Gå til innhold

Se også disse forumene:
Kvinneguiden Doktor Online
Foto

Hvordan har dere det nå den siste tiden??


  • Logg inn for å svare
7 svar til dette emnet

#1 bitthen

bitthen

    Aktiv bruker

  • Medlem
  • PipPip
  • 849 Innlegg:

Skrevet 05 mars 2012 - 09:01

Jeg er begynt å bli sliten, er mye alene med mini. Er (heldigvis) 80% sykmeldt og mini er i barnehagen. Like greit, jeg greier ikke tempoet og ut å leke og herje uansett nå.

Er plaget med masse kynnere hele tiden. På kvelden kommer de om jeg er helt rolig også, kan ikke gå feks på kjøkkenet uten at de kommer. Og alt er selvsagt tungt og slitsomt.

Gruer meg til fødsel, er kjemperedd pga flere forhold, men skal få snakke med en gyn snart da - håper det vil roe meg :)

Gleder meg til å treffe babyen da- veeeldig!

Det nærmer seg for oss alle nå, hvordan er det med dere?

Annonsebilag
Annonsebilag

#2 turbooglykkelig

turbooglykkelig

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 285 Innlegg:

Skrevet 05 mars 2012 - 09:20

Hei!
Jeg har også slitt mye med kynnere og flere runder med premature rier. Nå er kynnerne roet seg litt ned (5 uker til termin i dag), men magen er stor og tung, veldig hard og ubehagelig. Og bekkenet gjør meg ganske hemmet og redusert nå. Første runde med rier var i uke 30, så jeg har lenge forberedt meg på prematur fødsel. Nå som det faktisk kan virke som han kan finne på å bli til termin, kjenner jeg at jeg er ganske utålmodig. Men drømmen er såklart en superfrisk prins som kan komme hjem like etter fødsel! Gleder meg til trilleturer!

#3 Ikkesåallerværst

Ikkesåallerværst

    Ivrig bruker

  • Medlem
  • PipPipPip
  • 1 786 Innlegg:

Skrevet 05 mars 2012 - 10:03

Hei :)

Jeg har det ikke så bra om dagen.. Gruer meg sinnsykt til fødsel, og syns tida går alt for fort (er i uke 32+). Driver og veier for og i mot epidural, og skjønner ikke hvorfor det er vikti for meg å gjøre det uten?? Nå er jeg hvertfall helt sikker på at jeg ikke klarer å motovere meg til fødsel uten epi.

Jeg er fullt sykmeldt for å unngå fødselsdepresjon denne gangen, og har inntil nå vært ganske trygg på at det ikke vil skje igjen. Men nå har jeg jammen meg blitt usikker! Frykter at den nye babyen og det nye livet skal gå hardt utover gutten min, som ikke fikk verdens beste start i livet.. Han strever også om dagen, og har blitt sutrete og kranglete, noe han ikke har vært det siste 1,5 året. Er redd det er mye min feil.. Parforholdet er heller ikke bra om dagen; mannen er sliten og jeg har problemer med å si hvordan jeg har det. Gråter MYE, men mannen min aner det ikke.. Skjønner ikke helt hvordan det skal bli med en til, når vi sliter sånn nå, ny baby er jo en stor belastning på forholdet. Har en mor som er veldig syk (psykotisk) og har mange vanskelige tanker og følelser rundt det.

Pjoh, det var mye negativt!! Fysisk er jeg i fin form. Litt tungt, men helt overkommelig. Har dessuten begynt å trene :). Det er masse liv og romstering i magen, og det syns jeg er så koselig! Koser meg mye mer med det denne gangen, og kan ligge lenge og bare kjenne på bevegelsene. Jeg har jo dessuten et arsenal av helsepersonell med meg for å psyke meg opp, så helt alene er jeg ikke. Og helt svart er det heller ikke :)

#4 turbooglykkelig

turbooglykkelig

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 285 Innlegg:

Skrevet 05 mars 2012 - 10:24

Hei :)

Jeg har det ikke så bra om dagen.. Gruer meg sinnsykt til fødsel, og syns tida går alt for fort (er i uke 32+). Driver og veier for og i mot epidural, og skjønner ikke hvorfor det er vikti for meg å gjøre det uten?? Nå er jeg hvertfall helt sikker på at jeg ikke klarer å motovere meg til fødsel uten epi.

Jeg er fullt sykmeldt for å unngå fødselsdepresjon denne gangen, og har inntil nå vært ganske trygg på at det ikke vil skje igjen. Men nå har jeg jammen meg blitt usikker! Frykter at den nye babyen og det nye livet skal gå hardt utover gutten min, som ikke fikk verdens beste start i livet.. Han strever også om dagen, og har blitt sutrete og kranglete, noe han ikke har vært det siste 1,5 året. Er redd det er mye min feil.. Parforholdet er heller ikke bra om dagen; mannen er sliten og jeg har problemer med å si hvordan jeg har det. Gråter MYE, men mannen min aner det ikke.. Skjønner ikke helt hvordan det skal bli med en til, når vi sliter sånn nå, ny baby er jo en stor belastning på forholdet. Har en mor som er veldig syk (psykotisk) og har mange vanskelige tanker og følelser rundt det.

Pjoh, det var mye negativt!! Fysisk er jeg i fin form. Litt tungt, men helt overkommelig. Har dessuten begynt å trene :). Det er masse liv og romstering i magen, og det syns jeg er så koselig! Koser meg mye mer med det denne gangen, og kan ligge lenge og bare kjenne på bevegelsene. Jeg har jo dessuten et arsenal av helsepersonell med meg for å psyke meg opp, så helt alene er jeg ikke. Og helt svart er det heller ikke :)


Først av alt - jeg synes det er så tullete at man skal henge seg opp i et mål om å føde uten epidural. Om det gjør deg trygg å vite at du kan få epidural, synes jeg du skal sørge for at det står på alle dine papirer - så alle er innstilt på at dette er et sterkt ønske. Det er intet nederlag og etter min erfaring snarere med på å gi deg en fin fødselsopplevelse som gir masse energi etter fødsel! Fint at noen mener det er så viktig å føde naturlig, og fint at de da kan velge det. Men fint for oss andre at vi lever i 2012 og faktisk kan velge en annen måte å gjøre det på!

Når det gjelder alt det andre vil jeg bare si, snakk med din kjære. Det er klart han merker at du gråter mye og ikke har det bra - selv om han ikke ser det. Han kan ikke klare å støtte deg om du ikke snakker med ham og forteller ham om dine følelser og tanker. Og sønnen din merker også at mamma ikke har det bra. Prøv å ta ham på fanget og si at mamma er litt sliten og av og til litt lei seg, men at du elsker ham høyt og inderlig og gleder deg til f.eks sommer og sol og baby ute av magen så du kan sparke ball med ham, eller noe sånt. En klem og en innrømmelse at vi som mammaer og koner av og til er lei og slitne, kan gjøre godt. Og min erfaring er at både barn og mann blir veldig lettet når de skjønner litt mer av hvordan og hvorfor du er som du er!

Og snakk med jordmoren din, eller en god venninne, eller andre du føler du kan tømme deg litt for. Det er fint at legen din har forståelse for faren for fødselsdepresjon, men av og til gir det mye tid til å tenke og mye alenetid og ingen å dele det med.

Lykke til!

Klem :)

#5 bitthen

bitthen

    Aktiv bruker

  • Medlem
  • PipPip
  • 849 Innlegg:

Skrevet 05 mars 2012 - 19:59

Hei :)

Jeg har det ikke så bra om dagen.. Gruer meg sinnsykt til fødsel, og syns tida går alt for fort (er i uke 32+). Driver og veier for og i mot epidural, og skjønner ikke hvorfor det er vikti for meg å gjøre det uten?? Nå er jeg hvertfall helt sikker på at jeg ikke klarer å motovere meg til fødsel uten epi.

Jeg er fullt sykmeldt for å unngå fødselsdepresjon denne gangen, og har inntil nå vært ganske trygg på at det ikke vil skje igjen. Men nå har jeg jammen meg blitt usikker! Frykter at den nye babyen og det nye livet skal gå hardt utover gutten min, som ikke fikk verdens beste start i livet.. Han strever også om dagen, og har blitt sutrete og kranglete, noe han ikke har vært det siste 1,5 året. Er redd det er mye min feil.. Parforholdet er heller ikke bra om dagen; mannen er sliten og jeg har problemer med å si hvordan jeg har det. Gråter MYE, men mannen min aner det ikke.. Skjønner ikke helt hvordan det skal bli med en til, når vi sliter sånn nå, ny baby er jo en stor belastning på forholdet. Har en mor som er veldig syk (psykotisk) og har mange vanskelige tanker og følelser rundt det.

Pjoh, det var mye negativt!! Fysisk er jeg i fin form. Litt tungt, men helt overkommelig. Har dessuten begynt å trene :). Det er masse liv og romstering i magen, og det syns jeg er så koselig! Koser meg mye mer med det denne gangen, og kan ligge lenge og bare kjenne på bevegelsene. Jeg har jo dessuten et arsenal av helsepersonell med meg for å psyke meg opp, så helt alene er jeg ikke. Og helt svart er det heller ikke :)


Plutselig ble mine "problemer" med ett trivielle... Håper du har noen og prate med og får masse oppfølging så du kommer deg over kneika og den vanskeligste tiden!! Har dere vurdert å snakke med en familieterapeut gjennom feks familievernkontoret - det kan være veldig nyttig for forholdet.

(Jeg og mannen min er begge enige om at dersom forholdet etter hvert blir veldig tøft for oss så skal vi være raske og ta kontakt med de :)

(Og jeg skal i allefall ha epidural - jeg skal ta imot alt jeg får ;) )

Sender deg en KJEMPEKLEM!!

#6 Ikkesåallerværst

Ikkesåallerværst

    Ivrig bruker

  • Medlem
  • PipPipPip
  • 1 786 Innlegg:

Skrevet 05 mars 2012 - 20:47

Så søte dere er :). Var ikke meningen å kuppe tråden din, bithen!

Jeg skjønner faktisk ikke selv hva det er jeg driver og baler med n

#7 Ikkesåallerværst

Ikkesåallerværst

    Ivrig bruker

  • Medlem
  • PipPipPip
  • 1 786 Innlegg:

Skrevet 05 mars 2012 - 20:55

(og nå kommer resten..).., når det gjelder epidural. Helt idiotisk, er jo bare å takke ja til det! Har lurt litt på om jeg og mannen skulle vært på samlivskurs, men han er ikke glad i sånt. Familivernkontor føles litt voldsomt. Har hatt han med til psykologen min, og det blir ikke helt bra.. Største problemet er at jeg ikke sier noe særlig om hvordan jeg har det (en uvane jeg la meg til i oppveksten.. :/), og da blir det mye misforståelser. Jeg har gode fagfolk rundt meg, men pga at jeg er sånn jeg er, så har jeg ingen venner jeg klarer å snakke ordentlig med dette om. Syns forøvrig spesielt fødselsangst er veldig vanskelig å snakke med venninner om!

Men uansett, dagen i dag var bedre enn i går. Og jeg vet jo at det er mye hormoner i sving disse ukene, og jeg er nok sårbar for dem denne gangen. Takk for gode ord, og for lånet av tråden :)

#8 bitthen

bitthen

    Aktiv bruker

  • Medlem
  • PipPip
  • 849 Innlegg:

Skrevet 07 mars 2012 - 22:07

Du kupper jo ikke tråden da! Jeg lurte jo på hvordan det gikk med dere ;)

Håper ting går greit med deg og familien din framover, fødselsangst synes jeg også det er vanskelig å snakke om. Jeg er livredd - for alt! Jeg spiller kjemptøff i fht fødselen ovenfor mannen min som selv har uttrykt usikkerhet omkring hva som skal skje. Inni meg er jeg veldig redd og usikker :(

Men Epiural eller hva i alle dager de kan tilby skal jeg i allefall ha - ja takk til alt :P Hvem vet - kan være det ender i hasteks denne gangen også.

Håper i allefall du slipper en ny depresjon og får nyte barsel- og spedbarnstiden. Angsten for å få depresjonen igjen er vel tøft nok i seg selv.

Stor klem til deg :)