Line Bredrup Petersen (30)

Bosatt i Oslo

Spaltist og tekstforfatter

KOMMENTAR:

Hei, jeg heter Line og er glad i barn.

Men jeg har også en greit underutviklet tålmodighet. Altså er jeg noe ambivalent i forhold til dette med en dag å skulle få egne barn. Ifølge legestanden er dette et ydmykt lite prosjekt som bør inntreffe i løpet av rundt regnet ni år. Før jeg blir førti. Og planen er jo at jeg skal få til nettopp det.

Både å fylle førti, og få barn.

For jeg vil jo ha det. Bare ikke i år. Eller neste år.

Følelsen av å misunne en venninne for sin graviditet og etablerte tilværelse, smaker vondt. For det forventes jo alltid at jeg skal respondere på en slik nyhet med glede og ektefølt engasjement. Hva med oss som ikke klarer det?

Ser jeg en skikkelig søtnos som smiler og lager lyder til meg fra barnevognen, får jeg raskt lyst på min egen lille. I takt med aldring og en innvendig hormonkarusell som settes i gang for å sikre rasens overlevelse, skjer dette stadig oftere.

Men så er det en del ting med barn, eller rettere sagt, en del ting som barn gjør. Ting som minner meg på hvorfor jeg ikke skal ha barn. Nå. Men senere.

Gudskjelov.

For er det ikke slik at barn, i fri utfoldelse, også kan ha en kraftig og preventiv effekt? Når blir vi forplantningsklare og runde nok i kantene til å se for oss et liv fylt mye irritasjon? Og søvnløse netter?

Og helt alvorlig: Når utvikler vi tålmodighet som får selv Trond-Viggo Torgersen til å fremstå som en snarsint drittsekk? Eller er det livsløgnen «mine barn blir ikke sånn» som dytter oss over i livsmodus «to barn og et hvitmalt stakittgjerde»?

Dette er tingene jeg lyver om at mine barn ikke kommer til å gjøre:

  • Sparke i setet på flyet/toget.
  • Kommentere høyt om andre, så de hører det («mamma, hvorfor har damen vorte på nesen?!»)
  • Pille på ting (spesielt oppi nesen eller på tissen).
  • Be om ketsjup på absolutt ALT.
  • Ikke spise opp maten sin: Selv om de etter mye bråk og leven endelig har fått lov til å dynke den i ketsjup.
  • Stille det samme spørsmålet mange ganger på rad.
  • Somle om morgenen (hvor lang tid tar det å spise en brødskive og en yoghurt egentlig?)
  • Spise buser eller andre ting de har pillet løs fra seg selv, andre eller bakken.
  • Sparke på dressbuksen min med skitne barnehagestøvler.
  • Stirre fremmede i senk.
  • Kreve å få høre den samme sangen om igjen og om igjen.
  • Ville gå selv og ikke sitte i vognen (når ti minutter plutselig blir til tretti og du kommer for sent til morgenmøtet på jobben).
  • Avbryte meg med trivialiteter når jeg snakker med en god venninne.
  • Forveksle fluortabletter med godteri og få diare.
  • Nekte å ta på jakke selv om de vet at det er iskald vinter ute.
  • Hyle og gråte krokodilletårer hele veien til barnehagen (på grunn av nevnte ytterjakke).
  • Rive i øredobbene mine.
  • Ikke ville dele med andre barn.
  • Velge dreads fremfor børsting av hår (for så å hyle krupp på seg når flokene faktisk må tas).
  • Smitte meg med alskens barnehagepest (når årets egenmeldinger er brukt opp allerede i mars).

Kjære foreldre.

Jeg beundrer dere for tålmodigheten og evnen til å holde det gående som andrepilot i eget liv i minst atten år. Med lite søvn, konstante bekymringer og altfor lite egentid. Av og til er dere så slitne at dere er på gråten, kanskje dere av og til drømmer om å rømme. Ligge på en strand og ikke tenke lenger fremover enn hva neste cocktail skal være.

Men så ser jeg det der blikket, det dere får når dere ser på barna deres.  Da skjønner jeg alt.

For til tross for alt dette irriterende, slitsomme og hemmende, så er det så helt tydelig verdt det.

Vil du lese flere slike saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg oss på Facebook.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!