33 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Jeg er en 17 år gammel jente, uten barn. Men måtte lette på trykket litt, og med tanke på at det ikke var noe passende tema og ta opp med foreldrene mine, vil jeg heller spørre dere foreldre her..

Vil dere noen gang kunne slutte å være glade i barna deres? Slutte å sette pris på de?

Jeg har gjort en del dumt, og angrer så klart.. Jeg har også angst, og tankene mine kan man kalle for forskrudde tanker som er helt bak mål..
Jeg trudde jeg hadde gjort mye slik at både foreldrene mine og søskene mine ville sette pris på meg, men det føles ikke slik ut.

Jeg valgte å bo borte i 2 uker for litt siden, og jeg hørte ingenting, ikke noe.
Jeg sendte smilefjes til mine søsken men fikk ikke igjen.
Jeg ser at de mye heller setter pris på de andre søskna mine.

Foreldrene mine sier så klart glad i deg, ha en fin dag, men jeg trur ikke på de.. Av en eller annen grunn..
Søskna mine sier jeg ikke har gjort noe galt, men jeg trur ennå ikke på de :/ Jeg vil tro ! Men klarer ikke..
Prater foreldrene mine om noe litt stressende, så tenker jeg at det er jeg som har gjort noe..

Jeg tenker heller at jeg IKKE gjør det bra på skola, de skryter og alt mulig, men jeg føler jeg ikke gjør det bra nok...

Måtte bare få det litt på avstand og høre litt med dere.. Håper det ikke gjør noe...

[VinterSol+2]

Nei, man slutter ikke å være glade i barna sine.
Og vet du hvva? Man er ikke mindre glad i noen av barna og mer glad i noen av de andre heller.
Man er like glad i, men fordi barna dine er helt unike mennesker,er man glade i dem på helt unike måter også.

Foreldrene dine sier de er glade i deg, men du tror ikke på dem. Hvorfor ikke? Hva s kal til for at du skal tro på dem?

Noen mennesker viser kjærlighet ved å skrive smileys til hverandre. For andre betyr ikke det så mye, men set å gi en klem, eller lage middag til, eller si jeg er glad i deg, betyr mer enn resten av verden.

Har du hørt om noe som heter kjærlighetsspråk?
Vi har forskjellige typer ljærlighetsspråk. Og noen ganger, så forstår vi ikke hverandres kjærlighetsspråk, og da blir vi lei oss, såret, og tviler på de andres kjærlighhet, enda et bare er en stor misforståelse!


Jeg vil anbefale deg å søke hjelp. Snakk med noen voksne som kan hjelpe deg og mammaen og pappaen din til å forstå hverandres kjærlighetsspråk. Kanskje foreldrene dine tror at du VIL at de skal la deg være k fred, og at det er en måte å vise deg kjærlighet og tillit på?


Snakk med noen! Finn tilbake til hverandre, for kjærligheten er der.

Hilsen en som også sleit med forholdet til mammaen sin da hun var 17, men nå, 11 år etter, er en skikkelig mammadalt som snakker med mamma om nesten alt.


Stor klem til deg!

[Mimmi84]

jeg tenker at ditt største problem er at du kanske ikke er så glad i / verdsetter deg selv. Du godtar ikke det de andre sier, fordi du muligens føler at du ikke helt har gjort deg fortjenet til det?

[Anonym bruker]

Nei vi scuter aldri å være glad i barna våre! Som jeg sier til min sønn (på 5) "Jeg er til og med glad i deg når jeg er sint på deg!"

Det er vanskelig å være tennåring. Finn noen voksne du kan snakke med. Helsesøster, lærer eller noen andre du stoler på.

[Anonym bruker]

Jeg henger meg på de andre her!

[Anonym bruker]

Nei, det er sikkert sant, at en er ike mindre glad og mer gla i noen, men jeg føler det bare slik..
Jeg reagerer sykt på ting, og kommer totalt ut av kontroll.. og jeg angrer så sykt på mange episoder.. og det får meg til å føle det slik.. også det jeg har nevnt..
Jeg vet ikke helt hva som skal til, men hjertet og et smil er jo greit engang iblant på meldinger, og syns alltid det er litt rart at søskene mine allitd får smil og/eller hjertet på meldinger, men det er veldig opp og ned på meg..
Det kan hende de gjør alt før å vise at de er glad i meg og setter pris på meg, men jeg ser det ikke :/
Jeg har flere ganger sagt at jeg kan gå om jeg tar plass, er i veien for dem.. Slike tanker kan jeg plutselig få, og deretter gå, fordi jeg får en ekkel følelse inni meg..

Det er også litt vanskelig å prate om.. Jeg kan plutselig klikke om jeg møter litt for mye motgang eller de overser meg totalt eller ikke gidder svare når jeg ber om hjelp/råd eller andre ting..
Og jeg vil jo ikke være slik..

Takk for klemmen

[MrsMilla]

Nei, slutter aldri å være glade i barna. Uansett.

Har heller dårlig samvittighet fordi man er streng med de man er glade i, og prøver å få de til å gjøre det som er best for dem, selv om de ikke skjønner det der og da.
Jo mer glade i barna, jo strengere blir man kjennes det ut som. Så utrolig redd for at det skulle skje noe med de!
Og alltid dårlig samvittighet for å bruke for lite tid/ ikke gi de mer oppmerksomhet/ gjøre de mer glade/ finne på mer sammen med de/ være mer perfekte foreldre....

[Miryks]

Du sier du har angst.
Har du bedt om hjelp hos noen? En lege du kan prate med, helsesøster på skolen?
Jeg har angst, jeg også, og slike tanker popper opp når det er som verst.

For meg ble min fantastiske lege redningen, samtaler med henne en til to ganger i mnd.
Lånte meg også et par bøker på hennes anbefaling,
"Kongen anbefaler"; og "Sjef i eget liv".
Disse bøkene går ut på kognitiv terapi, altså å forandre sin egen tankegang. Hvordan en ser på ting, tenker om seg selv og andre osv.

Og til spørsmålet ditt: Nei, jeg tror ikke en slutter å elske sine egene barn. Tror det skal utrolig mye til da, og jeg tviler på at du har gjort så mye
De er nok glade i deg. Jeg vet ikke hva du har gjort, eller føler du har gjort, men kanskje de også er usikre på deg?

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som de har en psykisk lidelse, for jeg kjenner meg veeeldig igjen.. Jeg var veldig slik som deg når jeg var yngre. Jeg trodde ingen var glade i meg å at jeg bare var i veien for alle.. Alle ville ha det såååå mye bedre om jeg ikke var her mer osv.. Jeg så også altid etter tegn på om de jeg var glade i ikke lengre var glade i meg, men det som var tilfelle var jo bare at det var jeg som var syk.. Alle var glade i meg, men jeg klarte ikke å se det.. Jeg måtte til psykiater å jeg begynnte på medisinsk behandling, å først da så jeg hvor mange mennesker jeg hadde rundt meg som faktisk satte utrolig stor pris på MEG Jeg synes du bør ta kontakt med legen din å få en henvisning til psykiater med en gang. Det er ikke noe poeng å vente med det slik som jeg tolker din situasjon i dag.. Jeg vet så inderlig godt hvordan det er å være der du er nå, å jeg VET at det kan bli så utrolig mye bedre for deg bare ved å ta noen enkle grep Jeg håper virkelig du får ordnet opp i dette slik at du kan få det bra med deg selv og dine nærmeste igjen Stoooor klem til deg! Du er så utrolig mye mere verdt enn du selv aner!

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 07 februar 2012 - 23:40:

Nei, det er sikkert sant, at en er ike mindre glad og mer gla i noen, men jeg føler det bare slik..
Jeg reagerer sykt på ting, og kommer totalt ut av kontroll.. og jeg angrer så sykt på mange episoder.. og det får meg til å føle det slik.. også det jeg har nevnt..
Jeg vet ikke helt hva som skal til, men hjertet og et smil er jo greit engang iblant på meldinger, og syns alltid det er litt rart at søskene mine allitd får smil og/eller hjertet på meldinger, men det er veldig opp og ned på meg..
Det kan hende de gjør alt før å vise at de er glad i meg og setter pris på meg, men jeg ser det ikke :/
Jeg har flere ganger sagt at jeg kan gå om jeg tar plass, er i veien for dem.. Slike tanker kan jeg plutselig få, og deretter gå, fordi jeg får en ekkel følelse inni meg..

Det er også litt vanskelig å prate om.. Jeg kan plutselig klikke om jeg møter litt for mye motgang eller de overser meg totalt eller ikke gidder svare når jeg ber om hjelp/råd eller andre ting..
Og jeg vil jo ikke være slik..

Takk for klemmen

hmm

[mamma3333]

barn er barn livet ut og man slutter aldri og være glad i dem:)

[Anonym bruker]

Dine følelser høres ut som følelser man ofte får dersom man har psykiske problemer. Jeg har to personer i min nærhet med forskjellige psykiske problemer, den ene bl.a. angst og bipolar lidelse. Hun blir ofte fornærmet uten at vi andre forstår at vi har gjort noe mot henne i det hele tatt, men dette skyldes at hun skaper hendelser ut fra sine egne tanker hvor hun er sentrum for det som skjer. Hvis vi f.eks ikke svarer på meldinger med en gang kan det komme mange meldinger med hensikt å gi oss skyldfølelse etterpå. Når man har psykiske problemer så tror jeg man skaper mange følelser og situasjoner som man involverer andre i, men som kanskje ikke er virkelige. Begge personen jeg nevnte skaper situasjoner ut fra sine egne negative forventninger. Det jeg mener å si er at foreldrene og søsknene dine er glade i deg. Det er akkurat som flere her sier, selv om jenta mi er sinna og jeg er sinna, så kjenner jeg i hjertet mitt at jeg er glad i henne. Med riktig hjelp til å bearbeide følelsene dine og jobbe med reaksjonene dine, så tror jeg du også vil få et annet syn på både deg selv og de rundt deg. Det er mulig, og det er mye man kan gjøre selv uten hjelp også. Det første steget er å innse at det ikke er de rundt deg som gjør dette mot deg, men at det er mye du kan forsøke å jobbe med i deg selv. Min erfaring fra den andre personen jeg nevnte, som selv har kommet veldig langt i arbeidet med sine følelser, er at det er viktig å være ærlig med deg selv, og å tørre å være ærlig og noen ganger sårbar ovenfor sine nærmeste.

[Mamman til Stella]

man kan aldri slutte å elske barna sine ! <3

[Anonym bruker]

Først vil jeg si at foreldre slutter aldri å være glad i barna sine.

Jeg er godt voksen, men kjenner meg igjen i noe det du skrev fra da jeg var ungdom. Jeg hadde det slik og da fikk jeg diagnosen deprimert. Det var godt å få vite hva som "feilte" meg. Det er tungt å være deprimert, man blir så negativ og ønsker å bli sett. Snakk med noen du kan være åpen mot, sett ord på hva du føler og tenker.

De fleste helsestasjoner i kommuner har helsesøstrer som jobber som ungdomskontakt. Hva med å ta kontakt med dem for å få pratet om dette slik at de kan hjelpe deg til å sette ord på hva du føler og hvorfor du føler noe slikt.

Du går inn på kommunen sin side på nettsiden, søk etter helsestasjon for ungdom. Be om time for samtale, det er vanskelig første gangen - men så blir det lettere etterhvert som du og helsesøsteren blir kjent med hveradre og du får satt ord på ting.

Stå på, det er mulig å gjøre noe med det selv om det virker helt håpløs.

Goklemmer

[Anonym bruker]

Jeg syns også psykolog hadde vært en ide! : )

[Anonym bruker]

Kjære hovedinnlegger.

De tingene du gjør, og beskriver, minner meg veldig sterkt om min egen bror og hans atferd i en periode.

Jeg tror nok det har startet et sted, med at han i hele oppveksten har vært en mer følsom type enn vi øvrige søsken. Og i tenåra ble det mer ydelig, det er så mye som blir vanskelig i den perioden: forholdet til kroppen, til det motsttte kjønn, til perstasjoner av alle slag, forholdet til vennene, lærerne og familien. Alt dette kan endre seg og bli mer komplisert og mangesidig enn de enkle relasjonene man har som barn.

Me han gjorde mye av det samme som du gjør: undervurderte sin egen verdi, drev ustanselig og vurderte/målte seg selv opp mot andre ("de andre er flinkere/modigere/mer elsket enn jeg" osv) og gjorde store anstrengelser i å tolke knøttsmå signaler ("hvorfor sa hun bare hadet, og ikke vi sees? hvorfor sto det ikke smiley på sms-en?" etc).

Når han fant noen knøtsmå ting, tolket han det ALLTID i negativ retning. Og her bruker jeg store bokstaver, for da han ble voksen, 10-15 år etter, kom han stadig med ting han husket, oppsamlede "bevis" på hvorfor vi andre var mer foretrukne enn ham, og hvorfor hans liv hadde blitt verre enn vårt.

Men det som han aldri tok med i beregningene var de vurderingene mamma hele tida gjorde for å skåne ham. F eks hvorfor fikk han ikke eget rom da han var 10 år, den andre broren vår fikk eget rom på den alderen. (Hans eget svar: fordi ingen brydde seg om ham. Mammas svar: fordi mamma visste han var mørkredd og utrygg om nettene og plaget av mareritt. Noe han godt kan huske hvis vi minner ham på det! Men hans egen forklaring er blitt "sannheten" om hvorfor alt er så urettferdig, inne i hans hode.)

Seinere, da han ble russ og ferdig med skolen, kunne han gjøre som du, forsvinne i 3-4 uker, nekte å svare på telefonen osv, og så kanskje melde at han var i København og hadde svidd av pengene på øl og trengte å låne til billetten hjem.

De første gangene ble alle fra seg av redsel.

Men i ettertid ser jeg at vi faktisk ble "kaldere" mot ham etter hvert. Selv måtte jeg bare bestemme meg for at jeg kunne ikke la frykt og bekymring styre livet mitt - han stakk av for å forsvinne litt, og litt for å skremme ogss og teste oss og "se hvor bekymret vi ble". Men det HJELPER IKKE!

Og her bruker jeg store bokstaver igjen, fordi det er sant. Ikke driv og "test" folk ved å såre dem på den måten. Det er å misbruke deres kjærlighet. Heller ikke skal du forvente daglige forsikringer om at de elsker deg. Det er kanskje ikke deres form eller deres språk. Selv kan jeg si sånt til kjæresten min, når vi er nyforelska, men å gnage på det til venner og familie ellers syns jeg bare blir klamt. Jeg føler meg pressa og invadert når broren min skal fortelle hvor glad han er i meg, hvor fantastisk jeg er og overlesser meldingene med hjerter og smilefjes. Vi er forskjellige, og han er uten sammenligning den mest kjærlighetshungrige person jeg kjenner.

I seg selv er det ingen skavank, men jeg har kjent ham i over 30 år, og det blir som å fylle en bøtte uten bunn. Man tenker i sitt stile sinn: når skal han begynne å tro på det, da? Han anklager mamma for å foretrekke oss andre, men hun har ligget våken de siste 15-20 år og lurt på om han har det bra, hun har sendt jeg vet ikke hvor mange titalls tusen for å berge ham ut av ustanselige økonomiske vansker, hun har oppsøkt ham sein og tidlig for å hjelpe ham med basale ting som å møte opp hos NAV for å få en avtale om dagpenger, fulgt ham til legen for at han skulle får rett til sykepnger osv. Han har bodd hos henne i perioder, og til og med stjålet av pengene hennes.

Så du ser, foreldrekjærligheten, hvis den fins der, så er den utrolig sterk og utholder en hel masse. Men man skal ikke misbruke den! Nå er hun en gammel dame på nærmere 70 år, og endelig har min bror skjønt at det begynner å bli hun som trenger hjelp og ikke ham... så han har sluttet å stille krav. Men han greier ennå ikke å gi noe tilbake, ikke en gang å ringe på en vanlig onsdag for å høre hvordan det går. Han ringer bare når han trenger noe selv, og etter at jeg sa til ham at han skulle slutte å be henne om ting og penger, er det gått over et år siden sist han ringte.

Jeg mener ikke å snakke stygt om ham - jeg tror det hele er en sykdom. Og jeg tror den var der allerede da ha var en angstbrudden ungdom, som du, som hele tida nedvurderte de signalene på omsorg han fikk fra andre, og som testa dem og mistrodde sine omgivelser. Jeg tror ikke din familie kan "fylle mer i bøtta" hvis din bøtte også har et stort hull i bunnen. Jeg tror du må ta din egen tilstand på alvor, innse at problemet ikke ligger hos dem, men at du selv må lære å "tette igjen" det hullet, slik at du blir i stand til å MOTTA og BEHOLDE i deg alt det gode folk gir.

Der var jeg oppe med caps-locken igjen, for jeg håper inderlig at ditt liv ikke blir som min brors. Vi visste ikke at dette var symptomer på hans sykdom (legen kaller ham bipolar), og kunne ikke skaffe ham hjelp i tide. Så nå er det blitt mer enn en sykdom, det er blitt hans personlighet. Og det er fryktelig, fryktelig ensomt å være en slik personlighet. Og det er veldig, veldig vanskelig å hjelpe en som ikke tror på det gode en sier, bare husker de dårlige stundene.....

Beklager, det ble langt. Be om hjelp, og får et bedre liv!

[Anonym bruker]

Jeg har pratet endel med en lærer om det, men ikke mer enn det.
Jeg tenker liksom... at jeg har gjort så mye ting,reaksjonene mine og ting jeg har sagt.. og jeg har vært sur.. Føler jeg møter før mye motgang, får før lite kjærlighet, og slik.. blir ikke satt pris på.. Vil jo ikke være slik.. Vondt å miste kontrollen slik..

Jeg hadde mye på hjertet nå men fikk ikke nedskrevet alt..

Slik som idag så sa foreldrene mine at de var veldig slitne, og jeg sa at om de slapp meg av ved bussstasjonen kunne jeg reise, før da var de kvitt en av de store belastningene..

Jeg vet selv at det ikke hjelper å stikke av, men jeg vil kjenne og vite at de bryr seg.. gjør det på feil måte men..

[Lille Miss Bebs]

Det du skriver her, minner meg litt om meg selv i tenårene.
Jeg var/er nok en mer følsom jente, enn andre (noe du kanskje også er)
I tenårene er man generelt mer følsom for ting, man er mer usikker, sint og man måler seg opp mot andre på utseendet osv.

Jeg vil nok anbefale deg å snakke med helsesøster eller lege. Jeg var hos legen og fant ut at jeg hadde Lavt Stoffskiftet, noe som kan forsterke følelser. Ene symtomet på lavt stoffskifet er depresjon.
Greit å få sjekket om det er noe av viteminer/mineraler som du har lite av, eller om det er sykdommer som gjør at du har depresive tanker. Om det ikke er noe der, så har du hvertfall sjekket det.
Om det ikke skulle være noe, er du på vei til hjelp uansett, da har du snakket med en lege som også kan hjelpe deg videre evt med psykolog eller andre personer å snakke med.

Det er utrolig viktig å få hjelp så fort som mulig, sånn at dette ikke henger igjen oppover i voksen livet. Ting vil bli lettere. Som også noen nevnte over her, kan det bli lettere å forstå kjærlighetsspråket. Det blir lettere for foreldrene dine og ikke minst deg selv, å skjønne hvorfor ting er som de er. hvorfor du har sånne tanker og hva som må til for å hjelpe deg videre.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig følsom og dette er noe med at jeg har angst tror jeg.. og jeg føler jeg ikke blir akseptert slik jeg er..
Føler ikke foreldrene mine forstår det, moren min er litt enklere, men faren min tråkker bare på med negative ord..
Synes det er så vanskelig å trist og ikke blir forstått med tanke på angst og hvilke ting som kan stoppe meg og hvordan jeg kan reagere..

Jeg har alt begynt å tenke på hvordan jeg skal klare meg når jeg blir eldre..

Huff, føler jeg klager så fælt her nå, og beklager om jeg gjør det.

[Anonym bruker]

Jeg tror også du har en psykisk lidelse, og for meg høres det veldig ut som Borderline. Kan du ikke google Borderline personlighetsforstyrrelse/emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og se om det kan passe på deg?