Se også disse forumene:
Kvinneguiden Doktor Online
Foto

Jeg mistet min lille baby, hvordan skal jeg komme meg gjennom dette?


  • Logg inn for å svare
5 svar til dette emnet

#1 Mamma til 3 gullgutter

Mamma til 3 gullgutter

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 27 Innlegg:

Skrevet 22 mars 2012 - 08:12

For to dager siden måtte jeg føde vår lille gutt. Jeg var da 17 uker på vei. Jeg har 2 keisersnitt bak meg og den ene gangen jeg måtte føde på vanlig måte så var det en død baby. Fødselen var uholdbar med konstante rier i flere timer som ikke gav seg.. Den sorgen jeg føler nå kan ikke beskrives, føler meg helt tom. Har ikke lyst til å snakke med noen og vil ikke ha besøk. Hvordan skal jeg komme meg gjennom dette? Smerten er bare så vond....

Forumtråden fortsetter under...

#2 selma07 og engel

selma07 og engel

    Aktiv bruker

  • Medlem
  • PipPip
  • 546 Innlegg:

Skrevet 22 mars 2012 - 10:42

Hei! Så trist at du måtte oppleve dette:(

Vi fikk dårlige nyheter på ordinær ul fredag 13. januar i år, og måtte etter fostervannsprøve ta et valg. Den lille skatten vår hadde noe som mest sansynlig var en fatal hjertefeil, forstørret nyrebekken og trisomi 21. Verden raste, og jeg tok et valg jeg aldri trodde jeg skulle ta. Jeg valgte å avslutte svangerskapet, så i uke 21 25. januar fødte jeg vår elskede lille Rose. Hun var vakker, 300g og 25 cm. :(

Jeg var veldig bevisst på å komme meg ut. Lagde avtaler slik at jeg måtte face livet. Dro i barnehagen med Selma, dro innom jobb, møtte venninner osv. Og fokuserte veldig på at vi har Selma og hvor høyt jeg elsker henne!

I går var det 8 uker siden fødselen, og det har lagt seg en beskyttende hinne over sorgen. Det er ikke riktig så sårt og vanskelig lenger. Savnet er der, men jeg har klart å forsone meg med at det var som det var med den lille elskede skatten vår, og at det valget som vi tok var det riktige. Jeg har grått, og grått, sørget, pratet, pratet og pratet. utfordret meg selv når jeg har kjent at jeg har strittet imot. Jeg tror at man må prøve å fokusere fremover, det hjalp for meg. dog den første måneden greide jeg å planlegge en dag fremover i tid... men det går bedre, og nå klarer jeg å planlegge helt til etter påske, da skal jeg prøv å beg på jobb igjen. Men spør folk meg hva vi skal gjøre i sommer, da kommer tårene. for det var da jeg skulle blitt mamma igjen. I juni, og jeg klarer ikke å forholde meg til sommeren.

Smerten kommer til å være der en stund, den blir mildere etterhvert og plutselig en dag klarer du å se deg i speilet uten å begynne å gråte! Tomhetsfølelsen blir også mindre etterhvert.

Jeg lånte boken "Barnet som ikke ble" en bok om spontanabort, senabort og dødfødsel. Dersom du går inn på LUB, (landsforeningen for uventet barnedød) sine hjemmesider kan du lese mer om boka der. Jeg fant mye hjelp og støtte der. Og ikke minst en bekreftelse på at min sorgreaksjon var helt normal.

Jeg er her for deg dersom du vil prate med meg:)

Go klem til deg fra meg!

#3 Mamma til 3 gullgutter

Mamma til 3 gullgutter

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 27 Innlegg:

Skrevet 22 mars 2012 - 12:48

Hei! Så trist at du måtte oppleve dette:(

Vi fikk dårlige nyheter på ordinær ul fredag 13. januar i år, og måtte etter fostervannsprøve ta et valg. Den lille skatten vår hadde noe som mest sansynlig var en fatal hjertefeil, forstørret nyrebekken og trisomi 21. Verden raste, og jeg tok et valg jeg aldri trodde jeg skulle ta. Jeg valgte å avslutte svangerskapet, så i uke 21 25. januar fødte jeg vår elskede lille Rose. Hun var vakker, 300g og 25 cm. :(

Jeg var veldig bevisst på å komme meg ut. Lagde avtaler slik at jeg måtte face livet. Dro i barnehagen med Selma, dro innom jobb, møtte venninner osv. Og fokuserte veldig på at vi har Selma og hvor høyt jeg elsker henne!

I går var det 8 uker siden fødselen, og det har lagt seg en beskyttende hinne over sorgen. Det er ikke riktig så sårt og vanskelig lenger. Savnet er der, men jeg har klart å forsone meg med at det var som det var med den lille elskede skatten vår, og at det valget som vi tok var det riktige. Jeg har grått, og grått, sørget, pratet, pratet og pratet. utfordret meg selv når jeg har kjent at jeg har strittet imot. Jeg tror at man må prøve å fokusere fremover, det hjalp for meg. dog den første måneden greide jeg å planlegge en dag fremover i tid... men det går bedre, og nå klarer jeg å planlegge helt til etter påske, da skal jeg prøv å beg på jobb igjen. Men spør folk meg hva vi skal gjøre i sommer, da kommer tårene. for det var da jeg skulle blitt mamma igjen. I juni, og jeg klarer ikke å forholde meg til sommeren.

Smerten kommer til å være der en stund, den blir mildere etterhvert og plutselig en dag klarer du å se deg i speilet uten å begynne å gråte! Tomhetsfølelsen blir også mindre etterhvert.

Jeg lånte boken "Barnet som ikke ble" en bok om spontanabort, senabort og dødfødsel. Dersom du går inn på LUB, (landsforeningen for uventet barnedød) sine hjemmesider kan du lese mer om boka der. Jeg fant mye hjelp og støtte der. Og ikke minst en bekreftelse på at min sorgreaksjon var helt normal.

Jeg er her for deg dersom du vil prate med meg:)

Go klem til deg fra meg!


Ja, det må vel gå bedre en dag.... selv om det ikke føles sånn nå. Både jeg og mannen vil gjerne ha et barn til, men hvordan blir neste svangerskap? Må jeg da gå å grue meg hele tiden? Være oppmerksom på den minste lille ting?
Jeg hadde masse blødninger i dette svangerskapet, og hadde virkelig trodd at når jeg hadde kommet så langt så ville alt bli bra. Hadde jo hadd flere ultralyder hvor alt så bra ut, til og med kvelden før vi mistet så så alt bra ut, men på morgenen så var det helt tomt for fostervann og legene sa at han ikke ville overleve. Kanskje skulle jeg ha ventet en dag, kanskje ville det bli mer fostervann igjen? Hjertet slo jo....Tror jeg holder på å bli sprø her. Prøver å tenke på alle mulige grunner til hvorfor dette kunne ha skjedd, kunne jeg ha gjort noe annerledes?

#4 Atannia

Atannia

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 99 Innlegg:
  • Stednordland

Skrevet 23 mars 2012 - 15:09

Beklager at du måtte oppleve dette. Alt jeg kan si er at det blir bedre med tiden. Jeg var igjennom akkurat det samme i fjor, og fødte ei jente. Og det var veldig vanskelig når det var som værst. Hadde jeg ikke hadd jenta mi som vi har fra før har jeg kommet til og møtt veggen totalt. Jeg fikk tilbud om terapi, og snakke om det, og det hjalp litt. Men vil alltid være et minne, som jeg selv har nå valgt til og gjøre positivt. Jeg har laget minne bok selv, med bilder. Og skrevet minner om svangerskapet. Også har jeg søstra som daglig faktisk prater om lillesøter i himmelen. Og at hun har det bra nå. Var og så plassen til vår lille og der er det alltid godt og være, og tenke pusle litt. Så ta tiden til hjelp, tiden leger litt. Men minnet vil være der. Er det noe annet du lurer på er det bare og ta kontakt, ikke vær redd for det. Masse klemmer til deg og din familie!

#5 Mamma til 3 gullgutter

Mamma til 3 gullgutter

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 27 Innlegg:

Skrevet 24 mars 2012 - 15:44

Beklager at du måtte oppleve dette. Alt jeg kan si er at det blir bedre med tiden. Jeg var igjennom akkurat det samme i fjor, og fødte ei jente. Og det var veldig vanskelig når det var som værst. Hadde jeg ikke hadd jenta mi som vi har fra før har jeg kommet til og møtt veggen totalt. Jeg fikk tilbud om terapi, og snakke om det, og det hjalp litt. Men vil alltid være et minne, som jeg selv har nå valgt til og gjøre positivt. Jeg har laget minne bok selv, med bilder. Og skrevet minner om svangerskapet. Også har jeg søstra som daglig faktisk prater om lillesøter i himmelen. Og at hun har det bra nå. Var og så plassen til vår lille og der er det alltid godt og være, og tenke pusle litt. Så ta tiden til hjelp, tiden leger litt. Men minnet vil være der. Er det noe annet du lurer på er det bare og ta kontakt, ikke vær redd for det. Masse klemmer til deg og din familie!

Takk for snille ord:) jeg holder på å bli sprø av å tenke på hva som forårsaket dette. Var det noe jeg gjorde? Jeg har hatt masse blødninger i dette svangerskapet, 2 styrtblødninger i uke 8 og 9 og ellers masse småblødninger. Det som er rart er at dagen dette skjedde så hadde jeg akkurat vært hos legen for småblødninger igjen og legen syntes at livmoren min var unormalt stram, og han var usikker på hva han skulle gjøre, men jeg fikk full sykemelding og beskjed om å komme tilbake om jeg fikk smerter eller blødninger. Det gikk 10 minutter etter legebesøker og da fikk jeg store smerter, 5 min etterpå da jeg reiste meg så kjente jeg blodet rant. Jeg dro raskt tilbake og ble sendt i ambulanse til sykehuset. Der blødde jeg så mye at det bare rant på gulvet. Jeg ble selvsagt lagt inn og etter et par timer så begynte smertene på igjen. Men legene sa at alt så bra ut, livmorhalsen var også lukket. Jeg hadde sterke smerter hele natten og på morgenen så gikk vannet med en stor blødning, men på dette tidspunktet så visste vi ikke at vannet hadde gått. Etter et par timer så kom det to leger, og da de ikke sa noe under ultralyden men snakket bare lavt seg i mellom så skjønte vi at noe var galt, det var helt tomt for fostervann og det var ingen annet alternativ enn å sette i gang fødselen for han ville ikke overleve. Fødselen var forferdelig smertefull med konstante rier i nesten 5 timer. De ga meg masse morfin, så mye at jeg nesten var borte, men det hjalp ingen ting. Nå sitter jeg og tenker kunne han ha overlevd? Hjertet slo jo, svakt men det slo. Tror jeg blir sprø her! Det er ingen ting jeg heller vil nå enn å bli gravid igjen, men samtidig er jeg fryktelig redd. Det sies at man skal vente til etter 12 uke med å fortelle om en graviditet for da er sjansen for at det skal gå bra veldig stor, det føler jeg er bare tull. Jeg var 17 uke på vei og skulle til ultralyd i neste uke og alle visste om graviditeten. Jeg er knust.....

#6 Atannia

Atannia

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 99 Innlegg:
  • Stednordland

Skrevet 25 mars 2012 - 11:38

Jeg venta faktisk til uke 13 denne gangen. Men det er fordi jeg har vært redd for at det samme skulle skje igjen. Men syns det må være opp til hvert enkelt når man vil fortelle det. Kom hjem fra ul nå, og nå klarer jeg og slappe mer av. Det tok et år til jeg var gravid igjen. Terminen er bare en uke etter den jeg hadde i fjor. Vet det er mange som prøver med en gang igjen etterpå. og blir gravid. Masse klemmer fortsatt til deg og dine! <3


Annonse