31 svar til dette emnet

[anonym91]

er er litt enig med hi..
sjønner jo at boksa må av og jm må sjekke ditt og datt.. men mener at det trenger ikkje vere fult i folk i rommet. og di kunne og hvert litt flinkere når di gjekk ut og inn dørene..
den fødestuen er låg på låg er sånn at om noen gjekk forbi og døra var åpen såg di rett i mellom beina mine.. lite kult..
og jm fortalte heller ikkje hva som blei gjort..
babyen blei tatt med vakum uten at di fortalte meg om det en gang :s såg jo selvsagt at di holdt på med noe men kunne jo godt fortalt hva som skjer..
heller ikkje etter på når di skulle sy sa di i fra.. bare sette i gang..
dårlige til og dekke meg til og..
men selvsagt mitt valg og få barn så kan vell ikkje klage så mye.. men kunne godt hatt en bedre fødsels opplevelse om di hadde jobba litt bedre på fødestua..

[Neriad]

Da må du ha vært litt uheldig med fødeplassen og jordmora, for slik opplevde som sagt ikke jeg det i det hele tatt. Husker faktisk at de trakk for alle gardinene på vinduene, selv om det var midtsommernatt og ganske varmt. Så ingen kunne se inn. Noen timer senere fikk jeg et forsiktig spørsmål om det var greit å trekke til sides en gardin litt for å slippe inn mer luft...?

Eneste folka som var innom fødestua var jordmor, barnepleier, og barnelegen, som stakk innom for å hilse og si at han håpet det ikke ble bruk for han! ;-)

Glemte forresten å si en ting: Etter første fødsel var jeg litt irritert på denne sykehusskjorta. Både fordi jeg hadde syntes den var i korteste laget over rumpa, og fordi den var litt grov i tøyet og gnisset vondt over navlen og brystene. Så neste gang stilte jeg med eget sykehusantrekk: En romslig, myk singlet og et enkelt, kort bomullskjørt med deilig vid linning. Varslet om at de klærne skulle jeg bruke! -og det var helt greit. Ingen problemer for jordmor å undersøke meg ved behov, og luftig og behagelig for meg. Du blir varm og svett, nemlig! Så det kan jo være et tips til dere som gruer dere?

[Anonym bruker]

Neriad, du har vært VELDIG heldig med personalet under fødselen /e din/e. Eller så har du skrevet et veldig tydelig Fødebrev og visst godt på forhånd hvordan du ville ha det. Ikke det at det trenger være så veldig ille, men det du beskriver har jeg sjeldent hørt om. Selv ikke min siste fødsel ble jeg så nøye spurt om ting, og da hadde jeg gått til fire samtaler hos samme jm pga fødselsangst etter første fødsel, og skrevet et langt Fødebrev. Fødselen var forøvrig en flott opplevelse, og jm var helt fantastisk likevel .

[Neriad]

Anonym bruker skrev 06 juni 2012 - 18:13:

Neriad, du har vært VELDIG heldig med personalet under fødselen /e din/e. Eller så har du skrevet et veldig tydelig Fødebrev og visst godt på forhånd hvordan du ville ha det. Ikke det at det trenger være så veldig ille, men det du beskriver har jeg sjeldent hørt om. Selv ikke min siste fødsel ble jeg så nøye spurt om ting, og da hadde jeg gått til fire samtaler hos samme jm pga fødselsangst etter første fødsel, og skrevet et langt Fødebrev. Fødselen var forøvrig en flott opplevelse, og jm var helt fantastisk likevel .

Da var jeg nok heldig da? For jeg har aldri skrevet noe fødebrev, og heller ikke pratet så voldsomt med jordmor om fødselen på forhånd. Fordi jeg ikke gruet meg. Men det var jo en sånn "mor-barn-vennlig" fødeavdeling, og ikke den største i Norge heller. Men er ikke nesten alle fødeavdelinger Mor-og-barn-vennlige nå?

Synes det blir litt meningsløst å tro at man kan planlegge en fødsel detaljert på forhånd. Det blir omtrent som å detaljplanlegge forløp og omstendigheter rundt neste gang man skal ha omgangssyke, liksom. For å bruke en rar sammenligning. Man må ta det som det kommer, og gjøre det man orker og klarer akkurat da.

Selv om begge mine fødsler gikk helt greit, var det nemlig også store forskjeller, i hva som var mest slitsomt eller tok hva som hjalp mot smertene, for eksempel. Så jeg er forberedt på at det blir en helt "ny" opplevelse denne gangen også.

Men ærlig talt: At ikke helsepersonell hilser, ikke forteller hva de gjør, ikke forteller at "nå syr vi deg"????  Det er da ikke normal folkeskikk en gang! Vet ikke om det har noe med saken å gjøre, men vi kom ganske tidlig inn på fødeavdelingen, og fikk jeg fikk pratet med jordmor der mens jeg var ganske oppegående. Og jeg fortsatte å snakke og spørre gjennom fødselen, var da vel interessert i hva som skjedde, må vite! Så kanskje de skiller på dem som virker "mottagelige" og de som virker litt mer "fjerne" fordi de er så konsentrert om riene?

[Whopsi]

Skjønner akkurat hva du mener, HL. Jeg tok for gitt at jordmødre og leger på føde/barselavdeling er sensitive og kjenner til problemstillinga. For det handler jo i bunn og grunn om folkeskikk. De færreste liker jo å bli blottlagt og være til utstilling, selv om man ikke har fødselsangst.

Jeg hadde også gryende fødselsangt før fødselen i juni, på grunn av dårlig behandling av vakthavende lege på fødeavdelinga, dvs dårlig folkeskikk hos vedkommende.
Ei jordmor på sykehuset sa at dem aldri kunne garantere at vedkommende ikke ville ha noe med min fødsel å gjøre, men at jeg ville ha jordmors støtte dersom så skulle skje.Og oppfordring om å skrive et brev om hvordan jeg ville ha fødselen.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke kom til å reise på sykehuset dersom vedkommende var på vakt når min fødsel startet. Jeg må understreke at denne behandlinga kom kun fra 1 person, men frykten av å måtte forholde meg til vedkommende igjen, gjor meg fra meg av redsel og jeg fikk en del våkenetter på grunn av denne legen.

Lykken for meg var at jeg ble overført til et annet sykehus av medisinske årsaker. Jeg hadde glemt ønskebrevet hjemme, men skrev istedet med store bokstaver på innleggelsespapirene de tingene som var viktigst for meg. Bl.a at jeg ville ha kvinnelig lege, at jeg ville ha færrest mulig folk rundt meg, og at jeg ville informeres og spørres når jeg skulle undersøkes, jeg ville ikke blottlegges eller ligge naken og at enerom var viktig for meg.
Tilfeldighetene ville det slik at jeg ble alene på rommet (enerom) inntil jeg hadde 8 cm åpning. Egentlig var det slik jeg ville ha det under fødselen, men i praksis ante jeg ikke at fødselen var i gang. Da jeg kom på fødestua, tok det ca 10 min før ungen var ute. Jeg følte hele tiden at mine behov ble ivaretatt av personalet. Jeg var ikke helt borte i smerter, tvert imot fikk jeg alt med meg som skjedde rundt meg. Jeg følte at jordmora, barnepleier og den kvinnelige legen behandlet meg respektfullt under fødselen, og jeg er veldig fornøyd.

Nå hadde jeg åpenbart en veldig lett fødsel, og jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å få fødselsangst igjen hvis jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen (lite trolig). Nå har jeg vært igjennom det og vil være tryggere i situasjonen og føle mer kontroll.
Når man ikke vet hva man går til som førstegangsfødende, eller hadde en hardere fødsel eller fødsel med komplikasjoner, er det nok ikke fullt så enkelt.

Vil anbefale deg å være tydelig i dine behov, skriv dine følelser og tanker i ønskebrev. Da bør du kunne forvente at de er ekstra varsomme.

[Bonanza]

KajaBB skrev 18 mars 2012 - 22:33:

Tror de som ikke har opplevd angst selv ikke forstår at det overhodet ikke er rasjonelt. Jeg har litt fødselsangst, selv om jeg vet det er helt naturlig å føde og at noen Må hjelpe til. Jeg har aldri blitt utsatt for noen form for overgrep, men angsten kommer likevel. Jeg har slitt med angst og depresjon før, og ser også her at folk ikke forstår at det bare er noe som skjer og ikke kan forklares.

Jeg satser egentlig på at når tiden kommer for å skreve og presse så glemmer jeg helt at jeg er redd for bare lar kroppen gjøre jobben sin. Syns likevel det kan være greit å snakke med en psykolog, gjerne en kvinne som har født selv. Jeg vil også være så åpen som mulig om at jeg har angst og er redd, og satser på at det blir tatt litt hensyn når jeg skal føde. Jeg skal uansett ikke være kliss naken før babyen kommer ut!

Jeg syns de som ikke forstår seg på angsten og følelsene ikke burde uttale seg i det hele tatt, jeg personlig syns bare det er verre å ikke bli tatt seriøst. Går angsten for langt kan det skygge over all fornuft, så det er ikke nødvendig å prøve å finne rasjonalitet her.

Jeg har hatt det slik som du beskriver under to svangerskap HI. Begge gangene har endt i akutt Ks, for jeg fikk aldri åpning. De som ikke har opplevd denne angsten selv, kan som du sier ikke forstå det vi tenker, som ja kan være helt irrasjonelt, men som vi faktisk ikke styrer selv. De som kritiserer får tenke på at det er ingen ønskelig situasjon for oss å ha disse tankene, det overskygger veldig mye av hyggen ved å være gravid. Jeg har misunt  de som ikke har denne angsten, og som går til fødsel med åpent sinn og lite blyghet. Men det er bra lite rasjonelt av de som sier at vi som har fødselsangst bør adoptere isteden. Man tenker jo at man i løpet av svangerskapet skal endre holdningen noe og få hjelp til å endre mye av de irrasjonelle tankene. Dere er heldige dere som ikke har det slik som HI (og bla meg).

[Iris93]

Jeg liker heller ikke tanken på å ligge naken å skræve mot fremmede mennesker.... Liker heller ikke tanken på selve fødselen, skal presse ut en baby liksom..Huffameg, høres jo heftig vondt ut! Jeg hater smerter!

[elias30]

Neriad skrev 06 juni 2012 - 17:14:

Jeg er også fullstendig uenig i dette, og jeg har født to barn! Veldig tydelig at HI ikke har født før, for dette er ikke realistisk beskrevet! Derimot stoler jeg mye mer på beskrivelsen av keisersnitt av hun som har opplevd det (se over). Lignende beskrivelser av KS har jeg også hørt av venninner som har tatt det. DET er nemlig et operativt inngrep der du er fullstendig prisgitt leger og helsepersonell -og de skjærer deg opp så langt ned at de må barbere vekk kjønnshår først. Så bare glem å skjule underlivet under et keisersnitt altså! Når du føder vaginalt har du stort sett full kontroll selv under nesten hele fødselen. Kanskje absolutt hele fødselen, hvis alt går bra. Ja, du har smerter og blir sliten, men sjansen er faktisk stor for at det fører til at du blir så bestemt og tydelig i beskjedene dine som du aldri har vært før! Jordmor må undersøke deg for å se hvor langt fødselen har kommet, men det er ikke verre enn en vanlig underlivsundersøkelse. Har du varslet på forhånd om at du er "sjenert" så kan hun ta hensyn og f.eks. dekke deg til med et teppe eller laken. Jeg fikk i hvert fall tilbud om det. Du får alltid beskjed om hva de gjør med deg, og hvorfor, og spørsmål om det er greit. Og som sagt: Du trenger ikke ligge naken og skreve! Jeg gjorde det ikke i det hele tatt under noen av fødslene. Ikke engang på slutten da jeg presset ut babyen. Rett og slett fordi det ikke føltes naturlig. Det hjelper at tyngdekraften bidrar litt, og derfor føles det som oftest best å være oppreist, gjerne bevege seg litt rundt. Jeg sto oppreist på kne i senga, med ryggen til jordmor når barnet kom ut. Hun så bare sykehusskjorta mi og beina mine, og fanget opp barnet når det kom. Men det var ikke fordi jeg ikke ønsket å blottlegge meg, bare fordi det føltes som den stillingen som passet best. Etterpå føltes det godt å legge seg ned på senga, med "bleielaken" under rumpa og laken over. Hadde fortsatt skjorta på, men åpnet den raskt da jeg fikk tilbud om å få barnet på brystet! Den flotte babyen min var virkelig alt jeg brydde meg om da, kunne ikke tenkt mindre på hvem som så hva! Likevel tok jordmor og barnepleier fortsatt hensyn ved å la et laken ligge over underlivet mitt. Da morkaken også var født varslet jordmor om at hun gjerne ville se litt hvordan det så ut. Hun sjekket blødningen, skiftet "bleielaken" under meg om det var hemoroider, trykket og klemte litt forsiktig, forklarte hvorfor. Ikke at vi hørte etter stort, vi så på barnet, vi ;-) Fikk beskjed om at en liten rift burde syes, og jeg sa det var greit. Fikk lokalbedøvelse (spray). Etter det fikk jeg tilbud om å ta på en "bleie" (du blør en del, så det føles som du trenger det) og en slik engangstruse. Tok takknemlig i mot hjelp til å ta på den! Så fikk jeg en ren skjorte, varmere teppe, hjelp til å sette meg litt opp, noen puter, mens de stelte barnet litt. Etterpå var det tid for å bli kjent med barnet. Vi fikk et brett med rundstykker, te, kaffe, en blomsterkvast og et flagg ("gratulerer som foreldre!") og hjelp til å legge barnet ved brystet. Så fikk vi være alene i en time eller to, før vi ble trillet inn på rommet vårt. Høres dette så ille ut, da?

Jeg blir så varm om hjerte når jeg leser dette. Har ett keisersnitt ( pga komplisert seteleie ) bak meg og i barndommen var jeg utsatt for overgrep som 5 åring. Jeg har jobbet lenge med det å blottlegge seg og ikke minst angsten for et nytt "overgrep" av jordmor ( hvilket kan høre drastisk ut) under fødsel, men jeg har bestemt meg for å ta kontroll og si ifra. Det handler om å gjenvinne kontroll over kroppen og jobbe med traumene fra barndommen i henhold til det å føde. Jeg har full forståelse for dere der ute meg fødselsangst av ulike grunner, jeg lider selv samme skjebne, men med barn nr 2 i magen kjenner jeg at nå er det min tur til å ta kontroll. Jeg kunne fått invilget keisesnitt om jeg ville, men jeg ønsker svært gjerne å bryte en barriære for meg selv. Er veldig klar over at en vaginal fødsel kan sette igang og reaktivisere gamle traumer. Nøkkelen for meg er å være forbedret og ikke minst få kunnskap via fagfolk og bøker, og sist men ikke minst erkjenne at angsten er der. Lykke til, hva en dere ender opp meg. Fint om dere med fødselsangst som har født deler erfaringer med oss andre:-)

[Preggers]

Anonym bruker skrev 12 mars 2011 - 17:32:

Jeg tenker på at vi skal ligge der, skrevende, ute av kontroll til å kunne styre hvem som ser eller tar på oss og inni oss, og bare følge ordre. Muligens blir inngrep utført uten at vi får beskjed på forhånd eller mulighet til å kunne motsi oss det. Mest sannsynlig er vi så omtåket av smerte at vi lar de gjøre hva som helst (klipping, tang, osv).Er ikke dette en fryktelig krenkelse mot kvinner, med tanke på at en mann ALDRI ville frivillig satt seg i en slik ydmykende posisjon i en seng, blottlagt for mange andre mennesker? Hvorfor er skrevende fødeposisjoner og nakenhet så ´naturlig´?? Det føles ikke naturlig for meg, bare krenkende og skremmende!

Jeg liker heller ikke å skreve for folk, hater f.eks å gå til gynekologen. Men det er noe helt annerledes den dagen du skal føde, du tenker rett og slett ikke over det. Jeg var på KK i Bergen og der er det jo bare kvinner som jobber (virker slik). Jeg foretrekker at andre kvinner ser meg naken enn menn..Jeg valgte en naturlig vannfødsel uten medikamenter, fødte i et halvmørkt rom, i badekar. Det er ingen som sier du skal ligge på rygg i en seng når du føder lenger. Du kan sitte på huk om du vil, det er du selv som bestemmer stilling (dersom du har et normalt svangerskap/fødselsforløp)Jeg tror vannfødsel hadde vært fint for deg  =)  Jeg skal ha det denne gang også.

[Preggers]

Nå må jeg legge til at skrevingen kommer du ikke utenom, siden man jo må spre beina for å slippe den stakkars babyen ut  

[KunstnerMamma]

Jeg kjenner også på dette, jeg får også lyst til å rope og nekte at noen er til stede under fødselen. Jeg er førstegangsfødene, og jeg regner med at denne følelsen kommer av at jeg nå skal igjennom noe jeg ikke har peiling på, noe som virker skummelt og uforutsigbart, og det får meg til å føle meg svært sårbar. Og det er greit nok at jeg kanskje ikke tenker på det når jeg ligger der, men nå! Og det som hjelper da er ikke mennesker uten forståelse for andre mennesker, men mennesker som feks Neriad som har skrevet over, og forklart på en god måte hvordan hennes fødsel var. Når jeg leser hva hun skriver så kjenner jeg at motet kommer og at
jeg skal klare dette, at det hun beskriver høres trygt ut og at jeg kommer til å bli tatt vare på på en ordentlig måte. Tusen takk Neriad for fint innlegg.

[Anonym bruker]

har lyst til å nevne at dersom man har "aksepterte fobier" som dere kaller det, som edderkopper, slanger, fly eller heis, så unngår man jo de situasjonene...

har aldri hørt om noen med flyskrekk som får full narkose på flyreisen fordi de har flyskrekk... har man heis skrekk så tar mann trapper....

jeg vet godt hva angst er. har utrolig vanskelige svangerskap og brukte nesten 5 år på å manne meg opp til 9 nye måneder i smerte, kvalme, krykker, oppkast, blødninger, stress og blodtrykk fordi jeg ville ha 2 barn... hva skal jeg gjøre? kreve at noen andre skal bære fram barnet fordi jeg har angst?

det fantastiske med angst for graviditet og fødsel er at når det er i gang så kan du ikke stoppe det. man må bare gjøre det beste man kan utav det.... og det gjør jeg.

Anonym poster: baf31d2d19e7dbf331a500e0abe7fcd1