- Han kunne slenge meg i gulvet og rive av meg klærne så jeg hadde gnagsår på ribbeina etter at bhen hadde blitt slitt i to, forteller tobarnsmoren «Therese» til foreldre.no.

Da Therese møtte og ble sammen med «Morten» skjønte hun raskt at ting ikke var som det skulle. Han ble så sint, og det var umulig å forutse hvorfor fordi han reagerte på ting hun ikke kunne forestille seg at noen ville reagere på.

Les også Mettes historie om å leve med en voldelig mann.

- I begynnelsen var det materielle ting det gikk utover, men jeg tenkte tidlig at han ville hevne seg på familien min hvis jeg dro min vei. Jeg burde selvsagt avsluttet kontakten allerede da, men jeg har alltid vært opptatt av ikke å dømme andre, og tenkt at alle fortjener en ny sjanse. Jeg innså selvfølgelig ikke hvor alvorlig det var, og hvor store konsekvenser det ville få.

Therese prøvde å forlate Morten flere ganger, men det endte alltid i voldsomme, voldelige sinneutbrudd. Hun tenkte at det var farligere å gå enn å bli.

Måtte ikke bli gravid

Én ting var hun helt sikker på: Hun måtte aldri få barn med ham.

- Uten barn hadde jeg mulighet til å finne en utvei. Fikk vi barn, var jeg fanget resten av livet. Så sto jeg der med en positiv graviditetstest i hånda. Det føltes som å forsegle fremtiden min, å inngå en pakt med djevelen. Nå hadde jeg ikke bare hadde meg selv å beskytte, men også et uskyldig lite barn, sier hun.

At kjæresten slo holdt Therese holdt seg selv. Selv på direkte spørsmål.

- Selvsagt ikke, svarte jeg. Jeg fortalte gjerne at han kunne bli sint, men at han bjeffet mer enn han bet.

Sannheten var at Morten slo.

- Det var sjelden i ansiktet. Jeg har hatt et par blåveiser, og han har skallet meg i ansiktet en gang. Men det er mye mer som kan gjøres. Man kan bite. Klype i magen og vri rundt. Slå med knyttneve i lårene, sparke mens jeg ligger på gulvet. Harke opp masse slim og spytte i ansiktet mitt. Dra meg i håret så det faller ut store tuster, og jeg nesten ikke klarer å børste håret på flere dager, forteller Therese.

Det verste var når han plutselig grep tak i skuldrene hennes uten forvarsel og ristet henne.

- Hele kroppen spente seg, jeg kvapp til av at det skjedde så brått, så ofte forstrakk jeg en muskel eller gikk rundt med nakkesmerter i dagevis. Det var bare å ta noen Paracet og late som ingenting. Da hadde jeg virkelig ingen kontroll. Det at han kunne gjøre slik helt plutselig gjorde at jeg tenkte «han kan virkelig ta kål på meg i løpet av et par minutter hvis han bare vil».

Voldelig oppvekst

Morten vokste opp i et voldelig hjem og er vant til at vold og sinne er måten man løser konflikter på.

- Men han er nødt til å ta ansvar og vite at det alltid var hans eget valg å slå, sparke eller klype, sier Therese.

Morten var ganske rolig under graviditeten, men sinnet blusset opp igjen da «Sindre» ble født.

- Jeg husker han tok tak i meg og dro meg fremover mens jeg holdt Sindre i armene. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort eller sagt, men jeg ropte «barnet! Barnet!». Heldigvis roet han seg, sier hun.

Men det varte ikke lenge. Flere ganger i måneden kunne Morten kjefte Therese huden full i opptil to timer sammenhengende.

- Da sto jeg i giv akt så samlet og rolig som mulig for at han skulle roe seg ned. Jeg sa akkurat det jeg trodde han trengte å høre.

Følte seg likevel trygg

Samtidig måtte hun finne seg i å trøste Morten etter at han hadde vært voldelig mot henne.

- Jeg forsikret ham om at alt kom til å bli bra, at vi var sterke sammen og at jeg skulle være der for ham. Etterpå gråt jeg meg i søvn og ba Gud om hjelp. Jeg har aldri følt meg særlig religiøs, men det gjorde meg rolig. Jeg ba om at vi måtte få hjelp, komme oss vekk, til og med om at Morten skulle dø. Og så følte jeg meg grotesk som kunne ønske det.

Til tross for de grusomme tingene hun ble utsatt for, følte hun seg trygg når Morten ikke var sint. De hadde et godt vennskap, og han kunne være sjarmerende og grei.

- Hvordan kan du føle trygghet sammen med en du er redd skal drepe deg? Det er ganske rart å ligge i noens armer og føle deg trygg på at han ville beskyttet deg mot hva som helst, samtidig som den eneste i verden du egentlig trenger å frykte er nettopp ham.

Hun mener det er de motstridende tankene og følelsene som ødelegger psyken til et voldsoffer.

- Hjernen klarer ikke å forstå det som skjer, man må skyve det vekk og skape sin egen virkelighet. Man blir hjernevasket av seg selv, men det er nødvendig for å overleve, forklarer Therese.

Barna så alt

Ekskjæresten fikk aldri Therese til å tro at det var hennes skyld han var voldelig.

- Han sa alltid at hadde jeg ikke gjort det og det, eller sagt ting på akkurat den måten, eller hatt et slikt ansiktsuttrykk når jeg sa akkurat det, så hadde han aldri blitt så sint. Da sa jeg alltid til meg selv «nei du tar feil, dette er ikke min skyld, uansett hva du sier! Du skal ikke få knekke meg helt!». Det har vært den lille forankringen i virkeligheten, i det rasjonelle, som har reddet meg fra å bli gal, sier hun.

Morten har aldri slått barna, men de så alt Therese ble utsatt for. For noen få år etter at Sindre ble født ble hun gravid igjen, og «Caroline» kom til verden.

- Det var grusomt å tenke på å føde enda et barn inn i denne situasjonen. Det høres ut som galskap, men jeg prøvde faktisk å tenke litt taktisk. Om jeg døde ville de ha hverandre. Jeg var ikke i stand til å ta fornuftige valg.

Nå var det to som var vitne til farens behandling av moren, en mor i konstant beredskap. En mor som skyndte seg hjem fra fødeavdelingen så ikke eldstemann måtte tilbringe en natt alene med pappa.

- Noen ganger tok han tak i meg og slengte meg i gulvet. Tok kvelertak på meg. Flere ganger kjente jeg at jeg ikke kom til å klare å holde på bevisstheten stort lengre, og som at noe gikk i stykker i strupehodet. Jeg har vært helt sikker på at «nå dør jeg, foran barna».

Veien ut av forholdet

I ettertid har Therese reflektert over hva som gjør at et normalt oppegående menneske ikke klarer å gå sin vei i et sånt forhold.

- Det er så utrolig mange faktorer som spiller inn, og hele tiden overbeviser noen av dem deg om å gå, andre om å bli. Etter hvert innså jeg hvor skadelig dette var for barna, og jeg sluttet å frykte at barnevernet skulle ta dem fra meg, og tenkte i stedet at det ville være det beste for dem. Jeg formulerte et advokatbrev i hodet, slik at alle kunne få vite hvordan Morten var hvis jeg plutselig døde. Da kunne ikke barna bo hos ham, forklarer hun.

En morgen etter at han hadde blitt sint igjen fikk hun nok. Barna var tre og fem år gamle.

- Jeg var fremdeles livredd, men jeg ringte politiet på vei til barnehagen, gråt og forklarte hva som hadde skjedd, og at jeg trengte hjelp. Og da kom hjelpen.

Politiet fikk henne med på politistasjonen, avhørte henne og kontaktet barnevernet. Hun ble fulgt til krisesenteret.

- Der ble jeg møtt av mennesker som hadde jobbet med slike problemstillinger i mange år. Rolige, glade mennesker. Alt ble tatt hånd om. Min jobb var å hvile og puste.

Fant roen på krisesenteret

Therese trodde et krisesenter var fullt av gråtende kvinner fulle av blåmerker, og at alle var nervøse vrak.

- Og ja, vi gråt noen ganger sammen, men vi lo enda oftere. Kvinnene jeg møtte er sterke. Damer som har turt å ta steget ut i det ukjente og be om hjelp. Vi hadde det fint sammen. Det ble som et søsterskap, sier hun.

Hun følte at det var rom for folk i alle situasjoner på krisesenteret.

- Vi fikk gratis juridisk rådgivning, og hadde hver vår ansatt med hovedansvar for oss. Vi fikk samtaler, hjelp med å bestille timer på Familievernkontoret og økonomisk rådgivning.

Therese har tenkt på alle gangene hun fant nummeret til krisesenteret og ikke turte å ringe.

- Hadde jeg visst hvor trygt og godt det var å komme dit hadde jeg sikkert kommet meg vekk for lenge siden, og jeg er så uendelig takknemlig for at barnevernet hjalp meg å sortere tanker og forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.

- I følge en lege jeg fikk oppfølging av i etterkant av bruddet, kan det ta opp til tre år før stresshormon-nivåene er normalisert.

Dette fører til at Therese blir veldig lett oppkavet og stresset, fordi kroppen har lært seg alltid å være i beredskap. Dette lærer hun nå å takle.

Trenger ikke henvisning

Et krisesenter er laget for å hjelpe folk i nød.

- Hvis man er i en akutt farlig situasjon må man ta kontakt med politiet. Men hvis man trenger beskyttelse og et sted å være, er et krisesenter det rette stedet. Man kan ringe eller bare møte opp, og trenger ingen henvisning, sier Henrik Nielsen, seniorrådgiver i barne- ungdoms- og familiedirektoratet.

Et krisesenter skal være et trygt sted, og de fleste som kommer har vært utsatt for alvorlige, gjentatte traumer.

- Krisesenteret gjør kvinnen trygg gjennom å formidle at dette er et sikkert sted hvor ingen kan få tak i henne, og at de som jobber der har taushetsplikt og vil hjelpe. Praktisk omsorg er viktig. Hvis det er med barn, blir disse ivaretatt og trygget på samme måte, på sine egne premisser, sier Helene Langsether, seniorrådgiver og informasjonsansvarlig i Krisesentersekretariatet.

Hun understreker at et krisesenter også kan brukes av menn som lever med vold, men at det er flest kvinner som tar kontakt. Krisesentrene for menn er ikke på samme sted som de for kvinner. Krisesenteret hjelper også hvis folk har behov for barnevern, sosialtjeneste, NAV, advokat, politi og lege, og et godt samarbeid mellom disse er ifølge Langsether essensielt når noen skal etablere seg uten den som har utsatt en for vold.

Fakta om krisesenter

* Alle kommuner skal sørge for et krisesentertilbud

* Det finnes rundt 45 i Norge

* Sentrene har tilbud for både kvinner og menn, avdelingene er atskilt.

* Mange fortsetter å ha kontakt med krisesenteret som dagbrukere etter å ha flyttet ut, og noen benytter et krisesenter kun til dette, og har ikke behov for å bo der, men hjelp til å komme seg ut av en voldelig relasjon.

* Her kan du lete etter et krisesenter nær deg.

* Alle har krav på et visst antall timer med advokathjelp gratis.

* Alle sentrene har tilbud direkte rettet mot barna, som egen barneansvarlig, tilbud om samtaler, sosiale aktiviteter og kontakt med barnevernet.

* Omtrent 1500 barn er innom et krisesenter hvert år.

* Alle har krav på et visst antall timer med advokathjelp gratis.

* Alle sentrene har tilbud direkte rettet mot barna, som egen barneansvarlig, tilbud om samtaler, sosiale aktiviteter og kontakt med barnevernet.

* Barnevernet skal alltid varsles dersom barna blir tatt med tilbake til en situasjon med vold.

* Aurskog-Høland, Fet og Sørum mottok justisdepartementet samarbeids- og samordningspris i 2014 for «gode, lokalt forankrede og varige samarbeidsprosjekter som har som mål å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner».

Kilde: Barne- ungdoms- og familiedirektoratet og Krisesentersekretariatet.

Får god oppfølging

Familien til Therese får oppfølging fra barnevernet, Bup og PPT.

- Uten dem vet jeg ikke om jeg hadde klart meg. Jeg føler ansvar for å rette opp i det jeg har medvirket til. Barna har lidd seg gjennom mye, og fått atferdsendringer som det er min plikt som mor å forsøke å rette opp i.  Jeg har takket ja til all hjelp jeg har blitt tilbudt.

Hun setter stor pris på hva barnevernet har gjort for henne.

- Jeg la alle kortene på bordet, og har tidligere hatt for liten tillit til dem og deres kompetanse. De forsto meg. De har oppmuntret meg, lyttet til meg og presset meg litt når det var nødvendig.

Krisesenteret hjalp Therese å finne ut hvordan det var å være menneske.

- Jeg har gått til psykolog, og det at barna mine nå får hjelp føles veldig trygt og godt. Jeg vil prøve å komme fremtidens problemer i forkjøpet, sier hun.

Redd for at barna skal arve volden

Morten ble utsatt for grov vold allerede fra spedbarnsalder, og har mange traumatiske opplevelser bak seg.

- Jeg tenkte veldig mye på at Sindre med stor sannsynlighet ville ende opp som faren. Det gjorde meg opprørt at den skjønne lille gutten min sitt liv skulle bli presset inn i en destruktiv bane allerede fra starten av.

Hun vil gjøre alt hun kan for å hindre at det skjer.

- Det er min plikt. Man kan selvsagt aldri vite hvordan barna utvikler seg, men man kan styre at de får best mulig utgangspunkt til å bli velfungerende voksne.

Sindre får nå hjelp av barnevernet som jobber med Marte Meo-metoden.

- Det har vært helt fantastisk for oss.

Håper han en dag kan være far

Nå føler den lille familien endelig at de har det ganske bra.

- Vi lever et fritt liv. Og viktigst av alt, endelig kan jeg virkelig sette barnas behov først, og ikke Mortens.

Therese hadde kontakt med ekssamboeren på telefon mens hun var på krisesenteret.

- Jeg sa ting til ham som jeg har holdt inne i meg i årevis. Sinne og bitterhet fikk komme ut, og han fikk høre hva han hadde gjort med oss. Han har innsett at han trenger hjelp, og han har søkt denne hjelpen.

Det gjør at hun tror Morten kan bli en ordentlig far for barna i fremtiden.

- Vi kommer aldri til å være et par mer. Men kanskje kan barna likevel ha en far i livet sitt en dag, sier hun.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!