Skrevet 18 mars 2012 - 21:23
Vi fikk ikke fellesbarn før hans særkullsbarn var temmelig store, han hadde barna sine boende fast hos oss. Vi har alltid levd i tidsklemma, mer nå enn før, siden jeg også har barn nå, og fordi vi også til sammen har flere barn enn før ilsammen, tilross for at de er tenåringer og voksne så tar de fremdeles tid (og det er greit det).
Man man må akseptere at det tar tid å ha barn, man er nødt til å ta seg av dem. De krever sitt, og i perioder krever de mer.
Jeg merker at våre fellesbarn er lettere å sende ut, å kreve a de aktiviserer seg selv, enn hva han mene var grei med sine særkullsbarn. For oss kan det jo være en kombinasjon av at vi har flere barn/ungdommer å ta oss av, men har også følelsen av at det er greier å "hive ut" barn som allid er der. Barn som man ikke skal ta igjen det tapte med. Tror det er noe der.
Tiltross for at barna hans var fast hos oss, var de jo ofte hos sin mor også.
Hun savner nok bare pappaen sin, han bør ta seg litt tid sammen med henne. Men han bør også forklare henne at han er nødt til å jobbe, og når han er ferdig med det, kan de finne på noe.
Ser ikke bortfra at hun er bortskjemt med at det ska finnes på spesielle ting hver helg. Mora holder sikkert på akkurat på samme måte. Søtevennen har deg så skjeldent, vi må kose oss skikkelig de få helgene vi har sammen. Har venninner med delt omsorg som holder på sånn.
Bortskjemte bir barna av det, men kanskje det må være sånn?
Vi finner jo på ting i helgene med våre barn også, blir nok annenhver helg at vi gjør noe ekstra kos, men ikke hver helg, det har vi ikke kapasitet til.