Frenzia skrev 14 februar 2012 - 00:51:
Her hos meg så viser jeg med armer og ben mens jeg utdyper det i breie ordlag. F.eks:
"Har sovet skikkelig dårlig i natt.", gjesper jeg høyt, og så segner jeg om på gulvet i fosterstilling og snorker.
"Ugh, føler meg helt jævli i dag.", hulker jeg, og så spyr jeg på skoa hans før jeg segner om i fosterstilling.
"For en jævli dag!", roper jeg i det jeg ramler inn døra, før jeg segner om i fosterstilling.
Jaggu har han tatt hintet hver gang, gitt.
Prøv du også, kanskje det virker?

Det blir falsk omsorg for meg.
Da spør han ikke fordi han bryr seg, men fordi jeg legger spørsmålet i munnen hans. Jeg vil ikke ha pliktspørsmål, men kjærlighet og litt omsorg. Og ikke bare oppmerksomhet når det nærmer seg leggetid, jeg er stuptrøtt, men det er trangt i buksa hans......
For et par måneder siden hadde jeg utrolig vondt i skulderen pga noe arbeid jeg hadde gjort, klarte ikke å løfte armen og jeg fortalte det til ham 3 ganger i løpet av 5 minutter, men han var så opptatt av sine egne vondter at han fikk det ikke engang med seg. Det var siste gang jeg fortalte ham at jeg har vondt...
Gjennom hele svangerskapet har jeg spurt ham hvordan hans dag har vært, hvordan han har sovet, men aldri har han sendt spørsmålet i retur.
Ikke er jeg personen som går rundt og klager heller, det har en veldig negativ virkning på psyken min.
Det er bedre han ikke vet, og at jeg irriterer meg over at han ikke spør , -for da kan jeg unnskylde ham for meg selv med at han vet ikke, -enn at han vet og jeg irriterer meg over at han ikke bryr seg -for da har jeg ingenting å unnskylde ham med
Det gikk 1,5 mnd før jeg fortalte ham at jeg var blitt delvis sykemeldt...Han så at jeg kom hjem tidligere enn normalt, men aldri et spørsmål hvorfor. -Bare kommentar " Du er tidlig..."
Han har vært velsignet med en kone som har gått igjennom flere svangerskap uten store plager, og siden jeg er en person som står på til jeg stuper, så blir han fort veldig "lay back"
Og jo dårligere jeg blir, jo dårligere blir han. Slik at han alltid er dårligere enn meg og jeg likevel er den "friskeste" og må stå på videre, slik at ungene ikke skal bli den lidende part...
Jeg vet humøret mitt går over når jeg er skikkelig oppegående igjen, men akkurat nå er jeg bare så lei hele mannen.
Leverer han gledelig på døren til noen...