Nesten alle foreldre opplever å bli rasende på sine egne barn.

Hvor ofte eller sjelden det skjer, i hvilke situasjoner og med hvilken intensitet, henger sammen med vårt eget temperament, barnets temperament og - ikke minst - samspillet mellom voksne og barn.

- Men hvorfor klikker det for oss?

- At vi blir rasende på barna, er noe nesten alle foreldre vil kjenne seg igjen i. Barna kan vekke følelser i oss som vi ikke engang visste vi hadde, sier Lars H. Fengsrud.

Han er familieterapeut, klinisk sosionom og daglig leder i Familiehjelp.no. Firmaet tilbyr familieterapi og parterapi til privatpersoner, og driver dessuten med utredninger og veiledning i barnevernssaker.

Nærhet uten kontroll

Hvorfor vi blir sintere når 3-åringen ikke vil ta på seg cherrox enn når vi ser på tv at barnesykehus bombes i Sri Lanka, forklarer Fengsrud slik:

- Våre egne barn er så veldig nær oss. Rasjonelt tenker vi at vi har kontroll på dem - men så viser det seg at vi ikke har kontroll likevel.

Det er ikke barnets somling med cherroxene i seg selv som gjør at vi kan miste tålmodigheten. Sinnet henger ofte sammen med konsekvenser som vi voksne ser, men som er usynlige for barnet.

Vi vet for eksempel at vi har dårlig tid til barnehagen, fordi vi skal i et møte på jobben som begynner kvart over ni. Der sitter åtte mennesker og venter på at vi skal legge fram den strategipresentasjonen som vi har jobbet med, og gruet oss til, i flere dager.

Kanskje har vi sovet dårlig også.

- Vi voksne har gått mange skritt videre inne i hodet vårt, og fjernet oss fra situasjonen som barnet befinner seg i.

Les også: Tabu med pupp

Mindre overskudd - mer sinne

Den danske pedagogen, forskeren og forfatteren Erik Sigsgaard skisserer noen av dem i boka Kjeft mindre, som kom ut på norsk i fjor.

Sigsgaard er opptatt av hvordan kjeftbruk virker på barn, enten det er barnehagepersonell eller foreldre som kjefter. Boka gir en rekke praktiske og tankevekkende råd som kan hjelpe foreldre å senke stemmen.

En viktig grunn til at foreldre blir sinte, er at vi er trøtte, slitne og stresset. Toleransen og tåleevnen reduseres gjerne tilsvarende.

Ofte er det jobben og ikke barna som legger beslag på ressursene. Sigsgaard mener det kan forebygge mye foreldresinne om småbarnsforeldre får lettet arbeidsbyrden, vel å merke uten at tidsklemma erstattes med økonomiske bekymringer.

Les også: Derfor bør du kjefte mindre

foreldre og sinne

REDSEL: Kan føre til at du blir veldig sint på barna dine. © FOTO:Scanpix

Redsel blir til sinne

Frykt er også en viktig kilde til sinne hos foreldrene. Likevel, denne formen affekt og i farlige situasjoner er noe barn lett forstår, fordi årsaken gjerne er så direkte og innlysende. Om barnet glemmer seg og løper rett ut i en trafikkert gate, og blir stoppet av et spontant raseriutbrudd fra mamma eller pappa, vil det forstå at kjeftingen er motivert av kjærlighet - og frykt for at det skal skje noe fryktelig. Barn begriper at foreldrene må heve stemmen når de må passe seg, skriver pedagog og førstelektor Sonja Kibsgaard ved Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning i boka Barn@foreldre.

Les også: Foreldres frykt gjør barna fete

Sinne er lovlig

Samtidig understreker han at sinne ikke er en forbudt følelse som for enhver pris skal holdes tilbake. Barna trenger å lære at det er lov å bli sint.

- Det er ikke farlig for barna å se bredden i foreldrenes følelsesspekter, også sinne. Men det er avgjørende for tryggheten at foreldrene reagerer med forståelig forutsigbarhet overfor barna.

Fengsrud har lang erfaring i å arbeide med familier hvor barnevernet er inne med tiltak, men han har ingen grunn til å tro at foreldre i disse familiene er sintere på barna sine enn andre. Forskjellene i foreldresinne går på tvers av omsorgsevne, er individuelle og handler om temperament, kultur og samspill. Det spiller også en stor rolle hva man er vant til fra egne foreldre.

- Vi ser at foreldre med en annen kulturell bakgrunn enn den norske kan opptre mye mer temperamentsfullt overfor barna enn det vi er vant til. Men det er likevel en forutsigbarhet i foreldrenes adferd som barna kjenner igjen, sier Fengsrud.

Les også: Farlig sinne

Sint én gang i uken

Foreldres sinnemestring er ofte tema i praktisk familieterapi. Fengsrud forteller om en helt vanlig, norsk familie hvor ett av problemene var fars sinne. Sinnet hans brøt så ofte fram at det gikk direkte ut over forholdet til barna. De følte seg usikre på ham. Noen ganger var de flaue over den oppfarende faren.

Og mor ble sint på far, fordi far var så sint på barna.

For denne pappaen gikk veien ut av sinnet gjennom å ta mer ansvar for forholdet til barna enn han hadde gjort tidligere. Han begynte å gjøre morsomme ting sammen med dem. De kom nærmere hverandre, og det virket positivt.

Dessuten: Faren inngikk en forpliktende avtale med familien om at han bare fikk lov til å være sint én gang i uka.

- Det høres jo veldig firkantet ut. Og det var jo ikke mulig å få det helt til i praksis. Men hovedpoenget var å få faren til å skjerpe seg og bli mer bevisst på sin egen adferd. Han visste at om at om han sprakk på en tirsdag, var det en hel uke til neste gang han hadde lov til å bli sint. Poenget var å ta et grep for å få til en endring, forklarer familieterapeuten.

Anger og samvittighet

Fengsrud mener historien viser noe grunnleggende om sinnemestring.

- Det gjelder å forstå at vi ikke kan forandre hverandre, heller ikke i en familie. Derimot kan vi gjøre noe med vår egen innstilling. Har man et kranglete forhold til barna, nytter det ikke å tenke at "noen må fikse ungen min". Det handler om måten vi selv møter barnet.

Når vi sprekker og blir sinte på barna, er det sjelden en reaksjon vi føler oss særlig stolte av. Å bli sint hjelper nesten aldri. Det eneste vi oppnår, er å gi alle involverte en dårlig opplevelse, oss selv inkludert. Vi angrer og kjenner dårlig samvittighet. Det er en sunn reaksjon, mener Lars H. Fengsrud.

- Med mindre samvittighetskvalene er overveldende og helt ute av proporsjoner, er dårlig samvittighet et bra signal på at vi er på rett vei.

Les også: En av fem straffer barna

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!