Knekker snart sammen - orker ikke mer barnegråt og syting :-s

[Anonym bruker]

Ja jeg vet, jeg er grusom.

 

Men jeg har et barn som går på mellomtrinnet på skolen med en diagnose som gjør at barnet alltid må passes på. Må minne barnet på alt og spørre flere ganger om det barnet har gjort det det skal.

 

Har en baby på 7 måneder som bare skal være i fanget. Legges babyen på gulvet så er det hylskrik med en gang (så lenge jeg ikke ligger på gulvet sammen med babyen), så jeg får ikke gått på do i fred eller spist uten gråt og skrik. Babyen har aldri sovet igjennom en hel natt, babyen klarer ikke å sovne hvis ikke en bærer og vugger eller holder rundt babyen i senga. Babyen våkner ofte opp litt utpå kvelden og bare skriker så lenge man ikke vugger, bærer eller ligger intil - bare at det tar mye lengre tid enn når en skal legge babyen.

Babyen våkner 3-4 ganger i løpet av natta og skal ha drikke. Så blir ikke mye søvn utav det.

 

Mannen jobber mye - må ha penger til å betale regninger og nei vi har ikke høyt forbruk. Når mannen er hjemme så er det viktig at han får spist, gått på do, dusjet og vært på dataen i fred og ro. Men han kan leke med babyen når babyen er blid og fornlyd og smiler men når babyen gråter og skriker så får han ikke til å trøste babyen.

 

Så i kveld har det toppet seg. Jeg har sagt flere ganger at jeg er sliten og trøtt, mentalt sliten og at han må hjelpe til med barna og huset. Jeg har ikke fått noe tid til meg selv siden babyen ble født, er bare hjemme med barn og vasker hus. Jeg er kjempe ensom, jeg har stort underskudd av søvn og jeg blir grinete.

 

Så i kveld sa jeg at hvis ikke han tok babyen så ville jeg reise bort og komme tilbake på søndag. Mitt elste barn begynte å gråte og ville ikke at mamma skulle dra, men alt jeg klarte å si var at nå var jeg så lei av alt sammen at jeg ikke orker mer og ville dra. Jeg satte meg på trappa utenfor og jeg gråt masse. Etter en liten stund kommer jeg inn. Babyen hylskriker og mannen er fremdeles på dataen og det klikket for meg. Sa at han var udugelig og egoistisk og en skikkelig drittsekk som ikke kunne ta den drittungen av en baby når jeg holdt på å knekke. Da svarte han at jeg bare kunne dra, så da pakket jeg sammen tingene mine. Mitt andre barn var kjempe lei seg, så jeg stoppet opp. Ga en klem og sa at jeg elsket begge barna men at jeg bare var så sliten at jeg ikke klarte mer, sa at vi ses i morgen noe barnet svarte med - Ja hvis du er her da. Noe jeg sa selvsagt til.

Endte opp med at jeg måtte ta opp babyen og skifte på den og så legge den enda en gang og til slutt gjekk det. Mannen kalte meg for en kjerring og heks og at jeg burde tenke over det jeg gjorde. Prøvde å forklare til han mer rolig hva jeg følte men hn ignonerte det.

 

Føler meg som verdens verste mamma. Satt i sofaen sammen med mannen og sa det. Sa også at jeg følte jeg ikke fortjente barna og at jeg ikke orker mer for jeg er så sliten. Da svarte han, ja du kanksje ikke verdens verste men ikke langt unna.

Jeg knakk skikkelig og begynte å gråte og gråt en del lenge mens han bare satt der og så på tv og brydde seg ikke i det hele tatt.

 

Så skulle han ta kvelden og spørr om jeg skal komme, men jeg ville ikke. Så sier han "neida du er ikke verdens verste mamma, kom og legg deg" men når jeg sa at han mente at jeg var det i sted så blir han sur og sier at han ikke orker å høre på mer syting for i dag og legger seg..

 

Så her sitter jeg alene og tårene triller. Jeg elsker begge barna mine over alt på jord og hadde gjort alt for de, men jeg er bare så sliten og med ingen avlastning der babyen bare sutrer hvis den ikke har 110% oppmerksomhet og et annet barn som krever veldig mye pga sykdom så blir man mentalt utslitt. Ikke har jeg sover skikkelig på 1 år og som sagt ikke hatt noe tid for meg selv, der jeg kan slappe av uten å måtte stresse og tenke på andre ting.

Har ingen familie i nærheten og familien hans bor ikke nærme.

 

Vet ikke helt hva jeg vil, men noen som kan komme med noe råd?

 

Takk for at du leste

 

-D-

[Mamma`n til Will& Ailo]

Uff, klem til deg. Du er IKKE en dårlig mamma, du er sliten .

 

Er det ingen i din familie eller hans som kan komme om du ringer å spør?

 

Kan du ikke dra hjem til moren din med barna og moren din kan barna mens du får sove?

 

Er det ingen du kan ringe til å spørre om hjelp. Er ikke noe nederlag å spørre om hjelp og det er få som hjelper om man ikke spør.

 

Om du bor i oslo kan du komme å sove et par timer på min sofa en dag . mens jeg passer datteren din . Regner med at eldste datteren din går i bhg eller skole.

 

Og igjen du er ikke en dårlig mor!

[Anonym bruker]

Ufff... Han mannen din minte meg om eksen min, jeg ville (synd å si det) men kommet meg vekk fra han. Han tråkker jo ned på deg, klart du bli lei deg og nedfor da.. herremin Om han hjelper til kun når babyen er blid, og alldri ellers.. Så spør deg selv.. Har jeg bruk for han ?..

Du gjør jo alt alene allerede, så hvorfor ikke ta med deg ungene å dra? Kan jo hende han gjør deg enda mere sliten. ? Vet ikke hvordan dere er eller historien deres helt, men utifra det du skriver så ble jeg ganske så sinna når jeg leste hva mannen din sa og hvordan han behandla deg.. fyy:( Du er kjempeflink og sterk. Du klarer deg uten en slik en når du allerede gjør det aller meste alene vel ?

[Anonym bruker]

Nei jeg har ikke familie og familien til mannen bor et stykke unna.

 

Vi har egentlig et fint forhold og jeg elsker han, men han ser ikke hva babyen sliter meg ut. JA selvsagt er han sliten etter jobb en hel dag men akkurat nå så vil jeg heller jobbe enn å være hjemme :-s Ja er stygt å si det, men jeg vil veldig gjerne reise bort noen dager.

 

Og jeg angrer så på det jeg har sagt foran begge barna, men jeg har vært opp siden 06:30 i dag og er ikke bare fysisk og psykisk sliten men mentalt sliten :-s

 

 

Takk, vurderer den invitasjonen jeg :-)

 

Han er en kjempe flink pappa og det er noe ingen ta fra han, men han foretrekker en baby som smiler og ler enn en som griner og skriker (det gjør jeg også), og det er veldig slitsomt for babyen skriker høyt!

 

Har ingen planer eller tanker om å forlate mannen eller splitte opp familien men trenger mer råd på hvordan jeg skal få han til å innse hvor sliten jeg faktisk er.

Føler det har gått så langt at jeg vurderer en innleggelse på psykiatrisk :-s Har slitt med alvorlige depresjoner i ungdommen så er redd jeg skal falle opp i hullet igjen hvis jeg ikke kommer meg opp og med overskudd.

 

 

Elsker barna mine så høyt, og klarer ikke å tenke på hvor mye jeg har såret og skremt de :-( Klarer ikke å legge meg heller pga dette.

 

-D-

[Anonym bruker]

Mannen din virker ikke akkurat som noe å samle på. Skikkelig drittsekk.

Du kan søke barnevernet om avlastning, dem er der for å hjelpe.

[Anonym bruker]

Du kan forsøke å reise vekk en helg uten barna, om du stoler på at mannen fyller barnas behov. Det kan være han forstår hvor slitsom hverdagen er når han opplever det selv.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Tviler ikke et sekund på at du elsker barna dine og det vet barna dine også. Ikke vær så streng med deg selv, alle kan sprekke innimellom og barna tåler fint å se en sliten frustrert mamma . Det er vi alle innimellom.

 

Send meg en pm om du kommer, døren min er åpen

 

Gå og legg deg nå, så du får litt søvn mens du kan.

[Anonym bruker]

Har du en OK fastlege du kan gå til? Eller ta deg en tur til helsesøster og fortell hvordan du har det. Kanskje det hjelper på mannen hvis du forteller at legen har sagt at hvis ikke du får avlastning, kommer du til å knekke sammen og han må overta alt sammen. Menn opplever ikke det samme som oss og vet ikke hvor mye energi som kreves. Mannen min skulle reise på en planlagt tur en måned etter at jeg fødte mitt tredje barn. Nevnte det så vidt for HS, og hun sa at det var ikke snakk om med mindre vi ordnet med barnevakt til toåringen og avlastning med fireåringen. HS var veldig bestemt og sa det var uaktuelt at han reiste bort . Mannen skjønte først alvoret når jeg fortalte han dette.

 

Du kan også rolig fortelle han at du er ekstremt sliten og trenger å få sovet ut litt. Si at du har bestemt deg for å reise bort en helg, og at dere kan i samarbeid finne ut hvordan dere skal ordne det praktiske. Kan eldstemann kanskje være på besøk hos noen venner på dagtid? Eller hvis mannen din har mulighet til å ta fri to dager så du kan reise mens eldstemann er på skolen? Kanskje mannen kan reise til familien sin. Uansett, han burde greie sine egne barn, men det er kanskje greit å arrangere avlastning siden han ikke er vant til å ta ansvar.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Har vel ikke så mange gode råd å komme med men kan trøste deg med at jeg er i omtrent samme situasjon.

 

Har en lat 18-åring, en 5 åring og en baby på 7 mnd. jeg også i hus, og knakk faktisk sammen i går jeg også.

Det er heller ikke første gangen -dessverre - jeg skal faktisk til lege snart pga. depresjoner.

 

Takler bare ikke situasjonen, lite søvn, en baby som sover lite, ungdommen som ikke ser sitt beste - og en mann som jobber hele tiden. Når han kommer hjem så tar han som oftest over barna, i motsetning til din mann.

Jeg blir lei meg når jeg hører hvordan mannen din oppfører seg, men jeg tenker han er en flott mann egentlig, dere har bare litt problemer nå ? Han må bidra mer iallefall.

 

Min mann er veldig lei hele meg , det vet jeg, det er ikke mye annet enn klaging og syting fra meg for tiden. Men jeg greier ikke å styre meg. I går var det samme visa, starter allerde på tlf. med mannen når han er på vei hjem, jeg må bare ha frem hvor sliten jeg er og anklager han for at han er så lite hjemme. (han jobber sikkert 150 % stilling)

Her i huset er det jeg som må skjerpe meg, roe meg ned, bruke

18 -åringen min mer til avlasning og prøve å redde familiesituasjonen.

 

Vi to trenger litt tid for oss selv, føle at vi er noe annet en en sliten husmor og mamma. Mannen din må bidra mer. Har dere andre til å avlaste, venner, familie ?

Stå på videre. Klem til deg..

 

(dette ble langt og rotete, trengte å tømme meg jeg også

 

[Anonym bruker]

skjønner godt at du blir sliten HI! Har du vurdert å snakke med helsestasjonen om avlastning? Du har et diagnosebarn som tar mye av energien din, og en baby som er en helt vanlig baby. Babyer er slitsomme i seg selv, og når man er tappet for energi blir alt mye verre. Babyen din er helt normal og du hadde taklet babyen godt hvis du ikke var tappet for energi pga diagnosebarnet.

 

Du er ikke verdens verste mamma, du har bare for mye å håndtere! Jobber som lærer og har noen diagnosebarn i klassen og ikke nok med voksne på trinnet til at dette blit dekket på en god måte. Jeg kjenner hvor sliten ejg blir av en 6 timers dag med disse barna, for de krever at du endrer tankesett helt iflt til de "vanlige" barna. Men det er verdt det da Dog kjenenr jeg at jeg ikke har så mye energi til overs når ejg kommer hjem fra en krevende dag på jobb. Og da blir lunta mi litt kortere når det kommer til sønnen min på 3 som er midt i den verste trassen.

 

Du må få avlastning, og kanskje mannen din trenger litt kurs for å bli tryggere på sin rolle i familien? Har dere vært på kurs rundt dette med diagnosebarn før? Det er kjempeviktig å ta i bruk de mulighetene man kan få. Kanskje dere kan få en støttekontakt til eldstebarnet? En som kan ta med barnet på kino eller lekeland osv en gang i uka, eller noen ganger i mnd? Begge barna har godt av at mor og far er motiverte og opplagte. Babyen reagerer nok på at mamma er sliten og kjei, og eldstebarnet trenger jo på dette også.

 

Dere er i en vond sirkel nå begge to. Mannen din har gjort noe dumt, det skal være sikkert og visst, men han er nok ikke uhelbredelig slem altså. Han er sikkert like fortvilt han som deg. Snakk sammen og finn en løsning!