ENSOMT: Å slite som stemor er en ensom opplevelse, og kvinnene vi har snakket med sliter mye med skyldfølelse. © Colourbox

I en hverdag der «mine og dine barn» er mer regelen enn unntaket er det ikke alle som opplever stemorrollen som like problemfri. Noen liker ikke partnerens barn, eller de er sjalu på dem. Det er skambelagt, vanskelig og noe man ikke kan snakke om. Ikke til noen.

Flytting kan gi barn psykiske problemer

Tør ikke innrømme

«Kristine» (36) møtte mannen sin for over ti år siden. Begge hadde barn fra før, og håpet var at alt skulle gå smertefritt. Det gjorde det ikke. Ikke for henne.

- Stebarna mine var tre og seks år da vi møttes, så de var forholdsvis små. Mine barn ble tatt godt imot av det som i dag er ektemannen min, og jeg ville gjøre det samme for hans barn. Men de første årene hadde jeg mange følelser det var vanskelig å takle. Jeg var mye sjalu. På det nære forholdet han måtte ha med eksen, men også på barna. Det kunne jeg ikke innrømme, spesielt ikke for mannen min.

- Dette er jo tanker jeg nesten ikke tør å innrømme overfor meg selv engang. Jeg er veldig glad vi fikk egne barn også. For jeg kan se at barna hans er fantastiske, og jeg er glad i dem, men det er lettere å sitte som mamma og pappa til noen og se at man har skapt noe fantastisk sammen. Med stebarn er man en inntrenger i det aller helligste noen har.

Mye sjalusi

Kristine mislikte at mannen var avhengig av kontakt med eksen, og at det var så mye bare de to delte. Det var spesielt vanskelig de første årene.

- Jeg ville jo at han skulle ha et godt forhold til barna, men likevel kjente jeg på sjalusi. Han var så stolt av dem når han holdt dem på fanget, men når jeg så ham sitte der med datteren og la merke til likheter med henne og moren fikk jeg en helt absurd følelse av sjalusi som jeg virkelig måtte ta meg i. Det var som om det var eksen som satt der, sier hun.

Hun synes det er vondt å innrømme denne sjalusien, spesielt den hun følte for mannens datter.

- Hun er veldig pen, en utrolig vakker jente, og hun lignet sånn på moren. Av og til kunne jeg finne bilder av jenta som var mindre heldige, og trøste meg med at hun også hadde mindre heldige sider, at hun ikke alltid var like vakker. Tenk å føle sånt for et barn!

SJALUSI: Det er vanskelig å føle seg sjalu på et barn, sier "Kristine". © Thinkstock

Ville ha et godt forhold

Kristine understreker at hun er og var veldig glad i mannens barn, spesielt datteren, noe som egentlig gjorde sjalusien og de vonde følelsene enda vanskeligere.

- Jeg fikk mye dårlig samvittighet, og tenkte «her kommer de inn i livet mitt med åpne armer og tar meg imot, og likevel føler jeg dette». Det er forferdelig å kjenne at man er sjalu på et barn.

Kristine prøvde alt for å ha et godt forhold til mannens eks for barnas skyld, og deltok på foreldremøter og familieselskaper med hennes familie. Det var utfordrende.

- Jeg snakket veldig mye med henne. Hun ringte meg ned, flere ganger om dagen, og fortalte meg intime detaljer fra da de var sammen. Det ble veldig intenst, men jeg har nærmest krampaktig holdt fast i å ha et godt forhold til henne, koste hva det koste ville. De første årene var et rent helvete.

Det ser så lett ut

Å være stemor virker mye enklere fra utsiden, mener Kristine.

- Jeg følte at jeg ikke hadde kontroll over livet mitt på samme måte som tidligere. Jeg ble på en måte kasta inn i å være stemor. Hvis jeg hadde muligheten til å velge om igjen hadde jeg jo valgt mannen min på nytt, men jeg var ikke forberedt på hvor vanskelig det var.

Hun ble ofte fortalt hvor flotte barna var, noe som ga henne enda dårligere samvittighet.

- Alle folk rundt sa at jeg var heldig og at de var så fantastiske barn, og de er jo det, men det er ikke bare å gå rett inn i en rolle.

Hun følte for eksempel at å irettesette barna var vanskelig.

- I tillegg hadde mannen min mindre toleranse for at jeg satte dem på plass. Han skulle irettesette mine barn mer enn sine egne, og jeg hadde antennene veldig ute for hva ungene hans gjorde galt.

Råd fra samlivsterapeuten

Samlivsterapeut Trine Huseby forteller at mange sliter med stemorrollen, og understreker at det er vanskelig å gå rundt med disse tankene uten noen å snakke med.

- Kvinnen som opplever dette trenger noen å snakke med. Hun trenger aksept og anerkjennelse, for dette er vanskelig. Det er naturlig å føle som hun gjør, men det gjør vondt. Ved å snakke med noen hun har tillit til, kan hun få utløp for alt hun bærer på, og få forståelse og støtte av noen som ser henne. Hun kan velge en nær venn, et familiemedlem, eller hun kan oppsøke en profesjonell.

Huseby sier at man er nødt til å snakke med partneren.

- Ikke i form av diskusjon, kamp eller problemløsning, men for åpenhet. Han skal vite hvor han har henne, og hun skal ikke behøve å være alene om dette. Det innebærer ikke å omtale hverandres barn negativt, men man kan for eksempel si: «Jeg synes det er så fryktelig vanskelig å forholde meg til sønnen din. Det er så annerledes når jeg ikke har morsfølelse. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Men jeg vil gjerne - kan du prøve å hjelpe meg?»

Hun forteller at når partene kan snakke om tingene kan de søke innsikt og veiledning sammen.

- De kan lese «Bonusforeldre» av Jesper Juul , gå på Bufferkurs for par og få veiledning ved et familievernkontor. For å få et bedre forhold til ekspartner kan menn gå på Fortsatt foreldre-kurs.

Huseby mener man må ta et oppgjør med seg selv og innse at man vil være mannens andrevalg fordi barna kommer først.

- Hvis det ikke var kvinnen det gikk direkte utover, ville hun kanskje lettere se at det er et veldig sympatisk og ansvarlig trekk hos ham.

Hun sier også at det er viktig at mannen ikke nedprioriterer barna.

- Det vil ikke bare få dramatiske konsekvenser for barna, men for relasjonen mellom ham og dem. Det vil ramme mannens integritet og livskvalitet på sikt. Det er ingen tjent med.

Huseby mener imidlertid at det ikke er slik at kvinnen bare må finne seg i situasjonen. Mannen har også en jobb å gjøre.

- Det er av stor betydning at han viser tydelig i ord og handling hva hun betyr for ham. Det kan han gjøre ved å skjerme tid til de to, prioritere parforholdet høyt og ta initiativ til kjæresteaktiviteter. Begge to må dele tanker, følelser og dilemmaer og prøve å forstå hverandre fremfor å anklage hverandre.

Hun mener man må se på situasjonen som et prosjekt som krever forsakelse av egne behov og kontinuerlige anstrengelser av begge parter.

- Forsøk også å se på forholdet i et langsiktig perspektiv. På kort sikt blir det mange ofre, men på lang sikt vil barna bli større og mer selvstendige, og det blir mer tid og flere muligheter for paret.

Hun sier også at man må jobbe med å akseptere at biologiske foreldre alltid vil være på banen. Dermed er man nødt til å akseptere og inkludere barnas mor.

Hun forteller at for biologiske foreldre har omsorg for barna to dimensjoner:

1. Nærhet, støtte, oppmuntring, hjelp og stimulering

2. Regulering, korrigering og grensesetting

- Et generelt prinsipp er at steforeldre bør overlate den andre dimensjonen til biologiske foreldre og konsentrere seg om omsorgsdimensjonen.

Hvis noe blir for vanskelig anbefaler Huseby at man søker hjelp.

- Det er ikke et nederlag å søke hjelp, for eksempel ved familievernkontoret. Her er fagpersoner med kunnskap og erfaring med denne type utfordringer - og ønske om å hjelpe. Ikke vær redd for å ta kontakt, oppfordrer samlivsterapeuten.

De må jo ha merket det

I tillegg til å føle seg sjalu, var det vanskelig for Kristine å holde fasaden.

- Barn må jo merke at det er noe der. Jeg liker å tro at de har vokst opp og kjent at alt har vært ok, men de kan ha sett en ekstra rynke i panna på meg, eller merket stemningen. Det er vanskelig å skjule alt.

Hun har følt seg grusom når disse tankene har dukket opp.

- Det er ikke lov å føle noe negativt og fælt for barn. Det er så egoistisk, og det er spesielt vondt når man har barn selv. Bare tanken på at noen skulle føle noe sånt om dem... Jeg har aldri sagt det til noen.

Kristines ektemann kom godt overens med hennes barn fra første stund.

- Det gjorde det nesten enda vanskeligere. Han gled rett inn i rollen som stefar uten problemer. Han var og er fantastisk, spesielt med min yngste datter, som var veldig liten da vi ble sammen. Han behandler henne som om hun er hans egen.

Fikk egne barn

Ting gikk gradvis bedre, men da Kristine gikk gravid dukket også sjalusien og de vanskelige følelsene opp.

- Han hadde tatt vare på noen papirer fra svangerskapet til eksen. Jeg følte at han involverte seg mer og på en annen måte med de barna. Det var små detaljer, men det betydde utrolig mye for meg. Jeg kom på andreplass.

Kristine understreker at mannen er like glad i alle barna sine, og at følelsene hennes forandret seg etter at barnet ble født.

- Men det ødela en del av gleden rundt fødsel og graviditet. Eksen hans var også veldig opptatt av at datteren deres var første og eneste jente i mannens familie. Det var veldig stort fokus på det, og da følte jeg at vår jente var nummer to, og ikke like spesiell.

Ting er lettere

Nå når barna er eldre går det bedre med Kristines følelser.

- Det har lettet mye. Bare det at det ikke lenger er naturlig at de sitter på fanget. Det er ikke lenger like nært og intimt. Kontakten med hans familie går gjennom barna og jeg trenger ikke lenger være så involvert. Det er veldig fint. Men det er synd at de tingene som skal være koselige, som å følge opp ungene, bare blir vonde følelser, at det er noe som ligger og lugger som ikke burde være der i det hele tatt, sier hun.

Slik krangler du foran barna

Kristine synes det er vanskelig å takle at ektemannen har vært lykkelig med en annen.

- Det at han har hatt noe så nært som barn er med noen andre er vanskelig. Var han lykkeligere med henne enn meg? Han har skapt noen som tilhører en familie som må dele ting resten av livet. Jeg får alle de lykkelige stundene dytta i trynet ved gjentatte anledninger. Resten av livet vil det være arenaer der jeg egentlig ikke hører hjemme. Jeg har vært i familien så lenge, likevel føler jeg ikke at jeg har en naturlig plass.

- Det er ikke noe man sier til noen, og hvis noen spør vil jeg jo si at jeg alltid har hatt et fantastisk forhold til både barna og mannen sin familie, og at de er de mest fantastiske barna det går an å ha. Sannheten må jeg holde for meg selv.

Liker ikke kjærestens sønn

Med tre egne barn og to bonusbarn trodde «Heidi» (30) at hverdagen med en større familie skulle gå greit. Hun kjente kjæresten sin i flere år før de ble sammen, og hadde et fint forhold til hans barn. Dette forandret seg da de gikk fra venner til kjærester.

- Det yngste barnet deres blir behandlet som om han er veldig liten. Han er åtte år og storesøsteren ni, så det er ikke akkurat stor forskjell. Likevel er det som om han bare er en bitteliten gutt som ikke klarer noen ting selv. Det påvirker oppførselen hans.

Livet som stemor på godt og vondt: Les rådene fra Jesper Juul

Heidi tar seg i å irritere seg over gutten, og merker hun liker søsteren hans bedre.

- Det er veldig utfordrende. Jeg må passe på at det ikke synes. Det er jo ikke hans feil at jeg synes han er så irriterende.

Hindrer utviklingen

Hun mener guttens utvikling blir hindret ved at foreldrene behandler ham som mye yngre enn han er.

- Han har mer til felles med mine barn på seks år enn med sønnen min på åtte. Han har også mye til felles med moren sin, som liker å sette ham opp mot meg. Noen ganger kommer han hjem og har fått beskjed om å være sur på meg.

Forholdet til mannens eks er komplisert.

- Hun drikker mye, og sender meg meldinger når hun drikker. Å samarbeide med henne er umulig. Da vi ble sammen introduserte eksen meg for barna ved å si at «pappa har fått kjæreste, og hun er en hore». Hun blir også veldig sint når barna forteller henne at jeg er snill og grei. Samme hva jeg gjør er det feil. Det virker som hun er redd for at jeg skal stjele barna hennes.

- Min store frykt er at gutten skal merke at jeg ikke liker ham så godt, og si det til moren. Nå blir jeg mer og mer irritert for hver gang jeg ser den ungen, og velger å komme til kjæresten min når barna har lagt seg. Jeg kan jo ikke si til kjæresten min at jeg ikke liker sønnen hans!

Uenig i oppdragelsen

Heidi understreker at det som oftest går greit å være stemor. Men når det går dårlig, går det veldig dårlig.

- Jeg er veldig uenig i hvordan de oppdrar gutten. Det er lettere for meg å like søsteren hans. Broren er uoppdragen og vanskelig å ha sammen med mine barn, Jeg må ta meg selv veldig i å være sint på ham. Jeg hadde taklet mye bedre å ha bare mine tre og dattera til kjæresten. Det er slitsomt med han ene ekstra.

Hun legger ikke skjul på at det er vanskelig å ikke like det ene barnet.

- Han har det kanskje ikke så greit med moren sin og alle konfliktene. Jeg har tidligere jobbet i barnevernet og burde vite at man ikke skal føle sånn for barn. Hvorfor har jeg ikke sympati for ham når jeg har sett så mye vanskelig i jobben? Det er bare så slitsomt.

Hun mener han har en barnslig stemme, dårlig språk og at han liker godt å være veldig liten.

- Barn skal jo ha et ønske om å være stor, men han er bare «den lille gutten». Søsteren er kjempeflink, men han klarer ikke konsentrere seg på skolen, får hjelp til alt og klarer seg dårligere. Mens søsteren får mer kjeft når hun gjør noe galt, slipper han unna med ting.

Må jo prøve

Heidi prøver så godt hun kan å skjule at hun misliker kjærestens barn.

- Jeg må jo prøve å like ham, men jeg skulle veldig gjerne likt begge to like godt. Jeg har blitt veldig glad i den eldste, men det blir påtatt å være sammen med den yngste. Han er kjempeglad i meg, men jeg klarer ikke å være det tilbake. Det er vondt når han gir meg en klem og sier «jeg er glad i deg, Heidi», og jeg ikke klarer å føle det samme tilbake.

En gang skulle barna være med besteforeldrene sine på hyttetur, men i siste liten ble ikke kjærestens eldste barn med på turen.

- Da ble jeg superglad, for da skulle sønnen være borte. Det er jo helt vilt å føle det sånn, men jeg klarer ikke å la være.

Hun føler at moren og faren har en overdreven favorisering av gutten.

- Da vil jeg gjøre mer for søsteren. Jeg skjønner ikke hvorfor sønnen skal slippe unna med alt. Jeg får mer sympati med søsteren dersom hun har gjort noe ekstremt galt, enn med broren hvis han har gjort noe mye mindre ille.

MINE OG DINE BARN: Mange familier består av barn fra flere forhold. Men det er ikke like enkelt for alle. © Thinkstock

Orker ikke flytte sammen

Problemene gjør at Heidi utsetter å flytte sammen med kjæresten.

- Vi bor ikke så langt unna hverandre, men jeg har ikke lyst til å flytte sammen når det er sånn som nå. Jeg unngår nesten å være sammen med barna hans. Jeg finner alltid på dårlige unnskyldninger for å utsette flyttingen. Jeg er jo veldig glad i kjæresten min, jeg er sammen med ham av en grunn, men jeg takler rett og slett ikke moren og sønnen.

Gutter og jenter forstår ikke hverandre: Advarer mot kjønnsdelt oppdragelse

En gang hun egentlig skulle reise bort med kjæresten og barna, kom Heidi til et punkt der hun ikke orket tanken.

- Jeg løy på meg omgangssyken fordi jeg ikke orket. Jeg orket ikke tilbringe tid med et barn som tar så ekstremt mye plass. Jeg ser dem jo veldig mye, men noen ganger blir det bare nok.

- Når jeg leser for dem blir jeg irritert når han ikke følger med, og så får jeg dårlig samvittighet og blir sint på meg selv fordi jeg føler det sånn.

Mer og mer irritert

Noen ganger undrer hun seg over hvordan kjæresten kan ha et så problemfritt forhold til Heidis barn, når hun selv sliter.

- Kjæresten min er en veldig god stefar. Og vi har det bra som par, men det er så slitsomt, hvor lenge skal man egentlig orke?

- Mine barn savner å være sammen med hans barn, men jeg finner på unnskyldninger og later som vi er veldig travle. Det blir vel en konfrontasjon til slutt.

Paret har snakket om å få egne barn, men Heidi orker ikke tanken. Ikke nå.

- Jeg klarer ikke å få et barn til hvis gutten blir behandlet som så liten som nå, da blir jo det nye barnet ekstremt lite. Det er heller ingen som hører på meg når jeg sier at de må behandle gutten annerledes, da får jeg bare beskjed om at jeg kommer med barnevernspjatt. Det blir mer og mer konflikter, de fleste må jeg holde skjult. Det funker ikke i lengden, men jeg aner ikke hvordan vi skal løse det.

Personene i artikkelen har fått nye navn for å beskytte barna.

Les også:

Mamma med spiseforstyrrelser

Psykiske problemer hos barn

Lagde eget hår om til parykk

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!