Gå til innhold

Han vil ikke bli pappa


MolleBolle

Anbefalte innlegg

For 2 uker siden fant jeg ut at jeg var gravid.

Graviditeten var ikke planlagt da jeg brukte p piller.

 

Da jeg fortalte til han at jeg hadde kjøpt en test fikk jeg bare svar; Ikke bra.

Tok testen dagen etter og den viste 3+

Han sa han ikke ønsker at vi skal beholde dette barnet.

Han drakk seg full den kvelden og etterhvert sa han at han ville støtte meg uansett men at han trengte litt tid på seg.

 

Vi reiste på en planlagt ferie og han snakket omtrent ikke til meg. Det som kom ut av han var bare frekke kommentarer....

Han drakk seg full igjen på turen og snakket med noen kompiser på tlf. De sa han burde ta ansvar.

 

Igjen sa han til meg at han elsker meg og at han skulle ta ansvar.

Nå, en liten uke etter er han irritert og vil ikke snakke om det for det får han i dårlig humør.

Han klandrer meg og alt er liksom min feil.

Og han sier jeg bestemmer alt (jeg har sagt jeg ikke vil ta abort)

 

Han sier fortsatt at han skal gjøre så godt han kan og at det kanskje blir bedre med tiden, men det gjør så vondt at han ikke ønkser dette.

 

Jeg har grått i snart 2 uker, jeg er så fortvila. Og det er så vondt å ikke kunne snakke med han om det.

Jeg orker ikke tanken på abort heller.

Vi er begge 31 år så jeg synes vel at vi bør ta ansvar selv om det ikke var planglagt.

 

Er bare så usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg har sagt jeg ikke kan tvinge han til noe ansvar, men han føler jo det.

 

Noen med erfaringer?

Jeg skal til tidlig ul på onsdag for å finne ut hvor langt jeg er på vei.

 

Trengte bare å lette trykket litt her.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det kan jo være ting endrer seg når ungen kommer da. Foreløpig er det en så fjern tanke for han kanskje? Litt redd, litt usikker og veldig nervøs...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første tegn til at ting ikke er som det burde er jo at han drikker seg full for å "takle" nyheten... i den aldreren burde han ha lært seg andre måte å møte utfordringer på...

Og hvis han mener at allt er din feil så har han virkelig misforstått noe vesentlig...

 

Når det er sagt så føler jeg virkelig for deg! For situsjonen din høres ikke noe enkel ut!! håper virkelig at du finner ut av det og at forhåpentligvis er bare en fase han må igjennom for å inse at han skal få oppleve verdens største mirakel!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når han er 31 år vil jeg påstå han er litt umoden for alderen....jeg kan fortelle historien om min første graviditet. Jeg ble gravid kun kort tid etter jeg ble sammen med min nåværende samboer. Vi hadde vært sammen i 6 uker da jeg oppdaget graviditeten, jeg ble også gravid på p- piller. Men jeg må si àt han var enestående med meg! Og med tanke på hva vi hadde i vente. En ekte mann og kjæreste syns jeg skal ta ansvar, han er jo 50% ansvarlig han også! Nå er vi forlovet og venter nr to ( denne gangen et planlagt barn) tror få hadde trodd at det skulle gå så bra! Jeg har virkelig funnet drømmemannen:) håper du finner ut av dette og at kjæresten din finner det i seg til å skjerpe seg skikkelig! Når har han sett for seg å få barn hvis han allerede er over 30, tenker jeg? Ikke meningen og virke for negativ, men jeg har vært i samme situasjon, bare med enn mann som virkelig har støttet meg hele veien! hadde han ikke gjort det eller respektert meg hadde vi aldri vært sammen i dag...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en venninne, som har en mann der han uttalte at livet hans var ødlagt, da har fikk vite at han skulle bli far. Synes det er utrolig dårlig gjort å si noe sånt. Man er to for å danse tango for å si det sånn..

Men.. tiden gikk, og de snakket sammen, og forholdet deres ble bedre og bedre. Han gledet seg mer og mer til å bli far. Og han var verdens stolteste da deres barn ble født :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg har sjølv vært igjen AKKURAT det samme - og det er forferdelig!! Det rådet eg kan gi er å gi han tid, sjølv syns eg det var veldig vanskelig for eg ville jo bare at han skulle støtte meg og ønske barnet. Alle rundt meg sa "Gi han tid." Men eg var sikker på at det ikkje kom til å hjelpe - han kom til å reise fra meg og babyen trudde eg. Men etter han fikk tid for seg sjølv og tid til å fordøye alt (det tok maange uker) bestemte han seg for å bli med på dette. Idag er eg 27+6 uker på vei og me bur sammen og har et godt forhold. Det er klart ting har blitt noe annerledes, men vi har en god tone og selv om han ikkje sier ordene: "Jeg gleder meg" så ser eg i blikket hans at han er spent og ser fram til det som skal skje.

 

Eg håper at etter fødselen kan det kjæresteforholdet vi hadde før komme tilbake.

 

Lykke til - eg håper det ordner seg for deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kjære HI.

Dette er IKKE noen god følelse!:( Du har tross alt ikke laget barnet alene, og som du sier, dere er 30+, så han bør stå til ansvar! Synes du er utrolig tøff som står i mot presset, det beundrer jeg deg virkelig. Jeg håper så innmari at det ordner seg for deg, du fortjener å være glad og glede deg til dette barnet! Om han ikke skjerper seg snart er du nødt å se fremover, han kan ikke holde på sånn som dette, det kommer til å ødelegge gleden over graviditeten for din del..

 

Selv er jeg 5+3, og for en uke siden fortalte jeg samboeren min at vi venter nr 2. Var planlagt. Men fordi vi har hatt det utrolig kjipt siste to ukene så reagerte han på en negativ måte. Han sa at dette var han rett og slett ikke klar for og bla bla bla. Følte meg så utrolig mislykket! Det var jo planlagt, og han burde sagt dette for 3 uker siden, men nei.. Vi fikk snakket ut denne dagen om problemene våre, og siste uka har vært helt topp! Vi har nærhet igjen, og han holder rundt meg om nettene (har ikke skjedd på flere måneder...) Så det ser heldigvis ut til å gå seg til.

Så det er håp for kjæresten din også, men ikke la han dra det for langt...

 

ønsker deg masse lykke til og gir deg en god klem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forlovede ville ikke at jeg skulle ha barn når jeg var gravid med stella...Han lurte faktisk på om vi skulle gi det bort siden jeg ikke ville ta abort (og jeg var 17 og han 20).. jeg husker at jeg klappet til han.

Fikk han med meg på tidlig UL, der satt han vist å gråt gledestårer.

å angrer den dag i dag på hva han sa.

 

Så bare vent, det forandrer seg nok etterhvert, han må bare la det synke inn først :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

må ikkje la han presse deg til noe du ikke vil bare for å beholde han.......dere har jo gjort et av livets største mirakler, og det er mye følelser rundt det å få barn......vi er forskejllige og vi har forskjellig måte og reagere på, kanskje han er litt i sjokk for eks. redselen for å tape frihet?? jeg krysser fingre for at han tenker litt andeledes når sjokket har lagt seg.......noen trenger litt lenger tid en andre for å få ting til å synke inn........men når han får tenkt seg om kan han jo bli verdens beste pappa.........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samboeren min var heller ikke overbegeistret da jeg fant ut at jeg var gravid, han syntes det var fryktelig vanskelig og sa han ikke var klar. Jeg hadde noen helt forferdelige uker i starten og var innstilt på å bli alenemamma. Men tiden gikk, og etterhvert begynte han å glede seg mer og mer. Da sønnen vår ble født var han verdens stolteste, og han begynte å snakke om nr to da han bare var noen uker gammel.. ;) sønnen vår er nå litt over ett år, og forholdet vårt har bare blitt bedre og bedre, og nå er nr to på vei :) han har innsett at det ikke var så skummelt å få barn, og hvor utrolig stor glede det gir.

Jeg tror også som mamma3333 at noen menn er redd for at livet skal være over når en får barn, og selvfølgelig er jo alt ukjent, og kan virke skremmende. så gi han litt tid.

Lykke, lykke til, jeg håper virkelig at alt ordner seg for dere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære HI! Jeg har hatt det på akkurat samme måte og det gikk ikke så bra for forholdet. Kanskje ikke så oppløftende, men han gikk fra meg da jeg var 2 mnd. på vei (i vårt tilfelle var barnet til og med planlagt).

 

Det som er oppløftende er at jeg nå er mamma til ei nydelig jente på snart 2 år, som jeg ALDRI ville vært foruten:-)

Det er bare oss to (far vil verken se henne eller ha samvær. han har aldri møtt sin egen datter), men vi har det fint og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte henne, og ikke ham.

 

Lykke til:-)!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble gravid på piller, og samboeren min støttet meg veldig. Men samtidig viste han, spesielt etter at barnet kom, at det var vanskelig for han å takle å miste "friheten" sin. Vurderte gjentatte ganger å gå fra han, men vi holdt sammen, han innså at oppførselen hans burde endre seg, og gradvis ble det bedre. Vi venter nå nr 2, som er planlagt. Må sies at han aldri var slem eller noe slikt, han trakk seg rett og slett unna, og hadde ingen forståelse for andre behov enn sine egne.

Anbefaler og å gi det litt tid, og å snakke med han. At han er med på ul kan ha en god effekt :)

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er lett å tenke at "alt ordner seg" bare pappan får se barnet og blir glad i det. Men min erfaring er at det er utrolig viktig å ha et sterkt forhold der man kommuniserer godt før man får barn... Forholdet blir virkelig satt på prøve når man blir foreldre. Babyen vår har vært en engel fra første stund, og vi klarer oss bra, men likevel jobber vi hardt hver dag for å ha det godt som kjærester også. Så det er noe å tenke på... Tror du at dere har kommunikasjonen dere i mellom på plass? Har dere gjensidig respekt og ømhet for hverandre? Det er utrolig viktig at man støtter og viser omsorg for hverandre, hele tiden så klart, men spesielt når man har barn sammen.

Endret av hanneli
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

TUSEN TUSEN TAKK for alle svar jeg har fått.

Det hjelper så mye å få lette på trykket å få så mange tilbakemeldinger.

 

I går var jeg på tidlig ul og fikk da se og høre hjertelyden til min lille spire.

Jeg ble så rørt og glad, og at jeg også fikk beskjed om alt så kjempe bra ut.

Gikk litt mer opp for meg at det faktisk er noen som har flyttet inn i magen min :)

Jeg er 8+6.

 

Jeg snakket med samboeren min i går på tlf. (han er borte på jobb) Jeg snakket med han om dette og han var mer rolig.

 

Jeg tror han er som flere av dere sier, livredd for å miste friheten sin. Jeg vet jo han elsker meg, så jeg håper han viser mer støtte etterhvert.J

Jeg må bare gi han den tiden han trenger tenker jeg så han får roet seg litt ned med tanken.

Jeg håper iallefall på det beste.

 

Han er jo veldig glad i barn og også veldig flink med barn.

Men tanken på at nå får han sitt eget er nok veldig skremmende.

 

Jeg skal prøve å ikke mase så mye på han nå, så kommer han kanskje til meg når han er klar for å snakke om det.

 

Skal på sykehuset på ul i april så jeg håper han vil være med da. Det sa jeg også til han, at kanskje han kommer til å tenke annerledes når han får se og høre hjertelyd.

Han sa han fikk se.

Men det er enda lenge til, men jeg kan jo ikke tvinge han.

 

Jeg kan holde denne tråden litt oppdatert om hvordan ting utvikler seg.

Og til dere som er/har vært i samme situasjon som meg, jeg ønsker dere masse lykke til.

 

Stooor klem fra meg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte jeg bare ville dele reaksjonen jeg fikk av min samboer da jeg fortaltalte at jeg trodde jeg var gravid.

 

Jeg gikk på p-plaster og vi hadde ikke vært sammen i mer enn 3-4mnd. Før vi ble sammen så hadde han også vært singel i 10 år (han er 29) så hadde skjønt hvis han følte at det var helt uaktuellt på det tidspunktet.

 

Jeg fortalte han at jeg var gått over, og skulle kjøpe en test dagen etter, han sa ikke stort den dagen.

Når jeg hadde tatt testen så viste den negativt, og da jeg fortalte det til han så reagerte han først med litt lettelse, og som han sa så var han ikke klar for å få barn nå, men han hadde tenkt på det hele dagen, og før så hadde han fått "panikk" hvis noen skulle blitt gravid, men hvis jeg skulle bli gravid i tiden fremover så blir det ikke dumt. Han trengte tid på å tenke over dette. Vi er nå i vår 5 pp, og hver gang jeg nå får uka, så blir han mer og mer skuffet. Så tror han bare trenger litt tid på å tenke, han vil helt sikkert smelte så fort han får barnet deres i armene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ikke ta abort,

Tenkte jeg bare ville dele reaksjonen jeg fikk av min samboer da jeg fortaltalte at jeg trodde jeg var gravid.

 

Jeg gikk på p-plaster og vi hadde ikke vært sammen i mer enn 3-4mnd. Før vi ble sammen så hadde han også vært singel i 10 år (han er 29) så hadde skjønt hvis han følte at det var helt uaktuellt på det tidspunktet.

 

Jeg fortalte han at jeg var gått over, og skulle kjøpe en test dagen etter, han sa ikke stort den dagen.

Når jeg hadde tatt testen så viste den negativt, og da jeg fortalte det til han så reagerte han først med litt lettelse, og som han sa så var han ikke klar for å få barn nå, men han hadde tenkt på det hele dagen, og før så hadde han fått "panikk" hvis noen skulle blitt gravid, men hvis jeg skulle bli gravid i tiden fremover så blir det ikke dumt. Han trengte tid på å tenke over dette. Vi er nå i vår 5 pp, og hver gang jeg nå får uka, så blir han mer og mer skuffet. Så tror han bare trenger litt tid på å tenke, han vil helt sikkert smelte så fort han får barnet deres i armene.

ikke ta abort, han blir glad i ungen når den kommer tro meg,,jeg vet hva jeg snakker om!!!!
Lenke til kommentar
Del på andre sider

ikke finn på å ta abort, du er 31 år,, dette er din liv sjanse, jeg tenkte abort med det ene barnet jeg har,, og jeg er så overlykkelig over at jeg beholdte henne!!!!! det er ett liv og når barnet kommer ut så blir faren glad i barnet,,jeg vet hva jeg snakker om,,, min mann hadde også fjern tanke med første mann men det forandret seg totalt når hun kom ut,vi har nå 3 barn

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samme reaksjon kom med nr 1 her. Det var ikke planlagt, og kom bare 3 mnd uti forholdet vårt. Ikke ideelt.

Han sa klart at han støttet meg uansett valg, men at det var veldig tidlig. Han ville gjerne prøve på barn senere.

 

Valget var enkelt - jeg klarte ikke ta abort. Jeg kjente symptomene så sterkt og knyttet meg til barnet som vokste. Det var ett sjokk for begge to , men jeg vente meg fortere til tanken. Tok litt tid før han klarte å la det synke inn å begynne å glede seg . Og det er helt forståelig! Etter første trimester , og ikke så mye mas på den vordene faren kom lykken. Han gledet seg fryktelig, og var med på ALT av kontroller. Snakket til magen hveer kveld, sang o.l . hihi. Skikkelig sjarmerende :) Stolteste pappan som er i dag, og nå venter vi nr 2 (planlagt;) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som jeg skrev sa jeg til han at jeg ikke vil ta abort, så det er ikke aktuellt for meg heller.

Om jeg så må gå gjennom dette alene så gjør jeg det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til dere som sier det vil endre seg når barnet kommer, syns dere det da var greit å bli urettferdig behandlet i 9 mnd?

Jeg spurte han om når vi skulle fortelle det til foreldrene hans, og han svarer aldri... Som om det er så lett å skjule det.

 

Vi har vist om dette nå i snart 4 uker og jeg gråter og klarer ikke å glede meg over noe (noe jeg virkelig ønsker)

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut med frekke komentarer fra han. Og at han ikke vil snakke med meg gjør det heller ikke lett.

 

Jeg søker ikke sympati, jeg vil bare fortelle om hvordan jeg føler det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er faktisk litt overrasket over hvor mange som sier at faren blir glad i barnet så fort han møter det, og at det er sånn det er. Jeg er 25 år, og kjenner knapt nok til min biologiske far. Han har aldri vist noe som helst interesse i å bli kjent med meg, ha kontakt, eller å være en del av livet mitt.

Nå skal jeg selv ha mitt første barn, og har heldigvis en samboer som har vært glad og engasjert hele veien. Vi har i felleskap bestemt at min biologiske far ikke skal ha noe med dette barnet å gjøre, men at andre i familien (min onkel og farmor) skal få lov, nettopp fordi de har vist interesse og har kontakt med meg.

 

Dette er ikke for å skremme deg på noen som helst måte, men for å fortelle at det rett og slett finnes noen som ikke takler det å få barn. Er jo selvfølgelig lov å håpe at ting går seg til, og som oftest gjør de nok også det, men det kan være lurt å ha det litt i bakhodet likevel. Det er viktig at du tenker på at du selv skal ha det bra, og at du kanskje setter deg ned å tar en snakk med han. Spør han hva som gjør at han er så negativ, forklar han at han fortsatt skal få lov å dra på fest med kompiser selv om det kommer barn (ikke hver helg selvfølgelig), og la han få snakke ut om hva han tenker og føler. Det kan da være viktig å ikke avbryte han, eller å reagere veldig på måte han ordlegger seg etc. Når han er ferdig med det han har å si, sier du det du har å si, ig da er det din tur til å snakke ut. Legg alle kort på bordet, få det ut, det er det beste.

Håper du har noen å snakke med slik at du ikke sitter der alene med alle tanker og følelser.

Ønsker deg lykke til, og krysser fingrene for at det ordner seg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff. Det er ingen grei situasjon det der, og han har absolutt ingen rett til å behandle deg så dårlig som han gjør!

 

Som du selv sier så kan du ikke vente i all evighet, og det er du og babyen som vokser i magen som er viktigst når alt kommer til alt. Sett en "tidsfrist", og informer han om det. Kanskje han får øynene litt mer opp om hanvirkelig skjønner du mener alvor. Det gjør sikkert ikke noe om du pakker med deg noen saker og drar bort litt nå heller. Få ting bittelitt på avstand, og gjøre litt andre ting :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til dere som sier det vil endre seg når barnet kommer, syns dere det da var greit å bli urettferdig behandlet i 9 mnd?

Jeg spurte han om når vi skulle fortelle det til foreldrene hans, og han svarer aldri... Som om det er så lett å skjule det.

 

Vi har vist om dette nå i snart 4 uker og jeg gråter og klarer ikke å glede meg over noe (noe jeg virkelig ønsker)

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut med frekke komentarer fra han. Og at han ikke vil snakke med meg gjør det heller ikke lett.

 

Jeg søker ikke sympati, jeg vil bare fortelle om hvordan jeg føler det.

 

 

Hva skal jeg si... jeg ble urettferdig behandlet i 9 mnd og hadde et forferdelig svangerskap pga barnefar som ikke viste NOEN interesse eller forståelse. Dagen jeg fødte var et mareritt pga han.. På ordinær ultralyd måtte jeg tvinge/trygle/be på mine knær for å få han med fordi han var sur på meg pga en bagatell..

 

Jeg turde ikke gå, noe jeg er glad for i dag! Han ble en FANTASTISK pappa, og han elsker oss over alt på jord! Det er ingenting han ikke ville gjort for oss i dag.. Vi venter nå nr. 2 og tinge er helt annerledes denne gangen.

 

MEN om det er "riktig" å la seg bli behandlet sånn vil jeg svare nei på! Hadde søsteren min eller bestevenninnen min vært i samme situasjon nå hadde jeg sagt at de skulle KREVE familievernkontoret/ parterapi el. eller burde kaste han på dør! Jeg unner ingen det svangerskapet jeg hadde..

 

Svaret på hva du skal gjøre må du finne selv.. Men hva om du setter en dato litt fram i tid og sier til han at denne datoen skal dere prate om dette og hva som skal skje framover. Da har han tid til å tenke seg godt om på forhånd og du slipper å "mase". samtidig kan du kreve at spydige/stygge kommentarer skal han holde for seg selv, at han syns situasjonen er vanskelig er IKKE din feil og han skal ikke la det gå ut over deg!

 

Lykke til! Håper det løser seg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Hei:)

 

Vil først gratulerer deg med det kommende barnet! Jeg og samboeren prøver å få barn, men vi har foreløpig ikke fått det til..Du er kjempeheldig!

 

Når jeg leser om din situasjon blir jeg oppriktig sint og lei meg! It takes two to tango. Jeg vil bare dele mine tanker om situasjonen:

 

At han blir sjokkert er ok. Han må få føle på dette og at det er skummelt er forståelig. Likevel har han ingen rett til å la deg føle skyld, han har ingen rett til å komme med slengbemerkninger eller å ødelegge din følelse rundt gleden over det å skulle bli mor!

å vente og se hvordan det blir når ungen kommer er urettferdig både overfor deg og barnet. Jeg skjønner at det er vanskelig og bare skulle gå fra han, men jeg ville satt meg ned og ha en ordentlig samtale og satt krav. Han kan ikke rømme unna fordi "han trenger tid" osv.. Enten tar han ansvar eller ikke. Han kan ikke vingle fram og tilbake. Dette vil jo gjøre deg også usikker på #1 vil han være der når barnet kommer, eller vil han fortsatt leve "egoistisk" med sine behov foran deg og barnets? #2 Kommer han til å komme med videre "trusler" om å forlate dere når vanskelige situasjoner oppstår - uforutsigbarhet?

 

Om du trenger noen å snakke med så er det opp til deg. Han kan ikke bestemme at du skal tie om dette til han har somlet seg til et eller annet.. Da kan du fort møte veggen om du skal holde alle følelsene under trykk i ubestemt tid..

 

Håper det ordner seg til det beste!

 

Og igjen GRATULERER!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En liten opdatering fra meg.

Jeg er nå 16 uker på vei, jeg fortalte det til hans og mine foreldre og han var glad for at JEG hadde sagt det (så slapp han)

Her er det veldig opp og ned, men jeg er så nære å flytte fra han.

Han viser litt interesse en dag i ny og ne for å så tråkke meg på tærne.

 

Jeg gråter mye, men jeg får ingen trøst fra han.

Ikke vil han røre meg og omtrent ikke snakke med meg.

Når han er borte fra meg (på jobb) sier han i blant at han gleder seg til ul, mens andre ganger er det bare viktig hvordan han har det.

 

Han har planlagt en lengre reise nå og jeg sa jeg ikke kunne ta barnet med på en så lang tur, men fikk i svar han kunne reise alene.

 

Han vil heller ikke gå i parterapi med meg.

Han kommer hjem om noen dager og jeg har mest lyst å slå han i hodet med noe hardt.

 

For å si det sånn så er jeg altfor snill med han, legger ikke opp til kranger, men jeg trenger komuniksasjon så klart.

Men i følge han så er det bare mas fra meg.

 

Han kommer hjem om noen dager.

Jeg skal ha en skikkelig samtale med han, om det blir den siste som et par er jeg ikke sikker på.

 

Men jeg er lei av å være deppa og fortvila.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...