1 åringer som har behov for barnehage??

[Ida-Sol]

Oh my lord.. her må vi ha det inn med teskje gitt..

 

Synes først og fremst det er festlig at så mange har sterke reaksjoner her uten å kunne tørre å stå for de med nick navnet sitt engang.

 

At ANONYM tror at de som går "hjemme" med barnet sitt kun sitter hjemme blir jo for dumt. Her har vi skog, vann og dyr og både var og er masse ute, har friskt og kvikt barn som er sterk både fysisk og psykisk pga det. Har INGEN anger på at barnehagen ble involvert i en alder av 1år på tross av hvor mye vi gjorde aktivt med barnet. Nå går også den i natur barnehage, så mye av det vi gjorde sammen ble videreført i barnehagen+++ itillegg har barnehagen hatt besøks dag hos oss. Vi kommer til å gjøre set samme med nr 2, nemlig se ann hvordan barnet er og ta det etter hvert.

 

Men for all del, bare stå hardnakken og vit bedre ann alle andre, og ha ET fasit svar på hva som er best alles barn.

[Ida-Sol]

På ditt innlegg Versailles så må jeg bare få lov å si at jeg var hos dagmamma fra jeg var et og i barnehage fra jeg var tre.

 

OG JAGGU BLE DET FOLK AV MEG OGSÅ )

 

Er 30år, har kjempe forhold til mine forreldre, god utdannelse og et kjempe forhold til mine barn.

 

Våkn opp!! folk og barn er forskjellige. Det finnes ikke ET fasit svar. Forskjellige oppdragelser fører som oftest til et godt resultat med flotte mennesker!

 

 

[Anonym bruker]

Nå må du nesten lese hva du skriver, jeg siterer deg Ida; "Noen vil helst henge i "skjørte kanten" på mor til de nesten begynner på skolen, mens andre er aktive og trenger stimuli av andre barn tidlig...".

Alle trenger stimulering Ida.

Og det er JEG som mener at man får den beste stimulien av å være hjemme, for de man er ikke bare hjemme, men man nytter seg av alt som er i samfunnet av kultur tilbud, sosiale aktiviteter og ellers alle slags kreative aktiviteter som barn har nytte av...

Det er ikke meningen å gi noen dårlig samvittighet for at de leverer barna sine i barnehagen... For noen er det kanskje den eneste løsningen på å få ting til å gå rundt(økonomisk). Men det jeg tror er at slik mange lever i dag så er ting og tang viktigere enn å ta seg av sine egne barn. De skal på død å liv jobbe hundre prosent, for de MÅ ha hus, bil, sommerferier o.s.v.... (Barna DRITER i hvor de reiser på ferie, de bryr seg ikke om stort hus eller dyre ferier, heller ikke dyre klær...)

Folk trøster seg med at det er så kjekt for ungen i barnehagen, de trives SÅ bra og bla bla bla... Også forstår jeg ikke at folk bare føder unger i hytt og pine, uten at de er interessert i å ta seg av de etter på, det som provoserer meg aller mest er de som gleder seg sånn til å komme tilbake på jobb, herre... De skulle aldri fått barn i det hele tatt, stakker lille baby som har foreldre som ikke liker å tilbringe tid sammen med de! De vil heller være på jobb....

Nei, eg skulle levd på 50-tallet... Bortsett fra det med likestilling, for det bør like gjerne være far som er hjemme!

Hva med at begge to kunne redusert stillingene sine, så hadde alle hatt mer overskudd til familien....

[Anonym bruker]

Mannen min var hjemme med dagmamma fordi moren ikke ville ha ham i bhg, og mannen min husker VELDIG GODT hvor mye han kjedet seg! Og hvor utrolig skremmende det var for ham å begynne på skolen, han hadde jo aldri vært blant så mange andre barn før, og han kjente ingen...

[Isola&Lille+julegave]

Den dagen pappa har livmor og kan amme, kan vi begynne å snakke om at pappa er like viktig som mamma for barnet! Det har overhode ingenting med holdninger å gjøre!! Det har med BIOLOGI å gjøre!

 

Det er også en grunn til at omsorgsyrker er kvinnedominerte. Det er rett og slett slik vi er skrudd sammen!!

 

Tror denne Pappa-hypen med Lysbaken i spissen har gått deg til hodet!

[Isola&Lille+julegave]

Barnevernet kan sette som tiltak at barnet skal i barnehage, ja... Men da snakker vi jo om i familier der hvor BARNEVERNET er involvert! Da tror jeg abslutt at barnehagen er et bedre sted enn hjemmet i de fleste tilfeller.

Men i velfungerende familier med oppegående foreldre som er opptatt av å stimulere barna, tror jeg barna har det best hjemme når de er så små! I disse åpne barnehagetider er det jo ikke noe problem å sosialisere barna. Mange holder jo kontakt med barselgruppene sine også!

 

Jeg tror barnehager er fantastisk for litt eldre barn, men jeg snakker om de første leveårene.

[Anonym bruker]

Jeg jobber i barnehage med barn fra 0-2 år.

De blir veldig vant til å omgås mange forskjellige barn og voksne, de er veldig sosiale selv om de er så små. De leker sammen og har stor glede av hverandre. Men jeg må med hånden på hjertet si at et barn på ett år og under ikke har behov for 100 % barnehageplass for at de skal utvikle seg "riktig". Men at foreldre må jobbe forstår jeg veldig godt.

[Anonym bruker]

Ellers så er du som kvinne blitt oppdratt til å yte omsog for andre, mens menn på samme alder bel oppdratt til å vise interesse for ting...

 

Vanskelig å se sammenhenger når man ikke er så gløgg...

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med hjemmeværende mor. Jeg pleier å si at jeg vokste opp med en mor med ryggen til. Hun var alltid opptatt med husarbeid og matlaging og hun hadde i grunn liten interesse i/av oss barna. Dette var på 70-tallet og det var mange barn i gata vår - og det var ute på bygda. Oppveksten der var på godt og vondt. Du kunne fort få gjennomgå! Det var mange eldre barn som var skikkelig slemme:/ Og det var ingen voksne som fikk det med seg. Jeg var heldig og hadde eldre søsken som passet på meg.

 

I 2011 er det få/ ingen barn i gata. Å vokse opp i dag er veldig ulikt fra min oppvekst. Jeg ser på barnehagen som et sunt innslag i mine barns liv. Vi organiserer oss slik at dagene ikke blir for lange. For barnas del og for familiens del. Jeg opplever at barna får opplevelser, sosial trening og selvstendighetstrening som er fantastisk som et supplement til det vi gjør hjemme. På foreldresamtaler forteller pedagogisk leder om barnas utvikling og læring. Parallellek blir nevnt her i tråden - og selvsagt også av ped leder. Men også den biten om at små barn lærer av andre barn, observerer de som er litt eldre, er rollemodeller for de som er yngre. Vi får en fagpersons beskrivelse av våre barns utvikling – i forhold til språk, sosialt, motorisk med mer. Jeg er så takknemlig for det barnehagetilbudet vi har:)

 

Mine barn og min familie trengte barnehagen fra 1 års alder. Og vi som foreldre kom tilbake til det jeg mener er samfunnsnyttige jobber – og kan bidra til samfunnet i form av skattekroner.

 

Barnehage er ikke obligatorisk, så HI, du har heldigvis mulighet til å velge det som du syns er riktig for deg.

 

 

[Anonym bruker]

Sitat fra HI:

"Hvorfor i all videste verden er det folk som påstår at 1 åringen var så klar for å begynne i barnehagen og "måtte" derfor begynne der, selv om mor går hjemme??"

 

Har lest de fleste innlegene nå, og de blir jo ganske usaklig, og dreid i andre retninger enn det som HI har ment med innlegget... At en førskolelærer drar inn at barneværnet bruker det som tiltak, betyr jo ikke at det er best for enhver 1 åring, men at i noen familier er det så dårlig stilt hjemme ja, at barnehage blir brukt som tiltak.

 

Når en styrer hevder at en 10 mnd gammel baby vil ha behov for barnehage viser at hun ikke er oppdatert faglig etter nyere forskning.

 

Absolutt all forskning viser at barn ikke bør begynne i barnehage før rundt 2 års alder! Folk kan mene og hevde hva de vil, men absolutt ingen forskning understøtter at 1 åringer har behov for barnehage.

Politikere tar nå etterhvert bort konttstøtten for "eldre" barn nettopp fordi dem vil styrke familiers mulighet til å la ettåringen være hjemme med mor eller far. Fordi forskning viser at det er viktig for barns psykiske helse senere i livet!

 

At vi foreldre har behov for å ha 1 åringene våre i barnehage er noe helt annet. Kvaliteten for omsorgen 1 åringene våre får i barnehager vil variere mye fra ulike barnehager. De aller fleste av oss vil ha behov for barneageplass til 1 åringene våre, og for de fleste familier vil det fungere bedre enn de hadde forventet. Samfunnet er lagt opp slik, og foreldre må selsagt kunne velge uten at andre skal dømme dem utifra valgene de har tatt.

 

Mastergrad i pedagogikk

[Anonym bruker]

min søster og svoger er begge pedagogiske lærere i hver sin barnehage. De sier begge at de vil ha barna sine i barnehage fra ca 1 år. Dette fordi de ser en så klar forskjell på utviklingen hos barn som kommer tidlig i barnehage og barn som kommer senere. Det de tenker på da er språklig stimunlans( selv om det er babyspråk) og motorikk. De lærer også det å måttet vente på tur, dele med andre barn osv. dette blir vanskligere dersom barnet er hjemme med mor/far og uten søsken. Vårt barn har nok ikke runnet året engang før vi må ha det i barnehage... dette fordi vi ikke har økonomiske muligheter til å kun få 80% foreldredekning.... kanskje vi får til en deltidsordning, men.....

[:) liris]

Hva med å feie for egen dør?!

Vi er alle forskjellige med ulike utgangspunkt, ønsker og behov.. og vi velger å møte utfordringer på ulike måter. Du må jo bare mene det du mener, men også tåle at andre mener annerledes uten at du skal dømme dem. Og at du ønsker å bruke så mye negativ energi på andres liv og valg, er jo opp til deg. Lykke til med å tolerere forskjellene her i verden

[☆☆☆]

At en ettåring isolert sett har behov for barnehagen er jeg noe tvilende til, men familien som helhet kan meget vel ha behov for barnehage, enten det er på grunn av arbeid, skole, sykdom eller andre grunner som jeg ikke kommer på i farta. Ingen skam i det..

 

Personlig synes jeg disse barnehagediskusjonene blir veldig lite givende. Barnehagene er her, foreldre både trenger og ønsker tilbudet og barna har det bra der. Unntak finnes helt sikkert, men de nærmeste til å vurdere om barnet trives med å gå i barnehage er foreldrene.

[Anonym bruker]

Ja, hadde det vært et par timer i uken, så absolutt. Ingen ettåringer trenger åtte timers dager fem dager i uken i barnehage.MIn eldste gikk aldri i verken barnehage eller sfo, jeg har vært hjemme siden hun ble født for 21 år siden. Og jaggu meg er hun i dag et oppegående, velfungerende menneske.Men hun har noe som mange barn mangler i dag, nemlig to foreldre som elsker hverandre.

 

Hehehe...du har altså vert hjemme i 21år! Hjelpes! Påtide å komme seg ut i jobb å bidra litt i samfunnet! Jada, de fleste klarer seg heldigvis bra. Også min veninne på 29 som gikk fulltid i barnehage fra 4mnd, og som har foreldre som er sammen og elsker hverandre.

[Anonym bruker]

Kan du komme med noen eksempler på hva barnehagen har å tilby en ett åring, noe de altså ikke kan få dekket hjemme???Det kan stå mange fine ord i en ramme plan... Jeg har erfaring fra forskjellige barnehager, barnehager som jeg vil si har bra fagligkompetanse og alt i alt gode forhold. Men likevel forstår jeg virkelig ikke hva du/andre tror er så innmari "pedagogisk" ved oppholdet til en ett åring i barnehage... For små ettåringer finnes det ikke personalet nok til å gi den gode pedagogiske oppfølgingen som en forelder kan gi. Se for deg ettåringen som tasser rundt og skal oppdage verden. Den må tas i det pedagogiske øyeblikket, i en bhg vil den gå mye for seg selv. Eks, skal man lese en bok for en ett åring, sier det seg selv at man 1:1 kan følge opp språk opplæringen mye tettere... Man kan lære det han/hun ønsker og har behov for. I en bhg er det få voksne og mange barn med ulike behov som skal dekkes...Aller først kunne man jo også nevnt støy, stress og alt annet negativt som ikke er å komme unna i en bhg.Sosialt sett kan man selvføgelig bra stimuleres i en bhg... Men det finnes som sagt mange steder å være sosial! BRUK FANTASIEN...Og så vil jeg gjerne påpeke den negatvie "barnehage adferden" som gjerne dukker opp. Barnet har lært at man må kjempe for oppmerksomheten, og får gjerne en frekkere adferd. Barna blir vant til å få hjelp/kontakter fra mange, og ikke minst de er vant til å få kjeft fra mange...Jeg vil også tørre å dra det så langt som å si at det kan få konsekvenser for tilknytningen/tilknytningsvansker, angst og andre psykiske vansker seinere i livet. Vi vet alle at vi i barneårene legger grunnlaget for resten av våre liv. Traumer, det vet vi også at barn som begynner tidlig i bhg kan oppleve, de forstår ikke at mamma/pappa bare skal på jobb, og kan oppleve en fryktelig angst som å være forlatt. Noe en 2-3 åring kan forstå, til de kan du fortelle "nå skal jeg på jobb, men kommer å henter deg etterpå."...

 

Tviler på at du har jobbet i barnehage. Har du aldri sett gleden til to gode venner på et år som møtes om morgen? Smilene, latteren i samlingen, gleden de har over å være sammen og gjøre noe kjent sammen? Les "Når små barn møtes", så prøver di igjen og bruker øynene dine....

[Anonym bruker]

Den dagen pappa har livmor og kan amme, kan vi begynne å snakke om at pappa er like viktig som mamma for barnet! Det har overhode ingenting med holdninger å gjøre!! Det har med BIOLOGI å gjøre!Det er også en grunn til at omsorgsyrker er kvinnedominerte. Det er rett og slett slik vi er skrudd sammen!!Tror denne Pappa-hypen med Lysbaken i spissen har gått deg til hodet!

 

Ja for du har jo selfølgelig fasitten på dette! Hahaha...

Synest litt synd på damer som deg, som ikke tørr å stole på at dere er viktige og verdifulle dersom dere ikke har enerett på omsorgen! Dere kan virkelig ikke ha særlig tro på dere selv som mennesker!

 

Les litt om emnet lille venn og kom tilbake når du har litt større kunnskap om det.

[Anonym bruker]

Sitat fra HI:"Hvorfor i all videste verden er det folk som påstår at 1 åringen var så klar for å begynne i barnehagen og "måtte" derfor begynne der, selv om mor går hjemme??"Har lest de fleste innlegene nå, og de blir jo ganske usaklig, og dreid i andre retninger enn det som HI har ment med innlegget... At en førskolelærer drar inn at barneværnet bruker det som tiltak, betyr jo ikke at det er best for enhver 1 åring, men at i noen familier er det så dårlig stilt hjemme ja, at barnehage blir brukt som tiltak.Når en styrer hevder at en 10 mnd gammel baby vil ha behov for barnehage viser at hun ikke er oppdatert faglig etter nyere forskning.Absolutt all forskning viser at barn ikke bør begynne i barnehage før rundt 2 års alder! Folk kan mene og hevde hva de vil, men absolutt ingen forskning understøtter at 1 åringer har behov for barnehage.Politikere tar nå etterhvert bort konttstøtten for "eldre" barn nettopp fordi dem vil styrke familiers mulighet til å la ettåringen være hjemme med mor eller far. Fordi forskning viser at det er viktig for barns psykiske helse senere i livet! At vi foreldre har behov for å ha 1 åringene våre i barnehage er noe helt annet. Kvaliteten for omsorgen 1 åringene våre får i barnehager vil variere mye fra ulike barnehager. De aller fleste av oss vil ha behov for barneageplass til 1 åringene våre, og for de fleste familier vil det fungere bedre enn de hadde forventet. Samfunnet er lagt opp slik, og foreldre må selsagt kunne velge uten at andre skal dømme dem utifra valgene de har tatt.Mastergrad i pedagogikk

 

Har du Mastergrad i pedagogikk? Da har jammen meg jeg hovedfag i norsk! Not!

For det første, kontantstøtten blir IKKE økt for et åringen fordi man mener at de skal være hjemme. Men som i et ledd på å fjerne kontantstøtten, men samtidig konpensere for at man ikke har full barnehagedekning! Følg med i timen!

 

Og det er ingen forskning som gir dekning for at barn ikke bør i barnehage før de er 2. Hvor i alle dager har du dette fra? Det finnes desverre altfor liten forskning på området. Men det finnes to stykker vi kan forholde oss til i Norge, en eldre fra sverige som jeg ikke har link til. Den sier at barn som har gått i barnehage gjør det bedre seinere i livet enn de som ikke har hatt barnehagetilbud. Dette er en langtidsstudie. Og en ny dansk studie som peker på kvalitet i barnehagen.

 

http://www.akf.dk/pr...terer_i_skolen/

[hallå]

hvorfor krangle om dette..alle barn og foreldre er forskjellige og barnehage er frivillig..ingen tvinger HI til å sende barna dit..så må de som ikke vil ha barnehage slutte dømme de som ønsker, vil eller må ha det..og de som vil ha barnehage slutte å dømme de andre.. for tydelig at på denne tråden blir dere ikke enige!!

[30kg opp, 2,5kg baby ut..]

Ja, hadde det vært et par timer i uken, så absolutt. Ingen ettåringer trenger åtte timers dager fem dager i uken i barnehage.MIn eldste gikk aldri i verken barnehage eller sfo, jeg har vært hjemme siden hun ble født for 21 år siden. Og jaggu meg er hun i dag et oppegående, velfungerende menneske.Men hun har noe som mange barn mangler i dag, nemlig to foreldre som elsker hverandre.

men hvordan står det til med deg etter 21 år hjemme?

[*SommerFrisk*]

Jeg vet ærlig talt nesten ikke hvor jeg skal begynne her.

Jeg tror for det første, at mennesker som er fornøyde med, og trygge på egne avgjørelser og valg for sitt liv og sine barn, ikke har et så stort behov for å skulle rakke ned på andre.

Dernest, er jeg overbevist om at personer med disse holdningene ikke kan debattere emnet, da de ikke har erfaringen det krever. Foreldre med barn i bhg kan fint uttale seg, fordi de har vært på begge sider, hatt barnet hjemme/hatt det i bhg.

Så derfor tror jeg kanskje at erfaring går fremfor meninger her.

 

Hvis en ettåring kunne si noe, ville det nok ikke sagt "jeg TRENGER og få være i bhg". MEN igjen, en ettåring er ikke istand til og fårstå hva som evt er best for dem selv, akkurat som trådstarter

 

¨Min sønn begynte i bhg da han var 15 mnd'er gammel. Jeg jobber, min mann jobber.

 

Selv gikk jeg ikke i bhg eller på sfo, og jeg er blitt et voksent ansvarsbevisst menneske, som er en god mor.

men man må se helhetlig på dette! - Hadde det vært som før, så hadde de aller færreste vært i bhg. Men sånn er det ikke lengre. Noe som betyr at når du har dine barn hjemme til de begynner på skolen, så er det mest sansynlig ikke så mange andre barn hjemme, noe som gjør at barnet ditt ikke vil få de sosiale utrfordringer og gleder det trenger. Greit at det har godt av og være med mor og far, men det har også godt av å få utfolde seg blant andre barn, på egen alder, og ikke kun labbe rundt skjørtene til mamma frem til de begynner på skolen. For gjør de det, vil de for det første komme inn i et klasserom med barn de ikke fikk lov til å bli kjent med.

Ën klasse hvor de fleste kanskje har gått i samme bhg og skapt nære bånd som de tar med seg videre til skolen. Men du har holdt barnet ditt utenfor, så det vil ta enormt med tid om barnet ditt i det heletatt vil klare og tilpasse seg et adferdsmønster som de andre barna har opparbeidet seg gjennom flere år! Vi vet alle hvor stygge barn kan være med hverandre, og er det ett sort får blant sauene, blir det fort hengt ut. Er det dette du ønsker?

 

Man skal ikke være så forbanna bastant i sine meninger, iallefall ikke når de er basert på synsing! - Erfaring er *GULL!

 

Hadde det vært slik at flertallet hang i gensern til mor frem til skolestart slik som før, hadde det vært best for barna og få leke med de andre barna i gata. Men i dag er gatene tomme på dagtid, så jeg vil vel heller si at det er egoistisk og sette sine egne behov foran barnets.

 

Kall meg gal, men jeg klarer og se at jeg ikke klarer og aktivisere mitt barn på likt nivå som i bhg. Av de naturlige grunner at jeg ikke klarer og være 25 barn, 5 voksne, et hobbyrom, et puterom, et kjøkkenrom, en pedagog, en lekeplass, et møtested og MAMMA samtidig.

 

Vi klarer fint og aktivisere vår sønn. Vi er mer enn gjennomsnittet glad i frisk luft og natur, så vi er masse ute på turer, fisker, brenner bål, står på ski, renner på akebrett, står opp tidlig for å ut og leke i snøen før bhg. men klarer likevel og se at barnet mitt har godt av bhg !

Så det ligger ikke nødvendigvis på kompentanse, kjære uvitende deg ;)

 

Dette ble en brøler for deg trådstarter, se opp for dem i hverdagen også!

[holaho]

Det er sikkert mange måter å gjøre dette på.

Personlig skulle jeg ønske at jenta mi hadde vært lenger hjemme, samtidig som jeg faktisk syntes det var vanskelig å stimulere henne selv hele dagen. Det hadde vært annerledes om vi hadde nabobarn eller søsken som hun kunne leke med.

Synes det høres dumt ut å si at barn trenger barnehage når de er 1 år, akkurat som det er dumt å si at det er forferdelig å ha dem i barnehage. Jeg tror begge kan være bra, og barn er ulike.

Ha respekt for andre og ikke rosemal egne valg.

[SoSpennt]

Min gutt begynnte noen dager før han ble ett år, i 50% stilling, etter 6mnd gikk han opp til 100%, for han ville gå hver dag. Han var oppe før fulene feis og ville hente matboksen sin å gå. Nå er han snart 3 år, og er like ivrig/ivrigere enda.

 

Han stooor koser seg i bhg. Masse unger i alle aldre å bryne seg på å lære av, masse aktivitet og mye mer jeg ikke hadde hatt mulighet til hjemme.

 

Jeg er så stolt av han. Han klarer seg utmerket med og uten meg, og synes han lærer noe nytt hver dag.

 

Jeg jobber bare 50%, så de dagene jeg har fri er han hjemme med meg og vi koser oss til kl 10, så er han SPENN klar til å gå i bhg. Så henter jeg han i 14 tida. Og han kommer hjem til strøkent hus, hjemmelaget middag, reine klær, rydda rom, en sosialisert mor;) og en opplagt mor.

 

Du gjør faktisk ikke noe galt i å få litt alenetid! Alle trenger det, og når barnet kommer fra bgh, så slipper han å være vitne til det kjedelige arbeidet. For det har du allerede gjort da han var i bhg. Og du er klar til å bare leke og ha kvalitets tid resten av dagen! Jeg har IKKE dårlig samvittighet, for jeg kan si han har GODT av det, velger det SELV, og blir sosialisert på en helt annen måte enn hjemme hos meg!! (de dagene jeg har fri)

 

Jeg og han har det utrolig bra. Og synes ikke du kan dømme slik du gjør! Alle er forskjellig. Og jeg vil påstå å si at min gutt har lært mer en han noengang kunne gjort hjemme hver dag ut og inn med meg. Selv og jeg synes om meg selv som deg "jeg kan allt"!

 

 

(litt seint så beklager skrivefeil og litt hulter til bulter;) hehe)

 

God natt folkens!!

[Anonym bruker]

Dette er ett tema som jeg også er meget opptatt av, og min mening er at før barna er tre år, er barnehagen noe FORELDRENE trenger, ikke barna. Dette er såklart hvis man har normalt, oppegående foreldre som klarer å gi barna sine det man trenger.

 

Jeg kjenner mange,mange barnehageansatte som har den samme oppfatningen som meg på dette, og jeg klarer ikke helt å se for meg hvordan noen foreldre kan rettferdiggjøre det med at BARNET hadde såååå lyst til å begynne i bhg..?

 

Jeg må sende barnet mitt i bhg jeg også, men dette er fordi jeg Må, ikke fordi jeg vil.. men jeg vet om mange som går hjemme, og allikevel er barnet i bhg fra den åpner til den stenger..

 

Og, etter helger, ferier osv, hører jeg såå mange foreldre som synes det er Såå deilig at bhg er åpnet igjen.. Skremmende.

 

Min mening er at det er ikke mange i dagens samfunn som opplever hvordan det faktisk er å ha 2,3 barn, fordi mens man er hjemme med den minste, så er jo som regel de eldre barna borte hele dagen uansett, og man har kanskje 2 timer om dagen med alle barna..

 

Samfunnet har desverre blitt sånn at barna stiller i siste rekke, og jeg tror det bare kommer til å bli verre og verre.

[kaklemor]

Oh my lord.. her må vi ha det inn med teskje gitt..Synes først og fremst det er festlig at så mange har sterke reaksjoner her uten å kunne tørre å stå for de med nick navnet sitt engang.At ANONYM tror at de som går "hjemme" med barnet sitt kun sitter hjemme blir jo for dumt. Her har vi skog, vann og dyr og både var og er masse ute, har friskt og kvikt barn som er sterk både fysisk og psykisk pga det. Har INGEN anger på at barnehagen ble involvert i en alder av 1år på tross av hvor mye vi gjorde aktivt med barnet. Nå går også den i natur barnehage, så mye av det vi gjorde sammen ble videreført i barnehagen+++ itillegg har barnehagen hatt besøks dag hos oss. Vi kommer til å gjøre set samme med nr 2, nemlig se ann hvordan barnet er og ta det etter hvert.Men for all del, bare stå hardnakken og vit bedre ann alle andre, og ha ET fasit svar på hva som er best alles barn.

 

Jeg vet ikke hva som er best for alle andres barn, men for mitt barn så vet jeg det( eller tror ? )

 

Jeg har bestemt meg for å være hjemme med barnet til det er litt over 1 1/2 år. Om jeg er i permisjon m nytt barn så tar jeg halv plass, deretter full plass fra 2 år:)

[Anonym bruker]

Kan du komme med noen eksempler på hva barnehagen har å tilby en ett åring, noe de altså ikke kan få dekket hjemme???Det kan stå mange fine ord i en ramme plan... Jeg har erfaring fra forskjellige barnehager, barnehager som jeg vil si har bra fagligkompetanse og alt i alt gode forhold. Men likevel forstår jeg virkelig ikke hva du/andre tror er så innmari "pedagogisk" ved oppholdet til en ett åring i barnehage... For små ettåringer finnes det ikke personalet nok til å gi den gode pedagogiske oppfølgingen som en forelder kan gi. Se for deg ettåringen som tasser rundt og skal oppdage verden. Den må tas i det pedagogiske øyeblikket, i en bhg vil den gå mye for seg selv. Eks, skal man lese en bok for en ett åring, sier det seg selv at man 1:1 kan følge opp språk opplæringen mye tettere... Man kan lære det han/hun ønsker og har behov for. I en bhg er det få voksne og mange barn med ulike behov som skal dekkes...Aller først kunne man jo også nevnt støy, stress og alt annet negativt som ikke er å komme unna i en bhg.Sosialt sett kan man selvføgelig bra stimuleres i en bhg... Men det finnes som sagt mange steder å være sosial! BRUK FANTASIEN...Og så vil jeg gjerne påpeke den negatvie "barnehage adferden" som gjerne dukker opp. Barnet har lært at man må kjempe for oppmerksomheten, og får gjerne en frekkere adferd. Barna blir vant til å få hjelp/kontakter fra mange, og ikke minst de er vant til å få kjeft fra mange...Jeg vil også tørre å dra det så langt som å si at det kan få konsekvenser for tilknytningen/tilknytningsvansker, angst og andre psykiske vansker seinere i livet. Vi vet alle at vi i barneårene legger grunnlaget for resten av våre liv. Traumer, det vet vi også at barn som begynner tidlig i bhg kan oppleve, de forstår ikke at mamma/pappa bare skal på jobb, og kan oppleve en fryktelig angst som å være forlatt. Noe en 2-3 åring kan forstå, til de kan du fortelle "nå skal jeg på jobb, men kommer å henter deg etterpå."...

 

Tviler på at du har jobbet i barnehage. Har du aldri sett gleden til to gode venner på et år som møtes om morgen? Smilene, latteren i samlingen, gleden de har over å være sammen og gjøre noe kjent sammen? Les "Når små barn møtes", så prøver di igjen og bruker øynene dine....

 

Jeg ser mange blide og glade barn i barnehagen selvfølgelig! OG jeg har sett på barn som har gått i for eks åpen barnehage sammen med mødrene sine. Jeg ser STOR forskjell. Her er det snakk om tilknytting og å bli stimulert! Ett åringer har ikke det største behovet for sosial stimulering. Forstå meg riktig, og les, at behovet for å bli "sett" og forstått er viktigst, likestilt med trygghet. Jeg ser glade sunne og friske 1-2 åringer hver dag! Men jeg ser også når de gråter for mamma/pappa skal gå, jeg ser hvordan de tasser alene og hvordan de må tåle å bli oversett, og må "klare seg alene". Jeg ser at de kan vise glede for å treffe sine (det du kaller venner), for så å ikke leke med noen andre enn seg selv resten av dagen, ellers ønsker/trenger de mest oppmerksomhet fra de voksne, noe de ikke kan få nok av, særlig siden det er Få voksne å ta av (de som er 1-2 år, leker ikke sammen med andre barn, de leker noe som kalles "paralell-lek", dvs de leker med sine ting, ved siden av hverandre), Dette betyr selvfølgelig ikke at sosial treningen ikke starter......